aviser og denslags. (skavlandmåten suger)

"det er tilfredstillelsen av å ha fått all veden i hus," sa min far, "så kan heller vinteren komme,
vi skal ihvertfall ikke fryse."
jeg spurte ham hvordan han har klart å hugge, butte, bære, og stable all denne veden, i alle disse årene. uten hjelp fra sine døtre.
(i og med at døtre ikke gjør sånne ting. vi gjør noe annet. ikke noe annet viktig, men noe annet. hadde vi vært gutter så hadde vi nok blitt halt med opp på heia. lært oss gleden av forsørgende rutinearbeid, slik at vi tilslutt hadde dratt opp frivillig når bestefar sier at nå er det på tide å ta frem saga.)

"Rutinearbeid der enkle oppgaver gjentas kan skape en glede som imidlertid ikke ser ut til å ha noen særlig appel hos de fleste unge. Nevrovitenskapen peker på at dersom slike aktiviteter skal bli gledesfylte, må de innarbeides i mentale strukturer og bli en del av identiteten. Det tar ofte lang tid, men når slike koplinger er etablert, framstår aktivitetene lettere som meningsfulle." Magasinet, 11 juni 2011 "Når hodet jobber medstrøms" av Sigrid Møyner Hohle.

Det har vært en avishelg. jeg elsker helgeaviser, lange smarte kronikker, intervjuer og portretter av mennesker som kan innmari mye om alt av emner og temaer. Papirutgaven er forbeholdt helgene, resten av uka sitter jeg med nesa i nettavisene, dagbladet, vg og aftenposten. og BBC, og Der Spiegel, noen ganger, hvis det er noen internasjonale saker jeg vil lese mer om.

Jeg har lært meg å aldri lese kommentarene, hvis du ikke vil miste håpet på mennesket, på fred og forståelse, respekt, og alle andre gode viktige ord som gjør at vi kan leve i dette rare samfunnet sammen, så ikke, aldri noen gang, les kommentarene i nettavisene.
Det glipper noen ganger, jeg ruller nedover sida, øynene hekter seg fast i et ord, jeg leser videre og plutselig er jeg på nippet til å begrave meg i sofaen og aldri stå opp mer, løpe ut i gata og leke foran bilene og rope høyt det går til helvete, se på disse folka, se hva de skriver, de er jo galne, folk er onde og slemme og alt håp er ute.

Men som sagt, jeg har lært meg å la være.

I aftenposten var det et intervju med forsvarsminister Grete Faremo. Av en eller annen grunn så liker jeg dama, sånn instinktivt. Jeg har ikke sett henne så ofte på tv. Eller lest mye av det hun har sagt, og ment og gjort, bare det vanlige som oss allmennfolk får med seg gjennom det normale nyhetsbildet. Jeg bare liker henne. Og ble derfor begeistret da jeg så at det var en lengre reportasje om henne. Smarte folk, jeg liker smarte folk med vanskelig svar som man må tenke lenge over, jeg liker å vite at folk i viktige, livsviktige posisjoner i samfunnet er kloke, ettertenksomme og reflekterte mennesker. Noe jeg tror hun er. Hun virker slik. Dessuten virker hun stein tøff. Som i hardbarka skikkelig tøff dame. Bein i nesa og så videre.

Problemet er bare, og jeg velger å kalle det Skavlandmåten, problemet er disse idiotiske fordummende helsikens dusteSkavlandspørsmålene/ og -avbrytelsene som ødelegger for all mulighet dama har til å briljere med det hun kan og vet. Jeg husker desverre ikke hva journalisten heter, men hadde det vært ei dame så hadde det blitt rabalder, hva var det nå han skrev, jo, Faremo svarte på et spørsmål og alt journalisten gadd å skrive var sin egen reaksjon, ikke begeistring, ikke nysgjerrighet, ikke oppfølgende spørsmål, neida, han falt av. han datt ut av ressonementet hennes, han gadd ikke ta seg bry med å skrive det, slik at vi som lesere kunne fått vite noe mer, istedet skrev han, nedlatende, arrogant og whatnot, at han datt av lasset, eller hva pokker det var for noe. (jeg finner ikke avisa, jeg finner ikke reportasjen på nett, jeg beklager!) Just som å se Skavland i aksjon, mannen hadde besøk av gud og hverman og jeg orket ikke se hvordan han plumpet ut med det ene latterlige spørsmålet etter det andre. Jeg sjekker gjestelista hans og det vrir seg i meg, alle de smarte folka, alle de smarte tankene man kunne fått. sukk.

wake up, its a new morning

er det rart jeg ble som jeg ble?

men uansett. jeg tenkte på det at jeg har jammen mistet møydommen min flere ganger. 
det første man tenker på er den fysiske, og nei, jeg husker ikke helt nøyaktig når jeg mistet den.
og jo, det er ganske vanlig.

jeg snakker om de andre møydommene, de som kommer når man opplever mer av verden, som første gang man skjønner at opphavet er fulle, første gang man finner klitten, første gang man skjønner at andre mennesker også kan føle det man selv føler. første gang man opplever urettferdighet, første gang forestillingene går i grus,
alt det, alle de opplevelsene er som å miste møydommen igjen, og igjen, og det tar faenikke slutt.

Jeg er godtroende, jeg var godtroende.
jeg trodde vi hadde et system som var bådes snilt og slemt, jeg trodde barnevernet hadde for vane å fjerne barn fra sine hjem uten grunn, samtidig trodde jeg foreldre med trengende barn fikk avlastning, jeg trodde ihvertfall folk fikk hjelp hvis de bad om det, og gjerne uten at de bad om det også, fordi man forstod at de trengte det.

jeg trodde jeg hadde funnet ut av vår verden.

men jeg tok innmari feil.
jeg trodde veldig mye.
inntil jeg begynte i hjemmesykepleien. og på skolen.

For jeg fant ut at de gjør ikke det, barn har det best hjemme, sier politikerne(?), de burde heller leve med fraværende mødre som har ny mann hver andre helg, selv om både storebror og storesøster har gått til helsike, så har har minstegutten det best hjemme. Selv om minstegutten ikke klarer å konsentrere seg om noe og bare bøller, selv om minstegutten banker vennnene sine på skolen så har han det best hjemme, selv om skolen, legen og jegvettafaen sier at noe er galt, så har han det best hjemme.

Og hva men jenta som slår hull i veggen fordi hun er så forbanna, hun som egentlig aldri er på skolen, jeg ser henne sitte i ganga hele tiden, hva er det egentlig hun gjør på ganga, man lager planer og systemer for at hun ikke skal sitte der, de får ikke lov til å være aleine, de skal være sammen med noen, enten er du i klasserommet eller så går du opp på lærerværelset, hører du, så hun setter seg på gulvet helt nederst i klasserommet og er usynlig, så resten av klassen kan lære om og og å, hun er usynlig og så veldig synlig, men hun får ikke det hun trenger, nei jeg vet ikke hva det er, jeg er en føkkings vikar, hun og altfor mange går ut klokken eleve og klokka ett, hvis de husker det, de tar medisinene sine,
jeg må... prikkprikkprikk..., hun /han/de ser ned på boksen de har i handa og går ut på ganga for å ta piller som gir dem ro i noen timer. De er unger som tar piller!!

De er noen unger!! Hva faen er galt med oss.

Guttene i tiende har tilbud, de får felle trær og hugge ved, lage benker og bord og andre ting, de lager ting med hendene, de er sammen med voksne orntlige` mannfolk som ler og kødder og er seriøse. De blir skitne på henda, får træler og de føler seg nyttige. Mon tro hva jentene gjør?
For de finnes de også, men istedet for å bølle og bråke og ta masse oppmerksomhet fra resten av klassen så sitter de helt stille bakerst. De er som regel usynlige, de sitter på dataen og chatter, eller de spiller WoW, CoD, kabal, de gjør noe usynlig, de har lært det, jeg vet ikke når det skjer, i åttende tar de plass, i tiende har de tydeligvis forstått litt av systemet. Vær usynlig, så blir du latt i fred. Ikke klag, ikke slåss, ikke gjør så mye ut av degselv. Så kan systemet glemme deg.

Og det gjør vi med glans. De usynlige ungene og de usynlige gamle. Bråk så får du ihvertfall IOP.


Så hva med de gamle, de har det ihvertfall best hjemme. For hjemme kan de jo stirre ut av vinduet hele dagen lang, og glede seg til hjemmepleien som kommer på besøk tre ganger om dagen og prøver å få i dem mat. noe som de nekter, for de er av den gamle generasjonen, de skal faenikke ha noe hjelp, de klarer seg selv, ikke taaale om at de skal være til bryderi for noen, de har klart seg i alle åtti år, så ikke kom her
og si at de ikke spiser, for de har bare glemt det. De har glemt å spise, de har glemt å be om ny mat, de har glemt å skru på lyset eller ta gardinene tilbake, så de sitter og stirrer i veggen og har glemt å gå på do.
Og de har det best hjemme.
Låst fast i andre etasje, faenheller, i fjerde elller femte etasje i Oslo, uten heis, de har det helt føkkings bra hjemme. De glemmer å gå, jeg hjelper dama ut av senga og to meter inn i stolen, det er det hun beveger seg hver dag! hun beveger seg noen få meter om dagen!! De får sittesår fordi de sitter i den samme jævla stolen dag ut og dag inn, de sitter der og kan ikke høre på radioen fordi vi har glemt å skru på høreapparatet, vi var så opptatte med å skifte bleie, gi frokost, smør med krem på sprukne bein, skifte på senga, koke kaffe, og følge dama ut i stolen, så vi glemte det, dag ut og dag inn, Noen glemmer Noe, det er det som skjer når du skal rekke over ørten personer på to timer, alle vil jo stå opp mellom klokken sju og ti, alle vil jo det, hvem faen vil vel ligge i liggesårsenga og den blaute bleia i mange timer hvis man våkner ei gang mellom klokken sju eller ti?

Men det sier regjeringen(?). De gamle har det best hjemme.
my ass

har det best aleine. De andre får faenikke den hjelpa de ber om, de får kanskje halvparten, hva i verden hjelper det med ei avlastningspute når man burde få hjelp til å gå, jeg skjønner meg ikke på dem, jeg
skjønner ikke
hva i alle dager
som skal til
for å at folk
skal
få hjelp.


Helsike heller.