jeg lever i gamle minner og gamle følelser:

Historien om den lille jenta del 2.
det vargått lang tid, og den lille jenta hadde grått, ledd, hylt, sørget og vært veldig lei seg, da plutselig en dag at hun la merke til alle de fine menneskene som hun så rundt seg. De gikk som vanlig på gata, de trente ved siden av henne, de lo på nabobordet, og hun tenkte, se hva jeg har glemt! Det finnes bra folk her, de er her, de har vært her hele tiden, det er bare jeg som har glemt dem. Den lille jenta ble ganske glad over oppdagelsen sin, og hjertet hennes som hadde vært så veldig lite og usynlig vokste seg litt større og hun smilte mens hun gikk hjemover. Jeg lurer på hvor jeg har vært, tenkte hun, selv om hun egentlig visste det, hun hadde vært en tur i landet med knuste hjerter, og man vet som regel aldri at man er der, før etterpå, når man har kommet seg hjem igjen. Jeg er glad jeg kom helskinnet hjem, tenkte hun videre, men det var jammen en hard tur. Hun tusslet stille for seg selv, slik hun hadde gjordt de siste månedene, men noe var annerledes nå, hun kunne kikke rett fre, rett opp, og inn i øynene til de som gikk forbi, uten å tenke at verden besto av slemme kjedelige mennesker. Hun kunne smile, hun kunne le for seg selv, og hun merket hvor uendelig lenge siden det hadde vært, at hun følte seg så fin inni.


*
Del 3.
Den lille jenta var blitt voksen, men fremdeles ble hun lei seg og fikk kjempelyst til å gjøre ting som hun visste ikke var særlig bra for henne. Hun kunne skjønne det nå da, hvorfor det kom det behovet, og det var jo en voksenting visste hun, men samtidig merket hun at det var himla vanskelig å la være å følge impulsene, følelsene og behovene. Kanskje det nærmer seg, tenkte hun, kanskje jeg endelig begynner å få det til, det der med å være voksen. For hun hadde alltid hatt en forestilling om hvordan voksne hadde det, de hadde det, virket det som, både enkelt og greit og alt var liksom bare en ting som gikk over, uansett. Den lille jenta som kanskje var blitt voksen smilte forsiktig inni seg, kanskje har det skjedd! Jeg har sørget over så mye, jeg har grått, lengtet, hylt, grått enda mer, forbannet og vrælt har jeg, og tenk om det endelig skulle vært over! Tenk om jeg kan ha kjærlighetsorg og være sjalu, lei meg, vondbroten, og alt som verre er, og fremdeles ha det ok. Tenk om jeg fremdeles kan leve og smile og være glad. Hun smilte enda mer, kjente på røyksuget og var så glad for at hun hadde vært røykfri i dag også.


*

Del 5.
Ting er så innmari ustabile for tiden tenkte jenta, og var både sint og irritert og lei seg på grunn av det. Det er så kjedelig å aldri helt vite hvordan neste dag kommer til å bli, jeg kunne mest ønske at jeg visste det, at ting enten skulle være slik eller slik, for da hadde jeg jo på en måte kunnet forberede meg, og ikke blitt så skuffet når planene jeg hadde ikke funket fordi jeg hadde konsentrasjon lik en måke. Samtidig er det jo digg for dagen i morra kan jo bli overaskende bra! Så da kan jeg på en måte glede meg også, og være litt spendt og tenke at kanskjekanskje i morra så begynner det på nytt igjen, den gode følelsen av nerding gleden over å lære mange nye spennende og gøye ting. Jeg savner ham ganske så mye, nesten hele tiden, av og til så må jeg si navnet hans høyt inni meg mange ganger og late som om han kanskje kan merke det og så savne meg litt han også. Det er utrolig ekkelt å tenke på at han sikkert lever og koser seg, uten at jeg er noe i livet hans. At han fint klarer seg uten meg, at han ikke trenger meg i det hele tatt. Jeg blir kvalm av å tenke på det, så jeg prøver å unngå det. Da tar jeg heller en pille og sover litt, så kan det bli en ny fin dag som ikke behøver å handle så mye om megmegmeg, man kan jo bli gal av mindre.

B sa at det nok var normalt det som skjer med ustabiliteten min, at det er noe som ofte skjer når man har gått lenge i terapi og kanskje er på vei ut av den. Jeg leste om diagnosen min i psyk.boka, det var ganske ekkelt, jeg er visstnok ganske syk; jeg er kjent som en av de vanskelige pasientene å behandle. Fordi min krevende avhengihet, manipulasjon, humørsvingninger osv både vil påvirke behandler og alle de rundt meg. Jeg tenker at det stemmer jo, veldig mye av det, at jeg er avhengi, det er bare en følelse av behov for at noen skal være der, tilgjengelige, åpne og vise varmen jeg så tydelig trenger, det stod i boka at man lett kan skremme vekk folk med intensiteten sin.. det har jo vrt slik da, eller, verdenen min har jo vært en verden av svart og hvit, av rett og galt, vondt og godt, tilgivelig og synd. Nå føles det som om det løsner litt ihvertfall, det er jo bra. Svarthvitt heten tenker jeg på, evnen til å integrere flere forskjellige sider ved en person og se at man ikke bare er enten eller, man er mange ting og man gjør mange feil hele tiden. Man sårer de man er glad i, man sier ting som gjør andre triste og så må man bare takle det, fordi det er en del livet å føle slik.


*
Del 6.
Så da måtte jeg gjøre det igjen. Det var ikke noe greit. Som vanlig. Det var så fint i begynnelsen der litte grann. Jeg fikk ha ham litt, ikke helt, men litt, og jeg kunne lure meg selv litt. Bare leve litt i tryggheten om det man ønsker så sinnsykt at skal bli til hverdag og virkelighet. Han ble singel. Og jeg ble glad. Men så sa ha, jeg skal kanskje møte en jente i morra da, åhja, hvem da, åh hun ja, som du møtte, selvfølgelig, så modig du er, men nå må jeg gå, hadde bra.

Bankbank, jeg tror ikke jeg kan være vennen din lenger, du. Pga greia med hun jenta, ja, hun og alle de andre du kommer til å flørte med fordi det er slik du er. Jeg tok ham på kinnet og så gikk jeg.

Og knuste hjertet enda en gang, men det må være nok nå.. det får være nok. Jeg er lei. Jeg er lei av å lengte, å håpe og være trist men late som glad og alt sammen. Jeg vil bare røyke og trene og lese.

Jeg hater knuste hjerter. Og jeg hater hater at det gjør så vondt. Og at det ikke går over. Og at jeg tror at jeg kommer til å få ham tilslutt.jeg hater hater hater det. Fytti. Så sove nå, og i morgen er det en ny dag. Da vet man aldri hva som skjer.

Tänd eld på dina tankar
Med dina svarta tysta tårar
Och vi vet och du vet allt tar slut
Långsamt genom rummet går hon u

Kom låt oss gå härifrån
Låt oss resa någonstans
Resa långt härifrån
Låt oss bli dom som försvann

Del 7.
Soundtrack: half full of happiness, Zoot Woman. Sigur Ros. Anthony and the Johnsons.

Tror du det er for å oppfylle den indre følelsen at man isolerer seg, eller oppstår egentlig den ensomme følelsen først når man er aleine?
Hører jeg på musikken fordi jeg trenger omgivelser som kan bekrefte min sinnsstemning, eller blir jeg minnet på tanker som jeg en gang hadde da jeg spilte samme sanger og røykte mine elskede sigaretter?

Så hvorfor kan man da plutselig bli trist midt i det ønskede selskapet, omgitt av hygge, trygghet og glede? Hvorfor er det som om man heller, av og til, ønsker seg den tiden aleine, den uten andre, selv om de ville vært stille med meg, selv om de bare ville vært i samme rom som meg, med en bok, og jeg kunne bestemt musikken om jeg ville, og jeg kunne vært aleine, de ville bare vært tilstede. For mye tydeligvis. For mye tilstede selv helt stille.



Jeg syns uansett at syriner er noen av de fineste sein-vår blomstene som finnes, og jeg elsker lukten fra gravlunden når jeg spaserer til byen. Jeg elsker de store trærne, selv om jeg ikke elsker dem like høyt som da jeg var liten og kunne kikke opp i mylderet av stier til jeg ble svimmel. Jeg elsker alvringer men ikke like sterkt som da jeg syntes at de var magiske og drømte meg bort til en verden hvor magien var mye mer tydelig og verden var litt mer, gjennomsiktig og klar. men jeg drømmer meg så sjeldent bort på samme måte som da, verden har liksom sneket seg litt for langt inn til at jeg kan fortape meg i de små detaljene og skape en verden innenfor den lille ringen av bare meg. Jeg kan huske det som om det skulle vært i sted da jeg satt på benken og kikket på byen, men det var ikke det, det var mange mange år siden, er det så lenge siden at jeg har glemt det, har jeg mistet evnen, eller har den bare forandret seg?



Han spurte meg hva jeg var mest stolt av noen gang å ha laget. Jeg svarte at da jeg var sytten så laget jeg to damer av metall i størrelsen gigantiske, jeg hang dem sammen og jeg hang dem opp i taket, og det er kanskje det fineste jeg husker, å lage de to damene og se dem henge der i taket i flyhangaren og være kjempestore og tydelige. Han hadde spikket en brevåpner til mammaen sin en gang. Og jeg tenkte, så små vi blir tilslutt, så små vi har blitt, som må huske så langt tilbake for å minnes de store tingene vi skapte. Vi er blitt for små til å lage ting, for verden har plutselig blitt for stor til å kunne tilføres noe, den har alt og vi blir så redde for kopiene, så vi har liksom gitt opp, allerede, og glemt den følelsen av at fordi Jeg laget dette her, så er det ganske så unikt og tøft. Fordi Jeg laget det. Små pyser som ender opp med å leve i minnene som allerede trenger to tall for å kunne tidfestes.

Det skremmer meg en del, de tallene, de årene som plutselig viser seg frem mellom nå og da, og så tenker jeg alltid, herregud, er dette alt jeg har å vise til, er det dette jeg vil prate om, det jeg gjorde lærte følte tenkte Da, for så mange år siden, jeg hater den tingen at man faktisk kan si, men det er jo seks sju år siden det da, det er jo femten år siden det da, og så blir det så ugyldig fordi man burde jo virkelig ha noe litt nærmere som man kan fortelle, eller relatere seg til. Har tiden bare stått stille siden den gangen, eller er det jeg som bare står stille og blir like falmende som den fine planten som jeg har i vinduet og som ikke vil bli frisk uansett om jeg både prater, koser og mater den med næringsrikt vann?

Hva er det om skal til da? Må jeg reise en tur? Må jeg møte nye mennesker i andre land og tenke nye tanker og opplever nye situasjoner? Må jeg ta flere sjanser og ikke være så engstelig for om jeg rekker å stå opp og lese de kapittlene jeg ønsker? Må jeg dra på nachspiel og henge med mennesker jeg vet at jeg sannsynligvis ikke kommer til å bygge noen varig relasjon med, må jeg si ja oftere?

Jeg tror vel egentlig ikke helt at jeg må det. Jeg tror vel egentlig at det er slik at når man har opplevd disse situasjonene så ligner de egentlig ganske mye på hverdandre, alle sammen, og derfor blir ting aldri like nytt og minneverdig som første gangen man tenkte tanken, hadde følelsen og opplevde handlingen. Jeg tror at jeg tror at jeg synes at man heller skal .. gjøre noe annet. At man skal finne just den situasjonen som man liker best, og så skal man dyrke dem, man skal utvikle forbedre og kanskje forandre på det man liker aller aller best, slik at det bare blir bedre, samtidig som man holder på det som man likte så godt den første gangen.

Jeg tror at jeg tror at det er ganske lurt. Og fint.

Kvinnelig pros* og orga^^

Fordi kvinnen ikke skiller ut testosteron bygger det seg ikke opp en mannlig pros*, men noe som medisinen kaller for parauretralkjertler/Skenes Glands, eller Glandula paraurehtralis.

Ved sexuell stimulans vokser den kvinnelige pr** og kan på samme måte som hos menn ej^ væske. Åpningene ligger på høyre og venstre side av urinrøret, og innholdet må ikke forveksles med urin. Væsken inneholder stoffer som urea, creatinine, prostatic acid phosphatase (PAP), prostate specific antigen (PSA),^[5] glucose and fructose (wiki)

Eja** av den kvinnelige pro* forkommer ved stimulering av Grafenberger Punktet, g-punktet. Dette sensitive delen av skjeden ligger noen centimerer innover på oppsiden. Det kjennes ruglete ut, i forhold til resten av skjeden som har glatte vegger.

(redigert grunnet idiotiske søkemotorer)

hundevenner

Moin sier han og spør meg hvordan det går. Fintfint svarer jeg, og spør om det samme.
Man lever og man lider; han tar en stor slurk av ølla og ser spørrende bort på meg. Skal vi snakke mer om det, skal vi enes om lidelsen, skal vi møtes her over hundene og bli venner over livets vanskelige dager? Jeg klarer ikke svare, jeg bare smiler og kikker på hundene som løper og sklir i søla. Hadde han kunnet språket mitt ville jeg sikkert svart med en kjapp, kort, morsom replikk, jeg ville fått ham til å le og føle seg forstått. Men fordi jeg bor i føkkings utlendighet klarer jeg bare å smile forsiktig og tenke at herregud det så godt ut med øl. Det regner blader, bikkjene flyr forbi beina mine og jeg blir skitten. Det er greit.

høstvær i hodet

Jeg er ikke glad i høsten. Eller, jeg er ikke glad -om- høsten. Jeg blir ensom, liten, aleine, redd og svært lengtende. Jeg liker jo høsten og vinteren, jeg liker været når det er skikkelig vær, når man kan lene seg mot vinden og det stikker i kinnene. Jeg liker det mørke regnværet, lukten, gjenskinnet i asfalten og alle bladene som fyker og klistrer seg til vinduene. Det er fint ute, når jeg går og kjenner på at verden er til stede og at jeg er det, og at jeg bare kan være der litt ute i mørket, det passer over ens på en eller annen måte. Men når jeg da kommer inn igjen, til det som egentlig skal være så lunt og deilig,. Og jeg tenner stearinlys og telys, setter på deilig musikk, koser med bikkja og skal liksom være tilfreds, uten at jeg er det. Det er da jeg blir ensom. og liten og redd og engstelig for alt og alle, og verden blir ikke noe fint noe, verden blir for stor, for mye, for hard og krevende. Jeg får lyst på en pause.

Jeg lengter etter noe. Min mors kakao og farmors oppredde seng, Min farmors oppredde seng luktet så godt! Alt hun tok i fikk verdens beste lukt og alt ble så mykt at man kunne sovne hvor det skulle være. Jeg lengter etter farmors sin tynne hud, de myke myke hendene med blodårer som lå under et lite lag av silketynn hud, jeg husker hvordan jeg alltid pleide å leke med hendene hennes, huden hennes var så glatt og myk at den nesten kunne gå i stykker, jeg pleide å bevege på blodårene som løp over håndbaken hennes. Jeg savner teppet på gulvet til farmor, å gå barbeint inn i stua og legge seg ned forann tven for alt er så varmt og mykt og reint at det er like fint å være der, egentlig bedre enn i sofaen, men ikke bedre enn i senga. Jeg husker jeg for noen år tilbake åpnet en nattbordskuff som stod gjemt i et hjørne hos opphavet. I øverste skuff lå ti meget pent sammenbrettede skjerf, i andre skuff fem par meget pent brettede hansker og i siste skuff lå det lommetørkler og farfar sine gamle lesebriller. Alt lukter fremdeles farmor. Mange mange år etter var det fremdeles farmor igjen i skjerfene. Jeg kunne ønske jeg kunne krype opp i nattbordskuffen og være sammen med farmor de neste tre fire månedene.

godt sagt.

"Vi vil ikke at du skal gjøre noe vi ikke vil du skal gjøre. "
(http://www.dagbladet.no/kultur/2008/11/14/553939.html)

Nemlig. Det er just derfor man får denne nye loven.


Jeg syns det er en vrien diskusjon. Jeg tviler ikke et sekund på at sexkjøp utnytter mennesker som kanskje kunne tenkt seg et annet yrke. Samtidig tror jeg også at det finnes mennesker som selger kroppen sin uten å føle seg som et offer. Jeg tror det finnes kvinner og menn som har muligheten til å velge annet, men som likevel velger å selge kroppen sin. Muligens har de en forferdelig histoie, muligens er de et offer for sin egen avsky, kanskje er det selvskading de driver med, men det burde også være lov. Det kan jo hende at de faktisk velger det. At de tenker at det er en helt ok inntekt i denne perioden i livet. Jeg mener det burde være lov å ha dette valget.

Jeg vet ikke hvordan man kan få gjort det stuereint. Det blir litt som med pornoindustrien. Hvordan kan man garantere for rosa porno? Hvordan kan man garantere at de som deltar i sexscenene tar opplyste valg, at de har muligheten til å velge annet? Kanskje kan man aldri vite det helt sikkert, kanskje må man bare ta sjansen, og legge arbeidsforholdene til rette så godt man kan. Industriene er jo her for godt, det er vel ingen som seriøs tror at vi klarer å utslette den, men hvis vi klarer å gjøre den reinere, sunnere, mindre skadelig for alle parter, så kan det jo hende at vi klarer å minske den utnyttende skadelige delen. Det kan jo hende kjøperne har lyst på god samvittighet i tillegg til en utløsning.

Jeg tror ærlig talt ikke man gjør verden til et bedre sted med dette forbudet. Jeg er ikke enig i at dette er en morallov, at dette handler om at noen folk gjør ting andre folk ikke liker. Jeg tror at samfunnet ønsker å skape seg selv best mulig. Og så tar man løsninger i bruk som man ser funker på andre områder. Men kanskje må vi tørre å ta sjansen på at noen av menneskene som selger seg på disse måtene gjør det bevisst, med muligheten til annet hvis de vil.

Hope Sandoval og galningsertifikatet

Jeg tenker alltid på maria når jeg hører på hope sandoval. jeg tenker på den gråhvite jenta med det svarte håret og de store arrene. Jeg husker hvordan jeg kikket gjennom gardinene på stativet som skilte sengene våre og tenkte at hun så syk ut. slik syke mennesker skulle se ut, hvit nesten gjennomsiktig og med et stille ansikt. jeg syns hun var pen. sykdommen hennes var pen, hun ble ikke gul og grønnblå, men hvit, gjennomsiktig hvit og grålig, som et bløtt kjøkkenpapir. og med det korte panneluggen og den svarte fargen så hun så vidunderlig dramatisk ut. jeg ble en smule misunnelig for hun så ut som hun klarte å vise hvordan verden var på innsiden. Jeg skjønte jo senere at det ikke stemte, innsiden er alltid mer skitten, men der og da, gjennom gardinene, slik hun lå på senga med headsettet på, da ønsket jeg at jeg også kunne se slik ut.

vi fikk en fin tone meg og maria. den ble nok ikke helt godkjent av pleierne som kanskje ble litt ubekvemme av den makabre humoren, men for oss var det vel nesten en livredder. en liten dagligdags livredder slik at man også av og til kan le, selv om det er så uendelig tragisk. jeg husker vi satt i gruppeterapien og den voksne damen snakket om hvordan så mange av vennene hennes er syke og de hopper ut av vinduet i hytt og pine.. det var selvfølgelig en tragisk historie, hun prøvde å gi uttrykk for hvor vanskelig det kan være å ikke gi opp, men det var også så vidunderlig befriende! vennene hopper, bokstavelig talt, ut av viduet i hytt og pine, og det var så mye aggresjon og misunnelse bak den setningen, hvorfor i verden skal ikke jeg også gi opp!? vi kikket på samme tid bort på hverandre og knakk sammen i latter. den voksne damen forstod hvorfor vi lo, mens pleierne sendte oss "roderenedderemåtahensyntildeandrePasienteneogså" blikk..
Jeg tror kanskje det er slik det skal være, de kan aldri trå over i våre følelser, de kan aldri ta del i den humoren man får når man deler historier som å sloss med politiet eller måtte gå slukøret til legevakten for man mente det jo både, og ikke, å ta alle tablettene, eller kutte sååå dypt at blodet skulle sprute, og -herregud som jeg så ut der jeg stod og ventet på blålysene. Galningsertifikatet er for oss andre, og vi har lov til å le av hverandre og oss selv på samme tid.

Det er fint det samholdet man får av å være der inne. Det finnes en fantastisk forståelse for all galskapen, alt raseriet, og på måtene de utspiller seg på. Den friheten er muligens selv kjernen i den passive behandlingen har jeg tenkt, friheten til å få være litt smågal, storgal eller bare kjempe sint og trist og lei. og ikke hele tiden ta seg sammen og snakke med folk. se på folk. være med og rundt og omgitt av folk..
Men jeg tok meg ofte i å lengte tilbake til inntaket. Noen ganger gjør jeg det fremdeles. Når dagene blir veldig mørke, når presset fra megselv, fra andre, fra skolen og fra hverdagsmenneskene, når alt blir for stort og jeg ikke klarer å holde veggene oppe. Da blir andre mennesker så voldsomme, og jeg lengter tilbake til friheten på inntaket. Det er herlig fredelig der. Galne mennesker kan jo ofte lage litt lyd, men til gjengjeld så har man lov til å være skikkelig gærn der inne. Så sint som man bare vil. For noen ganger når man ikke selv klarer å holde på grensene, så er det innmari fint med mennesker som kan gjøre det for deg.

Men meg og maria møttes på åpen. Vi delte rom en periode, skilt av to stativer med blomstrete, eller var det stripete gardiner. Det var forsåvidt nok, man holder seg jo innefor sin grense, i sin seng, sin vinduskarm. og man snakker ikke til de som ligger. ihvertfall ikke før man er langt på vei ut derfra, når veggene er bygget opp igjen, og man klarer å forstå hva andre sier.

En gang da jeg var på legevakten sa den gamle kyniske psykiateren at jeg burde jo egentlig være glad, jeg hadde jo en positiv diagnose. Når jeg ble rundt 40 så ville jeg jo være så godt som stabil! Det var kanskje ikke den smarteste tingen å si til en desperat 20åring, men i tiden etterpå tenkte jeg ofte på det, at jeg tross alt ikke var diagnostisert med feks. bipolaritet. Eller schizofreni. Jeg kom muligens til å bli "frisk" en dag. Til sammenligning med de bipolare galningene, som gjerne hopper ut av vinduer når de ble eldre. Maria hadde ikke en positiv diagnose. Hun hadde en skikkelig kjip en. Slitsom, langvarig, vanskelig, tilbakevendene møkkasykdom. Men hun er her fremdeles. Tror jeg. Vi hadde noe himlande fint der inne, og hadde herlig sms kontakt en stund etterpå. Men så gled vi tilbake til det gamle livet utenfor, og passet kanskje ikke helt inn i hverandre der. Det er greit det også. Jeg bare håper at hun fremdeles er der ute. At hun ikke har gått henn å kuttet for dypt uten å ringe 113 etterpå. Vi hadde en avtale om å vente en dag når vi først hadde bestemt oss. For det skader jo ikke det. Å vente en dag til. i tilfelle man ombestemmer seg, sant. En dag til.

Avoidance; Aufhebung (law) Ausweichen (evasion) Nichtigkeitserklärung (law) Ungültigkeitserklärung (law) Vermeidung (evasion)

jeg har støvsuget alle gulvene. Jeg har vasket korga til bikkja. og alle teppene som lå i korga til bikkja. vasket gulvene. vasket sengetøyet. hengt opp alle teppene som lå i korga til bikkja og hengt opp sengetøyet. jeg har vasket sminkebordet/kommoden min. under kommoden også. jeg vasket rundt senga/madassen og mellom varmtvannsrørene. jeg vasket under stolen på rommet, under sofaen i stua og jeg har sprayet farlig soppdrepende middel i vinduet på badet og en hel haug i badekaret også, for sikkerhetsskyld. liksom. og så har jeg vasket toalettet.

jeg har surfet på internett, selv om jeg ikke er helt sikker på hvordan man gjør det. hva det egentlig betyr. jeg syns som regel det er kjedelig. tror jeg.
men jeg fant en blogg fra en avis, og så fant jeg disse andre bloggene, og så tenkte jeg at de var nå litt morsomme, så jeg la dem til bloggen min. for å kunne lese dem igjen seinere en gang. når jeg egentlig burde gjøre noe annet.

som feks å lære meg musklene i underarmen. føttene. og handa. det er mange muskler der. og mange nervetråder. og slike ting. eventuelt så kan jeg heller lese biologi. det hadde nok vært best det ja. få litt oversikt over alt jeg ikke kan. alt hva jeg burde kunne. innen tirsdag. og uka etter.

men fordi mitt mellomnavn er avoidance så sitter jeg heller her. med dataen på bordet og spiser cool flakies.

det er et herlig liv.