høsten ved sjøen

Jeg har plukket blåbær og bringebær, og snart er bjørnebæra modne. Jeg løper i oppoverbakker og i strandkanten, og går krokbøyd for å komme frem til soppen som holder til på de rareste steder.

Holsteiner, Hanoveraner, Belgisk varmblods og ridelærer som ikke kjefter. men jeg er så dårlig at det er mer slit enn morsomt. så jeg skal ri oftere. hele tiden. om jeg får lov.
jeg sitter som en potetsekk full av stivelse og uten noe som helst balanse, herregud jeg knekker ryggen på dette dyret tenker jeg og flere dager etterpå gjør det vondtvondt godt i musklene.

jeg liker skitne hender og møkk under neglene, lyden av hest, lukten av hest, oppbretta gamle gensere og spon på sokkene.

et lengre opphold

det er vanskelig å skrive når beina ikke når bakken og pusten ikke når bunnen av lungene. det er vanskelig å lage setninger når ordene ikke stopper opp og strømmen av mellomrom ikke slutter.

mellomrommene ble for store og jeg klarte ikke tenke annet enn tomrom og tilstedeværelse. ikke den gode, den kjipe. tooomrom. uten taushet. tomrom av altfor mye. på grunn av for mye.

jøss. void full av altfor mange ord.

jeg elsker det ordet. void.

men jeg tror jeg har vært flink. sånn utenpå. noen glipper.
men sånn generelt. flink. tror jeg. skitt.

så da går man ut i vinden og regnet som det ikke finnes maken til, og hører på I`ve been losing you av a-ha.

things I would find helpful. jess plis.