tvil

jeg ser at dere leser. jeg ser at dere er her. men hva i all verden er det jeg skal skrive?

det er da virkelig ikke interresant nok. i det hele tatt! jeg skriver om mitt bittelille stakkarslige liv, jeg skriver om megselv, mine tanker, fantasier og opplevelser. egosentrisk så det holder.

hva i alle dager er det egentlig jeg har å gi, hva er det jeg tror, som har laget en blogg som dette, hva i alle dager skulle interressere folk for så navlebeskuende fortellinginger.

hvorfor i alle dager snakker jeg med ham, hvorfor i verden snakker jeg med ham, spør ham om musikken han spiller, smiler og ler høyt og bryr meg om han kikker i min retning eller ikke.
jeg er så kjedelig at jeg sovner når jeg forteller om meg selv.

jeg har ingen grunn, intet bevis, og fremdeles kjører jeg på som en bulldoser. bullies.
vel fortjent vil jeg si, uansett,.

Til S

jeg glemmer det hele tiden, men det er det som alltid er løsningen; jeg må ringe til s.
vi har kjent hverandre i.. mm... 13 år. tretten år!! og fremdeles blir jeg like glad og forbauset og og glad og klokere og glad og så føles livet så innmari mye lettere og enklere og hvis jeg hadde gått på vekta hadde jeg nok veid en haug av tanker mindre. vi har ganske forskjellige liv for tiden, jeg var litt engstelig for det husker jeg, når alt skulle forandre seg, jeg skulle til utlandet med mitt liv og hun skulle bli pluss en i telefonboka. men så hadde funnet vi jo ut at vi var blitt litt voksne, og at det ordner seg, for vi er ganske like slik vi var, og er det ikke det som er å bli voksen, å være ganske lik, for man har funnet ut hva man ler av , hva man liker, og ikke minst, med hvem man liker den man er.

venner blir bare bedre med åra. det gode blir bare bedre. og dessuten tror jeg ikke han blir svimmel når han kysser hu derre.

ha en Traumhaftes helg mine kjære.

crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.