jeg ligger på ryggen og speilet i skråveggen viser et et skyggebilde av meg selv, jeg setter kniven forsiktig ned på den myke punktet ovenfor brystbeinet og hører et lite knepp når spissen trenger ned inn under huden. det kjennes som å bryte skinnet på en tomat, man presser og presser og plutselig, plopp, er man gjennom, inne i det bløte og myke. jeg skjærer sakte nedover gjennom brystbeinet og kniven glir som gjennom smør, jeg deler meg selv i to, på midten, helt ned til venusberget skjærer jeg før jeg legger bort kniven og setter meg opp ved siden av meg selv.
jeg bretter forsiktig kantene fra hverandre, men huden er elastisk og vil gjerne lukke seg igjen, så jeg må bruke litt makt for å få den til å ligge slik at jeg lett kan få tak i de forskjellige organene. jeg starter med lungene, fingrene mine griper om de myke svampene og løsner dem forsiktig fra blodårer luftrør og nerver. jeg putter dem ned i bøtta med grønnsåpe og masserer forsiktig ut all dritten som har samlet seg. vannet blir fort brunt og seigt, jeg må virkelig få sluttet med den røykingen tenker jeg, før jeg legger dem på plass i brystkassen min.
deretter tar jeg den fuktige kluten og tørker rundt hjertet, det er vanskelig å komme til å ryggsiden, men jeg løfter og skyver og pusser der jeg når. tarmene, levra, nyrene er pakket inn i et tynt lag av innenhud, jeg er forsiktig slik at det ikke revner og her bruker jeg heller baderomssprayen, det er endel fett som må skrubbes bort, særlig i krinkelkrokene mellom tynntarmen og tykktarmen. etter sirka femten minutter kan jeg strekke ryggen og beundre verket, jeg glinser lyserødt, mørkerødt og gult på de helt riktige plassene, ingenting ekstra ingenting gammel, alt er nytt og rent og klar for ny omgang liv. jeg legger sammen brystbeinet og magehuden og glatter bort arret før jeg begynner på beina. men halvveis nedover låret blir jeg trett og merker at kniven ikke føles like lett og smidig lenger, det drypper blod ned på lakenet og hendene mine er varme og klissete. jeg må være konsentrert for denne oppgaven, hvis ikke blir det bare søl, og dette er tydeligvis ikke natta for den store rengjøringen. jeg prøver så godt jeg kan å skyfle blodet tilbake i låret, mens jeg med haka puffer huden på utsiden nærmere den andre flengen. faen, nå må jeg dusje. irritert på meg selv for dårlig arbeid gidder jeg ikke rydde vekk noe, jeg bare legger meg ned i meg selv igjen, og så får jeg heller gjøre jobben.
faenda, det var jo ikke nødvendig. jeg strekker meg og kjenner meg litt lettere, litt reinere, men oppdager fort det klissete blodet som dekker det ene låret mitt. helsiken. jeg kikker rundt meg etter noe å tørke meg med, og famler etter babytørkler som skal ligge rundt senga et eller annet sted. jeg gidder ikke dusje. drit i. jeg skrubber bort det verste blodsølet og legger et håndkle over flekken på lakenet. drit. jeg er trøtt.
jeg ligger på ryggen igjen og ser megselv som et utydelig speilbilde i vinduet over senga. speilbildet rister løs håret som sitter fast mellom hodet og puta og strekker seg slik at hun dekker hele vinduet. hun setter seg sakte på huk, på tærne, med hendene på hver sin side av føttene, og med et lite skeivt blikk ned på meg trekker hun pusten og hopper ut og opp i natta.

minnene i magen

jeg ser håret hans

og ryggen. de brede skuldrene.

jeg ser hendene hans, med blodårer og fine negler.

leppene hans når han ikke smiler. når han kysser meg. når han sover.

hvordan kan noe være så ubegripelig og riktig på samme tid. jeg skjønner det ikke.

aldri aleine

Enhver forelskelse antyder at vi er lei av oss selv, at vi er lei av å være slik vi er; vi leter derfor ikke etter et annet menneske, men først og fremst etter et annet "jeg" til oss selv.

Theodor Kallifatides, Kjærligheten

Den eldre mannen spør, hva er kjærlighet? Den unge gutten spør, sover du over eller?

bort fra eller til?

jeg løper så fort jeg kan, så langt jeg kan, jeg løper og vannet i øyene gjør at jeg ikke ser noe, jeg ser tåkete og uklart, men jeg løper så fort jeg kan, jeg prøver å bøye meg fremover, ta sats, sparke fra, jeg kjenner alle musklene i beina, hvordan armene strever for å dra meg frem, jeg kjenner hvordan det brenner i lungene og jeg blunker og blunker for å få vekk vannet, men det hjelper ikke, vinden, anstrengelsen konsentrasjonen gjør at tårene spretter.

jeg løper så langt jeg kan, jeg sakner farten i oppoverbakkene, men jeg løper fremdeles, jeg kjenner leggmusklene mine, jeg kjenner hvordan skoene blir altfor tunge, men jeg fortsetter å løpe og tårene kommer og jeg løper fremdeles, desperat finner jeg en gøy løpesang på mp3spilleren og plutselig er det som om jeg just begynte på rundene og jeg synger for meg selv og jeg løper fremdeles.

jeg sparker fra og kjenner hvordan kroppen flyr gjennom lufta, beina langer ut og jeg svever et sekund før jeg igjen når bakken, jeg er lett som en fjær og vinden suser forbi ørene mine og jeg løper så fort at bladene på trærne blir til en grønn masse og jeg tar lengre og lengre skritt, jeg løper ikke jeg hopper, jeg fyker bortover med mange meter mellom hver gang jeg lander og etterhvert leter øyene mine etter noe å holde fast i, jeg finner et tre langt der borte, jeg binder øynene mine fast til toppen av treet og kjenner hvordan kroppen min suges fremover oppover bortover, jeg løper og løper og blir lettere, et siste avspark og så flyr jeg gjennom luften, jeg ser på toppen av treet, konsentrasjon er viktig, ikke vik med blikket, bare kikk, jeg fyker mot toppen av treet og lar handa sneie bladene før jeg fortsetter oppover opp mot det blåe og store og ensomme.

Frau L

så et stjerneskudd og klarte ikke å bestemme seg for hvilket av ansiktene som dukket opp i hodet hun ville ha. derfor måtte hun sitte stille til hun ble kald og månen var oppe over trærne og tenke seg godt om. men hun fikk det ikke til. å bestemme seg. så hun satt litt til, og tenkte, og mintes, og prøvde å veie plusser og minuser og slike ting man veier når man skal ta valg. allikevel fikk hun det ikke til. ikke at det var så mange å velge mellom, eller at valget egentlig skulle ha så mye å bety, men hun tok seg selv i å bli overrasket over flertallet. det var ikke bare ett ansikt. det var flere. tidligere, helt siden hun så ansikter hver gang en stjerne fløy over himmelen så har det alltid bare vært ett. ett ansikt. noen ganger har det selvfølgelig lurt et annet et sånn helt i bakgrunnen, som en skygge av en lengsel, men i bunn og grunn, helt der inne, helt der oppe, så har det alltid bare vært ett. ikke det samme hele tiden, selvfølgelig, men ett. ansikt. og nå er det plutselig flere. Frau L rister på hodet og tenner en røyk. hva i verden er det jeg driver med, tenker hun for seg selv, hva i alle dager er det som skjer.