mandag 30. november 2009

Bygda ll. (Li+)

Og så skal man prøve seg på Lithium. Pilleknaskende Frau L øker antidep-effekten med en stemingsstabiliserende dose salt. For en vidunderlig verden.

Derfor elsker jeg bygda. Man kjenner ei dame i banken så man kan ringe og be om å få kreditt den siste måneden før lånet kommer. Eller man kan gå til nabo nummer to, fordi nabo nummer tre hadde middagselskap med opphavet og nabo nummer to spurte hyggelig om hvordan det går med Frau L. Hvorpå jeg får et mobilnummer og mors uskyldige, ja, men, så, hvis du vil, så kunne han gjerne prate med deg om medisinene, for kanskje at de ikke er de riktige? Så jeg svinser opp til nabo nr to og får med meg en blå resept hjem.

Det var en fin samtale. Jeg tror han kanskje har noe å komme med, og jeg håper håper håper dette funker. Det er nemlig kanskje mulig at jeg Ikke behøver å ha det slik resten av livet. Hvilket ville vært absurd fantastisk og for godt til å være sant. Så vi håper håper og håper.

soundtrack

søndag 29. november 2009

Bygda l. (Barnet)

det var så mye som skjedde på så kort tid, jeg er ikke vant med det. jeg er vant med hunderutiner og studier, få mot ingen nye mennesker og ihvertfall ikke tilsnakk fra fremmede.

men det skjer, og det skjer selvfølgelig på bygda. så jeg bare begynner et sted, den kronologiske rekkefølgen er muligens ikke så viktig.

Jeg svinger inn på gårdsplassen etter tre feilkjøringer og blir mottatt av ei sliten mormor og en hyperaktiv unge. jeg velger sistnevnte og setter meg på gulvet i det innmari rosa rommet, omringet av barbiedukker og andre rosa saker. vi leker og jeg kan faktisk huske det morsomme med å kle på dukkene. særlig når man har så mange sko å velge mellom. jeg spør mormoren om jeg skal hente ungen dagen etterpå, slik at de får litt ro, og min nye bestevennine roper høyt hurra og lager slike bevegelser som vi gamle har glemt.

VBM er mammaen min sier hun når vi lager pepperkaker. "ja, det er hun", svarer jeg og kjenner hjertet dunke. hun ligger i jorda nå, sier knøttet, jeg så det i går. jeg husker hva fortellingen er
og prøver meg på "men det betyr vel at hun er i himmelen, gjør det ikke?"
nei, for jeg så henne gå ned i jorda, og dessuten hadde hun ikke vinger for det så jeg, men så var kista lukket, og da kan man ikke fly, ikke sant? de klisjeuskyldige ærlige øynene ser på meg og jeg tenker at herregud, hva i verden driver vi med som prøver å lure barn. det finnes ingen annen sannhet enn den som er.
ja det er nok sant det, sier jeg og kjevler ut en ny deig.

knøttet vil holde i handa når vi går til lekeplassen og hun lener hodet sitt bakover og hele hennes bittelille kropp hviler i fanget mitt når vi runser. det kiler i magen, roper hun, en gang til!
når jeg kjører henne hjem sovner hun i baksetet.
jeg har virkelig ikke lyst på barn, men herligland. kanskje jeg har det allikvel.

onsdag 25. november 2009

toommmmm

når man kikker ut av vinduet og merker først at tida har gått fordi bikkja brummer og vil tisse. når man stopper opp i butikken og merker at man har stått der for lenge når ryddedama som begynte i andre enden kremter høyt for at du skal bestemme deg hvilket smør du skal kjøpe.
når man svarer fint, det går fint. eller når man svarer nei, eller joda mhm, men aner ikke hva som er problemet og har ihvertfall ingenting å si om det. når man tar seg selv i å tømme askebegrene for andre gang den dagen, og man er den eneste som har stumpet dem fulle. når det fineste som finnes er regnvær, vind, bladene som faller, sjøluft og man har lyst til å forsvinne opp ut bort.

da er det fint med fine nye sanger.

lørdag 21. november 2009

Jeg får ikke nok. (Det må være verdens fineste låt.)

Gillian Welsh, Time. (The Revelator)



Darling remember from when you come to me
that I’m the pretender,
I’m not what I’m supposed to be
but who could know, lf I’m a traitor?
times the revelator, revelator.

They caught the katy, and left me a mule to ride.
The fortune lady came along she walked beside,
but every word seemed to date her.
Times the revelator, the revelator.

Up in the morning up and on the ride.
I drive in to corning and all the spindles whine
and ever day is getting straighter.
Times the revelator the revelator

Leaving the valley and fucking out of sight
I’ll go back to cali where I can sleep out every night
and watch the waves and move the fader.
Queen of fakes and Imitators
Times the revelator.

(Går det ikke egentlig an å lime inn selve videoen her i bloggen? Noen som har en ide hvordan man gjør det?)

mandag 16. november 2009

små barn

i natt sov et lite barn i senga mi. først sovnet hun på sofaen, og da jeg listet meg gjennom rommet for å hente øl på balkongen måtte jeg sette meg ned og kjenne på denne svært uvanlige følelsen av å ha et lite barn som sover i min sofa. det er en følelse helt annerledes enn de andre, og jeg tenkte, kanskje man må ha barn, bare for å få kjenne dette her litt oftere. Hun hadde strømpebukser og genser og lå med rumpa i været over dyna. og hun sov.
merkelig hvor dypt inntrykk det gjorde.
da jeg kom hjem fra byen turde jeg ikke legge meg i senga for jeg visste hun lå der, så jeg listet meg inn med lommelykt og tok på meg sovetøy før jeg sovnet på sofaen sammen med bikkja. jeg var redd for at hun plutselig skulle våkne og ikke huske hvem jeg er. jeg tror egentlig at hun ville husket meg, hun sier tilogmed navnet mitt til mammaen sin, hun sier at jeg må være med å bade i badebassenget. da B fortalte det til meg holdt jeg på å grine, men istedet så klappet jeg i hendene og så sikkert veldig rar ut.
jeg våknet av at jeg frøys på sofaen så da gikk jeg inn og la meg helt ytterst i senga for å ikke vekke henne. rett etterpå kommer mamma B inn og lille barnet våkner. er det mormor spør hun, nei det er Frau L svarer B. Åhja sier hun, og gjentar navnet mitt.
jeg får lyst til å bli en bedre person hver gang hun sier det.

lørdag 14. november 2009

fredag 13. november 2009

en vanlig dag

det er noe som rasler bak bokhylla, noe som er svært merkelig, siden det eneste som er bak er isoporen som dekker døra inn til min medbeboer. det rasler også litt inne i det urgamle varmeapparatet, derfor tror jeg ikke at det er en møll, og jeg er ganske sikker på at det ikke er trekk. det er noe raslende.
jeg håper det ikke er en mus. jeg er ikke redd for mus. jeg bare liker ikke uinviterte dyr i hjemmet mitt. dessuten er jeg ganske sikker på at det er mer eller mindre usunt for bikkja som ligger og snorker der. hvis musene bæsjer. noe de nok gjør.

skrivebordet mitt som egentlig er et sammenbrettbart kjøkkenbord har en fin gammeldags duk på. den er orange med store roser på, jeg blir varm av å se på den. men desverre ligger det ørten uryddige saker på bordet.
jeg gidder ikke rydde. rydding er kjedelig. vasking derimot, det gjør jeg gjerne. men jeg skulle hatt en ryddehjelp. noen som kunne fjernet sølvpapiret til Lindtsjokoladen, vannflaskene og alle de viktige papirene. det ene viktige papiret har et stort tydelig avtrykk av en pote. jeg syns egentlig det er litt søtt. men når jeg viser papiret til de viktige personene spør de alltid hva det er. og så føler jeg meg svært uryddig. og lite viktig. det er ubehagelig for jeg tenker som regel ikke over om jeg er viktig eller ikke. så jeg går fra å være ingenting til å bli noe mindre. jeg pleier bare å le når de spør, og si at det er hunden min.

tyskere flest liker hunder. de liker hunder så godt at staten måtte skattelegge hundehold for at ikke alle skulle finne på å kjøpe seg en. jeg tror ikke det funksjonerer helt. de fleste hundene jeg kjenner har ikke betalt skatt. ikke min heller. men hun har danskt pass.

i dag morges da jeg våknet oppdaget jeg at vingene mine var borte. jeg snudde meg rundt i senga og skulle strekke dem ut og opp slik jeg gjør hver morgen. de var borte vekk.
jeg lå på magen med lukkede øyne for jeg var enda ikke helt klar for å møte verden, jeg strammet musklene og plutselig merket jeg at de ikke var der lenger. jeg strammet ingenting. som om det aldri hadde vært vinger på ryggen min, som om jeg aldri hadde hatt de ekstra musklene. jeg føler meg helt fin, helt hel. ingenting synes, jeg sjekket meg i speilet for jeg kunne ikke helt godta at de ikke skulle være der lenger. men de er altså borte. ryggen min er helt glatt.
jeg har sittet i sofaen min i hele dag og kikket ut av vinduet.
i morgen skal jeg gå til vingespesialisten som holder til rett rundt hjørnet. kanskje han vet hvor de er. han er en fin mann, han har en skobutikk også, den heter Pimp my Shoes. Vingebutikken heter Pimp my Wings. han gir meg alltid en kopp kaffe når han pusser fjærene mine. en kaffe og en røyk, nøyaktig så lang tid bruker han på den ene vingen. jeg pleier bare å pusse en om gangen. det blir så nakent å skulle brette ut begge. jeg vet at de fleste gjør det, jeg bare liker det ikke. men han vet nok hva som har skjedd. jeg er jo ikke spesiel. det som skjer med meg har nok skjedd før.

onsdag 4. november 2009

Gilbert fra Gaza

jeg vil bli som han. jeg vil være slik at hvis jeg noen gang skulle komme på skandinavisk tv så bruker jeg muligheten til å vise folk hvor hardt man må trykke når man tar hjertelungeredning, og si at det var teamet, det var alle sammen, det er noe alle kan gjøre, hvis de bare trykker hardt over hundre ganger i minuttet, og blåser inn to ganger for hvert trettiende trykk. jeg vil si om verdens tiende beste tennisspilleralbu at det han lider av er noe som også min mormor fikk fordi hun strikket hele vinteren, og at det er noe de aller fleste industriarbeidere har.

jeg vil være slik. oppmerksom. klok. politisk bevisst. og en heidundrande lege.

søndag 1. november 2009

høst igjen.

Bladene faller og når vinden tar skikkelig tak svir det når de treffer kinnet mitt. Jeg må myse med øynene, men jeg vil det egentlig ikke, jeg vil aller helst ha dem vid åpne, jeg vil ta inn alle fargene og duftene og kontrastene, jeg begynner å grine fordi det er så fint, eller fordi et slikt helikopterblad sneier øyeeplet mitt. Idag morges da bikkja lekte galehund sammen med naboens valp, så jeg på bladene og tenkte at følelsen jeg får er den samme som når jeg ser på sjøen. Eller, ikke helt den samme, det farlige suget etter å legge på svøm ut i evigheten er ikke der, men den stillheten, som om noen slår av en bryter og jeg kunne bare sett og sett og aldri blitt lei av å se hvordan de faller. Det kan hende det er den samme bryteren som skrus av når jeg ser på flammer. Og man ender opp med å forsvinne langt inn i fargen eller formen eller vilkårligheten, og det er helt stille. Og evig.
For det er det ikke sant? Det er denne evigheten som lokker. Alt annet har jo alltid en begynnelse og slutt, all bevegelse har et mønster, og mønstre er vel per definisjon endelige, er de ikke? Men flammer de bare beveger seg. Slik som bladene. Og bølgene. Selvfølgelig finnes det nok helt sikkert en eller annen morsom formel som sier noe om hvordan alt beveger seg. Eller er det hvorfor alt beveger seg? Er det kanskje det samme? Hm.
Uansett, jeg forsvinner like langt bort hver gang, og kunne gjerne blitt der. Men jeg får vondt i nakken av å bøye hodet bakover.

I morgen tidlig skal jeg ta med meg et teppe og sette meg på benken ved elva. Og kikke.