Frau L.

nyttårsønsket

2012-01-04T03:37:00.000+01:00

Jeg skulle gjerne spurt den kloke kona om jeg like gjerne kan rulle inn teppet og takke for meg, eller er det en aldri så liten mulighet for at det går?
Bare et lite glimt, et bittelite håp, en anelse om at joda, det går greit, det kommer til å gå, du kommer til å klare deg, være noen, gjøre noe, livet ditt kommer til å ha en betydning. For noen.

Da kan jeg heller klare å være ubrukelig i noen år til. Så lenge det går tilslutt. Liksom.

you are marvelous

2011-12-18T16:31:00.000+01:00

your life is your life
don’t let it be clubbed into dank submission.
be on the watch.
there are ways out.
there is a light somewhere.
it may not be much light but
it beats the darkness.
be on the watch.
the gods will offer you chances.
know them.
take them.
you can’t beat death but
you can beat death in life, sometimes.
and the more often you learn to do it,
the more light there will be.
your life is your life.
know it while you have it.
you are marvelous
the gods wait to delight
in you.

usosialsingel/eksamensmodus

2011-12-12T20:17:00.001+01:00

konsekvensen av en mandags usosial adferd:

den plutselige og adrenalinspumpende angsten som oppstår når mannen bak kassa sier salem? og ser på deg som om han aldri har hørt om det før. Grønn Salem??

åhherreguderdetsalemdetheterskjøntehanikkehvajegsa,salemsalemdet Er jo salemdetheterikkesant, kremt, ja, eh, grønn salem? åhherregudhan skjønnerikkehvajegsierkanskjejeg er Gal kanskjedetikkehetersalem, Finnes Salem åherregud, kremt, jo, ja, men det går greit med grønn kent.

da presten kom. og jeg ble en ateistisk ignorant/ glemsk bibelbeltisk.

2011-11-30T23:29:00.001+01:00

det er tusen ting å bry seg om, tusen ting å mene noe om.

jeg er ikke på twitter, selv om jeg prøvde. så jeg velger dette, akkurat nå.

Min gode gamle venn vil ha meg med på en kunstprosjekt. 356 ord har han bedt om, trehundreogfemtisek, nei faen, er det trehundre og sekstifem det er snakk om? just nå så husker jeg ikke hvor mange dager, jo, 365 pluss.

så mange ord. så mange dager. 2011. i ord. herligland.

mhm.

retningslinjer for helsiken! rammer! begrensninger! tema! betydning! plass! gi meg grenser, uten dem svever jeg i ingenting!

men så har man jo sine tanker, og drømmer og fantasier og slike ting. angående utforming. og noe ord. jeg har noen ord, noen få, av de fineste jeg vet om, men det er da virkelig ikke nok, jeg vil ikke ha bare meg, jeg er ingenting i forhold til så mange, jeg vil ha de andre sine ord, jeg vil ha deres ord, hva er de beste ordene dere vet om, hvilket ord er det fineste, nynorskeste, utenlandske, hvilket ord kunne man tenke seg oversatt til et dødt språk, ordet kjæreste finnes ikke på arabisk?, hva betyr det?, og samisk har egentlig ikke ørten ord for snø?

det er så mange ord! jeg vil ha alle, alle de som betyr noe.

365

så jeg gikk i kirka for å sjekke kunstrommet, etter flere vinglass og to whiskey.
jeg har ikke vært i kirka siden, lenge. min venn derimot, var hjemme og løp rundt; jeg tenkte herligland, vis nå litt respekt, men det var han som var på riktig sted, jeg var i et hellig sted, feil. jeg var et sted slik alle vi andre er i, hvor man er stille, ydmyk, liten, usynlig, kanskje litt redd.
min venn har vokst opp der, og han er bestevenn med gud. jeg er ikke det.

men jeg fikk noen ideer, uansett.

og så kom jammen presten. han fine kloke presten. og han sa masse smart som jeg ikke egentlig er enig i. men som bekrefter min mistro.

for vi har jammen ikke peiling. vi, jeg, oss, kanskje det bare er meg, men gud er nemlig ikke bare gud. gud er innmari mye mer. Han er helt forskjellig, ikke kom og tro at han er lik, ikke fall inn i den optimistiske trosrelativismen som tenker at allah og gud er de samme.
peace, love og håp, in ur dreams.
dette handler om forskjeller, dette er guds hus. de er ikke like, vi bare tror/ håper det.

guds hus må nemlig sammenlignes med allahs hus, vi må ikke sammenlignes med dem, vårt hus er like hellig som deres, så vi er ikke bedre, rausere, åpnere, vi er like, vi er hellige, men bare for vår gud. for det handler om vår gud. vårt gudshus. ikke alles hus, ikke alles kirke, folket, menneskene, alle, alle alle. det handler om Den Hellige Kirke. Treenigheten. Gud og Jesus. alle de andre har ikke stor bokstav.

disse religionene, de tror på hver sin ting. og det er visst viktig. innmari viktig. den lille forskjelligheten.

så tenkte jeg på at min venn var en av de første som fikk spille rockemusikk i den kirka. (tror jeg)

singel med hund.

2011-11-09T22:13:00.003+01:00

i neste leilighet må bikkja ha muligheten til å hvile hodet på stolryggen og se ut av vinduet. det gjør vondt i hjertet når hun ser inn i den hvite veggen.

blåsingel mandag

2011-10-31T19:47:00.000+01:00

den fryktlige opplevelsen av å rydde kjøkkenbenken og plutselig være sytti år, og håpe med en uutholdelig sårbarhet at det kommer noen barn og ringer trick or treat på døra.

singel og venneløs.

2011-10-28T00:28:00.000+02:00

det er lett å lure på hva man feiler når man går ut, prater med folk, men jeg er da en oppadgående person som kan snakke med fremmede mennesker og allikevel, uansett, på tross av all min eventuelle alkoholbaserte selvtillitt, og ja jeg trenger noen ganger alkolohol for å tørre å møte fremmede mennsker, så er det jammen vanskelig å ikke få dårlig selvtillitt og føle seg som den største dusten av alle når, og jeg kødder ikke, bachelor i tvfagjenta jeg kjøpte øl til, og hadde hatt en morsom samtale med ute da vi røykte, tar imot øllen og sier at hun egentlig sitter med noen andre, jeg er her egentlig med vennene mine, og at, men joda, du studerte hva sa du.

herreguuud, hva faen er det som feiler folk!

så jeg så på henne og sa, guri det var ikke slik ment, kos deg med øllen sammen med vennene dine, jeg går ut og tar en røyk jeg. og følte meg som verdens største klovn.

off.

er det slik vi oppfører oss mot mannfolk vi ikke vil snakke med? er det slik jeg er mot folk jeg ikke gidder snakke med?
Men jeg ha da blitt en av dem, jeg Er en av dem, de litt innpåslitne kjedelige menneskene som finnes over alt, de som desperat vil ha noen å henge med, å være sammen med, de er skjønner ikke hint eller avvisning, de som tar kontakt, kjøper øl og sier, så kan du kjøpe den neste, og så vil de prate, og det er fullstendig uinteressant det de snakker om, eneste man vil er å være med venner, men så kjøper denne personen øl og så føler man seg litt forpiktet til å stå der, og

O M G

det er tydeligvis det jeg er. en av dem.

mhm.

så jeg går hjem og trøstespiser pai. mens jeg tenker på alle de kloke menneskene som er vennene mine.
og konkluderer med at, føkk ju ditt kjipe kvinnfolk, jeg er smartere enn deg, mer sexy enn deg, og min verdi ligger i hva mine venner syns. og de er driiiitkule.

så det så.

(konsekvensen av den siste setningen kan vi heller ta opp en annen gang.)

singel filmkveld

2011-10-27T20:41:00.001+02:00

det lureste man kan gjøre er å tømme askebegeret slik at man ikke ser hvor mye man har røykt på altfor kort tid.

hudløs høst 1.

2011-10-09T15:42:00.001+02:00

en liten bit av epidermisen min er skrapt av, på høyre hånds pekefinger, venstre side av intermediærleddet. et helt uanseelig sted på mitt største organ. jeg har aldri lagt merke til dette punktet på min pekefinger, før epidermisen ble skadet og jeg nesten hver bidige time kommer borti noe med den. konsekvent. pekefingerens intermediære phalang blir ubegripelig mye mer bruk enn vi tror. den tar imot enorme påkjenninger hver eneste dag.
au, sier jeg, når jeg rydder ut av oppvaksmaskina, knytter skolissene, henter ved, kler på meg, lager mat, leiter etter røykpakka i regnjakkelomma, auauauaaah, pokker heller.

jeg blødde ikke, jeg bare skrapte av huden på en skarp kant da jeg skulle binde bikkja fast til en stolpe.

det er ingen som vil tenke at det lille riftet kan være til slikt et bryderi. hvis i det hele tatt noen legger merke til det. som sagt, huden er et stort organ, det er nok av andre ting å legge merke til.

jeg vil sannsyligvis bli mottatt med en lettere hånlig latter, og bli fortalt jeg er litt for ømfintlig hvis jeg skulle nevne det for noen. at det faktisk er ganske slitsomt å være hudløs. om enn på et så lite punkt.
jeg kan jo gjøre noe for å beskytte meg. ta på et plaster for eksempel. en liten tapebit ville nok hjulpet mot den ytre belastningen.
kunne ønske det fantes plastertape mot mer en bare mangel på epidermis.
men det går jo over alt samma. huden gror igjen. det tar bare tid.

nattens listelanging.

2011-10-04T02:15:00.000+02:00

og siden jeg er så himla godt i gang skal jeg jammen skrive litt til. jeg skal lage en liste. og ja, lister er muligens like tullete som de bildene man en gang tok av sine tær, på forskjellige steder. men det er noe man må gjøre. og tær på bilder er ikke så verst. av og til.

altså.
jeg eeeelsker ostesmørbrød. og farris. og tåka som har vært den siste uka, som legger seg just perfekt rundt alle øyene slik at man kan se sjøgrensa som går over i fantasiland.

vinden, jeg elsker vinden! den er enda varm! mild! den løfter hodet mitt ut av kroppen og funker nesten like bra som neste ting jeg også elsker; hodepinetabletter! halleluja opp og i mente for acetylsalisylsyre. og ibuprofen.

mhmhm. pai. herligland det er godt med pai. ass. pai er knall.

og hest. er best. ingen protest.
jeg tror hest er bra mot alt. depresjon, og depresjon, og mmm, og alt som henger sammen med depresjon og andre psykiske jævelskaper som jeg ikke kommer på akkurat nå. Hest er føkkings best.

og hund! herrefred, hund burde være på blå resept. hund og hesteridning. og massage. og badstu!

hummerfiske. lyrefileter. elgjakt. rypemiddag. granskog. storm i trærne. susanne sundfør med the brothel.

oooh, det var en fin avslutning.

blahblah

2011-10-04T01:59:00.000+02:00

guht så mye svada man kan babble opp på en blogg. jeg tror jeg vil slette noen innlegg som jeg ikke liker. men bare de jeg ikke kan stå for, de jeg syns er skammelige, og som jeg kan klare bedre.

der er lov det, er det ikke?

uansett, det er dødsvanskelig å skrive blogg. jeg trodde ikke det var det. jeg trodde at dere bloggskrivere hadde et overskudd av tanker og ideer og tulleting som dere bare Måttttte dele med verden, en indre rivende driv som ikke roet seg før teksten lå til allmenn beskuelse. men jeg tror jeg tok feil.

for jeg klarer det ikke. å skrive altså. der er jo dritvanskelig! å ta seg tid. å ha tid. å sette seg ned, skru på maskina som jeg typisk just har skrudd av, å gidde å stå opp av senga, og ja, det er som regel der det ligger, jeg gidder jammenmeg ikke stå opp og skrive det jeg egentlig har lyst til for jeg sover jo nesten! og søvn, det tuller man ikke med. man står ikke opp når man nesten holder på å sovne. det er som å banne i kirka. eller rape i begravelsen. uhørt. for søvn er viktig. mm,. for meg.

og hva blir så neste tanke? jo, hva er det jeg har som jeg så gjerne vil dele? hva er min Måttttedeletanke som er så innmari viktig?
vel, jeg vet ikke.
jeg digger responsen. den er jo grei. jeg Diggggger responsen deres, tankene dere har om det jeg har skrevet, følelsen av at noen andre skjønner just hvordan jeg har det, eller just den tanken, det er knall å få forståelse og annerkjennelse på slike ting.
men hva mer er det? et hemmelig behov for å bli kjent? et hemmelig behov for å bli en slik superkjent anonym blogger som skriver de der skarpe kommentarene til hverdagslivet og kanskje så kommer jeg på bloggtoppet10 eller hva det heter, og hurramegrundt, nei.

det er det at noen liker, forstår, er enig, uenig, smilefjes eller, nokengang, whatnot, som gjør at man gidder å skrive. ikke sant?

det er det at jeg har ei vennine som er tusen ganger bedre enn meg til å skrive, ordlegge seg, formulere tankene sine, og mine, og hun skriver alltid Hurra! når jeg endelig får huet ut av fuen og skriver. og så tror jeg på henne. det er jammen ikke verst. jeg tror seriøst at hun liker det jeg skriver. ihvertfall noen ganger.

kanskje det er derfor, altså.

de vennene som skriver hurra! og jippi! og gleder meg! til ting vi skal finne på. til ting jeg har sagt. til ting jeg er. de vil man gjerne skrive mer for. være mer for.

sa da får man vel ta det inn over seg, og skjønne at man faktisk er ønsket. at det ikke alltid er ok å ikke være der. for man kan jo heller sove formiddagslur. eller rettetterjobbenlur. istedet for.

uenighet

2011-08-04T01:33:00.000+02:00

Det finnes få ting som er vanskeligere enn å være uenig, og enig, på samme tid.

Motsetninger er det beste jeg vet.

jeg har sikkert sagt det før, jeg tror at veldig mye av det jeg skriver er tanker og refleksjoner som jeg har sagt før, men jeg bestemte meg for at det ikke er viktig, det som er viktig er det jeg tenker nå.
I denne situasjonen, forhåpentligvis, er noe annerledes, noe har utviklet seg, noe har modnet.

Men det var uenighet jeg snakket om. Uenighet, det vanskeligste i verden. Troen på at jeg har rett, troen man har som gjør at man tar valg som andre er uenige med. Troen på at man må ta grep, at hvis ingen andre sier noe, gjør noe, så oppstår aldri forandring, så fortsetter vi i samme bane, troen på at mine meninger betyr noe, at det er lov til å være uenig jeg er uenig!, jeg mener ikke det samme som deg, selv om du tror det, selv om vi er like, selv om vi er venner, jeg er uenig!

Akkurat nå, det finnes intet verre for uenigheten, den andre virkelighetsforståelsen, den andre tanken om hva som er rett, hva slags grep som må tas, den andre forståelsen, den er misbrukt. Han ødelag deres tanker, rederes muligheter for galskap, for uenighet. Han ødelag for de som lager de nye ordene, for dere som sier eurabia, kulturmarxsisme og elite, han har ødelagt uenighetens språk slik dere kjenner det.. Han tok språket deres, han tok argumentene og gjorde dem avskylige, han har ødelagt enhver forklaring og begrep som dere trodde dere kunne bruke. Og jeg jubler.

Jeg jubler for ordenes betydning., Jeg jubler for tilbakekomsten av analyser, av ordenes egentlige språk, jeg jubler for skiftet i tanken om ordets makt. Jeg står i akt, jeg bøyer hodet, jeg jubler, jeg synger,
ordenes betydning, språkets makt, endelig snakker vi om det, endelig er vi enige om ordets virkelighet.

For jeg kjemper fremdeles, jeg er fremdeles uenig, jeg sier fremdeles ifra. Forskjellen er at nå forstår flere hva jeg sier, de forstår ordenes dobbelsidighet og virkelighetsforming.

Så du har tapt, revolusjonen, ordene, diskursen, du tapte alt. Dere har tapt.
Vi har nemlig tatt ordene tilbake.

den nye tiden.

2011-08-03T03:12:00.000+02:00

det finnes ingen allemnngyldige ord som kan beskrive følelsen av forferdelse. men jeg fant ihvertfall mine følelser, selv om ordene mangler.
jeg fant ut at jeg kan navnet på godt over hundre ungdommer. alle ungdommene mine, trollungene mine, jeg kan navnene deres. jeg husker hvordan de ser ut, jeg husker hvordan de oppførte seg, jeg husker lyset i øynene og de små kroppene som de prøvde å forandre, kle på fancy klær og tøffe bevegelser.
jeg husker dem, jeg kjenner dem.

og på den måten fant jeg min følelse. min forferdelse. min sorg. og jeg grein.

deretter jobbet jeg.

og i drømme stod jeg på barikadene med mine venner, jeg grein, ikke den filmpene gråten hvor tårene triller nedover myke kinn, men den stygge, jeg grein med åpen munn og lydløse skrik, jeg hulket, jeg slikket i meg mitt eget snørr, jeg grein, og jeg grein sammen med mine venner og kolleger.
men jeg grein ikke for Utøya i drømmen.

jeg grein for de andre ungdommene mine. de som har opplevd krig og overgrep før de kom hit. de som har blitt torturert, voldtatt, kidnappet, solgt, gift, og voldtatt igjen. det var dem jeg grein for, det var dem jeg stod på barikadene for.

og jeg sa, Hvilket samfunn er vi, hvis ikke vi kan gi disse barna opphold? Hvilket samfunn skal jeg være stolt av, hvis ikke vi gjør det, hvis ikke vi omfavner dem som trenger det mest?

stoltheten jeg opplevde etter Utøya, følelsen, for første gang i mitt liv, av å være stolt over "mitt" folk forduftet da min kollega sa, "ja, men motivasjonen hans er jo dårlig, han har jo ikke opphold."

den kriminelle, rusmisbrukende enslige mindreårige asylsøkeren. mitt barn. vårt barn.
vår sjel og vår fremtid.

aviser og denslags. (skavlandmåten suger)

2011-06-13T22:58:00.000+02:00

"det er tilfredstillelsen av å ha fått all veden i hus," sa min far, "så kan heller vinteren komme,
vi skal ihvertfall ikke fryse."
jeg spurte ham hvordan han har klart å hugge, butte, bære, og stable all denne veden, i alle disse årene. uten hjelp fra sine døtre.
(i og med at døtre ikke gjør sånne ting. vi gjør noe annet. ikke noe annet viktig, men noe annet. hadde vi vært gutter så hadde vi nok blitt halt med opp på heia. lært oss gleden av forsørgende rutinearbeid, slik at vi tilslutt hadde dratt opp frivillig når bestefar sier at nå er det på tide å ta frem saga.)

"Rutinearbeid der enkle oppgaver gjentas kan skape en glede som imidlertid ikke ser ut til å ha noen særlig appel hos de fleste unge. Nevrovitenskapen peker på at dersom slike aktiviteter skal bli gledesfylte, må de innarbeides i mentale strukturer og bli en del av identiteten. Det tar ofte lang tid, men når slike koplinger er etablert, framstår aktivitetene lettere som meningsfulle." Magasinet, 11 juni 2011 "Når hodet jobber medstrøms" av Sigrid Møyner Hohle.

Det har vært en avishelg. jeg elsker helgeaviser, lange smarte kronikker, intervjuer og portretter av mennesker som kan innmari mye om alt av emner og temaer. Papirutgaven er forbeholdt helgene, resten av uka sitter jeg med nesa i nettavisene, dagbladet, vg og aftenposten. og BBC, og Der Spiegel, noen ganger, hvis det er noen internasjonale saker jeg vil lese mer om.

Jeg har lært meg å aldri lese kommentarene, hvis du ikke vil miste håpet på mennesket, på fred og forståelse, respekt, og alle andre gode viktige ord som gjør at vi kan leve i dette rare samfunnet sammen, så ikke, aldri noen gang, les kommentarene i nettavisene.
Det glipper noen ganger, jeg ruller nedover sida, øynene hekter seg fast i et ord, jeg leser videre og plutselig er jeg på nippet til å begrave meg i sofaen og aldri stå opp mer, løpe ut i gata og leke foran bilene og rope høyt det går til helvete, se på disse folka, se hva de skriver, de er jo galne, folk er onde og slemme og alt håp er ute.

Men som sagt, jeg har lært meg å la være.

I aftenposten var det et intervju med forsvarsminister Grete Faremo. Av en eller annen grunn så liker jeg dama, sånn instinktivt. Jeg har ikke sett henne så ofte på tv. Eller lest mye av det hun har sagt, og ment og gjort, bare det vanlige som oss allmennfolk får med seg gjennom det normale nyhetsbildet. Jeg bare liker henne. Og ble derfor begeistret da jeg så at det var en lengre reportasje om henne. Smarte folk, jeg liker smarte folk med vanskelig svar som man må tenke lenge over, jeg liker å vite at folk i viktige, livsviktige posisjoner i samfunnet er kloke, ettertenksomme og reflekterte mennesker. Noe jeg tror hun er. Hun virker slik. Dessuten virker hun stein tøff. Som i hardbarka skikkelig tøff dame. Bein i nesa og så videre.

Problemet er bare, og jeg velger å kalle det Skavlandmåten, problemet er disse idiotiske fordummende helsikens dusteSkavlandspørsmålene/ og -avbrytelsene som ødelegger for all mulighet dama har til å briljere med det hun kan og vet. Jeg husker desverre ikke hva journalisten heter, men hadde det vært ei dame så hadde det blitt rabalder, hva var det nå han skrev, jo, Faremo svarte på et spørsmål og alt journalisten gadd å skrive var sin egen reaksjon, ikke begeistring, ikke nysgjerrighet, ikke oppfølgende spørsmål, neida, han falt av. han datt ut av ressonementet hennes, han gadd ikke ta seg bry med å skrive det, slik at vi som lesere kunne fått vite noe mer, istedet skrev han, nedlatende, arrogant og whatnot, at han datt av lasset, eller hva pokker det var for noe. (jeg finner ikke avisa, jeg finner ikke reportasjen på nett, jeg beklager!) Just som å se Skavland i aksjon, mannen hadde besøk av gud og hverman og jeg orket ikke se hvordan han plumpet ut med det ene latterlige spørsmålet etter det andre. Jeg sjekker gjestelista hans og det vrir seg i meg, alle de smarte folka, alle de smarte tankene man kunne fått. sukk.

wake up, its a new morning

2011-06-05T00:52:00.000+02:00

er det rart jeg ble som jeg ble?

men uansett. jeg tenkte på det at jeg har jammen mistet møydommen min flere ganger.
det første man tenker på er den fysiske, og nei, jeg husker ikke helt nøyaktig når jeg mistet den.
og jo, det er ganske vanlig.

jeg snakker om de andre møydommene, de som kommer når man opplever mer av verden, som første gang man skjønner at opphavet er fulle, første gang man finner klitten, første gang man skjønner at andre mennesker også kan føle det man selv føler. første gang man opplever urettferdighet, første gang forestillingene går i grus,
alt det, alle de opplevelsene er som å miste møydommen igjen, og igjen, og det tar faenikke slutt.

Jeg er godtroende, jeg var godtroende.
jeg trodde vi hadde et system som var bådes snilt og slemt, jeg trodde barnevernet hadde for vane å fjerne barn fra sine hjem uten grunn, samtidig trodde jeg foreldre med trengende barn fikk avlastning, jeg trodde ihvertfall folk fikk hjelp hvis de bad om det, og gjerne uten at de bad om det også, fordi man forstod at de trengte det.

jeg trodde jeg hadde funnet ut av vår verden.

men jeg tok innmari feil.
jeg trodde veldig mye.
inntil jeg begynte i hjemmesykepleien. og på skolen.

For jeg fant ut at de gjør ikke det, barn har det best hjemme, sier politikerne(?), de burde heller leve med fraværende mødre som har ny mann hver andre helg, selv om både storebror og storesøster har gått til helsike, så har har minstegutten det best hjemme. Selv om minstegutten ikke klarer å konsentrere seg om noe og bare bøller, selv om minstegutten banker vennnene sine på skolen så har han det best hjemme, selv om skolen, legen og jegvettafaen sier at noe er galt, så har han det best hjemme.

Og hva men jenta som slår hull i veggen fordi hun er så forbanna, hun som egentlig aldri er på skolen, jeg ser henne sitte i ganga hele tiden, hva er det egentlig hun gjør på ganga, man lager planer og systemer for at hun ikke skal sitte der, de får ikke lov til å være aleine, de skal være sammen med noen, enten er du i klasserommet eller så går du opp på lærerværelset, hører du, så hun setter seg på gulvet helt nederst i klasserommet og er usynlig, så resten av klassen kan lære om og og å, hun er usynlig og så veldig synlig, men hun får ikke det hun trenger, nei jeg vet ikke hva det er, jeg er en føkkings vikar, hun og altfor mange går ut klokken eleve og klokka ett, hvis de husker det, de tar medisinene sine,
jeg må... prikkprikkprikk..., hun /han/de ser ned på boksen de har i handa og går ut på ganga for å ta piller som gir dem ro i noen timer. De er unger som tar piller!!

De er noen unger!! Hva faen er galt med oss.

Guttene i tiende har tilbud, de får felle trær og hugge ved, lage benker og bord og andre ting, de lager ting med hendene, de er sammen med voksne orntlige` mannfolk som ler og kødder og er seriøse. De blir skitne på henda, får træler og de føler seg nyttige. Mon tro hva jentene gjør?
For de finnes de også, men istedet for å bølle og bråke og ta masse oppmerksomhet fra resten av klassen så sitter de helt stille bakerst. De er som regel usynlige, de sitter på dataen og chatter, eller de spiller WoW, CoD, kabal, de gjør noe usynlig, de har lært det, jeg vet ikke når det skjer, i åttende tar de plass, i tiende har de tydeligvis forstått litt av systemet. Vær usynlig, så blir du latt i fred. Ikke klag, ikke slåss, ikke gjør så mye ut av degselv. Så kan systemet glemme deg.

Og det gjør vi med glans. De usynlige ungene og de usynlige gamle. Bråk så får du ihvertfall IOP.

Så hva med de gamle, de har det ihvertfall best hjemme. For hjemme kan de jo stirre ut av vinduet hele dagen lang, og glede seg til hjemmepleien som kommer på besøk tre ganger om dagen og prøver å få i dem mat. noe som de nekter, for de er av den gamle generasjonen, de skal faenikke ha noe hjelp, de klarer seg selv, ikke taaale om at de skal være til bryderi for noen, de har klart seg i alle åtti år, så ikke kom her
og si at de ikke spiser, for de har bare glemt det. De har glemt å spise, de har glemt å be om ny mat, de har glemt å skru på lyset eller ta gardinene tilbake, så de sitter og stirrer i veggen og har glemt å gå på do.
Og de har det best hjemme.
Låst fast i andre etasje, faenheller, i fjerde elller femte etasje i Oslo, uten heis, de har det helt føkkings bra hjemme. De glemmer å gå, jeg hjelper dama ut av senga og to meter inn i stolen, det er det hun beveger seg hver dag! hun beveger seg noen få meter om dagen!! De får sittesår fordi de sitter i den samme jævla stolen dag ut og dag inn, de sitter der og kan ikke høre på radioen fordi vi har glemt å skru på høreapparatet, vi var så opptatte med å skifte bleie, gi frokost, smør med krem på sprukne bein, skifte på senga, koke kaffe, og følge dama ut i stolen, så vi glemte det, dag ut og dag inn, Noen glemmer Noe, det er det som skjer når du skal rekke over ørten personer på to timer, alle vil jo stå opp mellom klokken sju og ti, alle vil jo det, hvem faen vil vel ligge i liggesårsenga og den blaute bleia i mange timer hvis man våkner ei gang mellom klokken sju eller ti?

Men det sier regjeringen(?). De gamle har det best hjemme.
my ass

har det best aleine. De andre får faenikke den hjelpa de ber om, de får kanskje halvparten, hva i verden hjelper det med ei avlastningspute når man burde få hjelp til å gå, jeg skjønner meg ikke på dem, jeg
skjønner ikke
hva i alle dager
som skal til
for å at folk
skal
få hjelp.

Helsike heller.

en virkelighetsfølelses så tynn som den hinna av vann insektene går på

2011-05-31T23:24:00.001+02:00

Jeg er et prøvemenneske. Jeg vil smake på alt, ta på alt, ha gjort alt, jeg er reklamekampanjenes beste kunde, åh se! smash i liten størrelse! sjokolade med kjeks og ?luft?, jeg vil gjøre alt, jeg vil kunne alt.

Jeg vil ha prøvd alt, i det minste.

Så jeg har jegerprøven og det kurset for å kjøre båt. jeg har prøvd traktorkjøring, vinsj og motorsag og butting av trær. jeg har hugget en stabel ved og lagt i garasjen, malt garasjen og tilhørende hus og laget en grønnsakshage. jeg kan fiske med stang, sette garn og trekke tegner på ca riktig sted. jeg har preparert en formalinluktendekropp og jeg har dykket etter gullfisker i varme hav.
jeg har lært litt om matte, filosofi, psykologi, medisin, kjønnsforskning, seksualitet og astronomi. Av jobber kan jeg brife med variasjon: jeg har kuttet løk, paprika og salat for bruk i pizzarestauranter, buntet og pakket magasiner, stått i kantina og i bar, brettet-puttet og limt hundrevis av brev, vært lærer, tørket mange gamle rumper og mange barnerumper, pleiet alle typer folk med alle typer lidelser, sett et gammelt menneske dø, sett tre barn bli født, bodd i Italia og i Tyskland, trodd jeg skulle dø enogenhalv gang, vært i nærkontakt med politiet og gått på krykker.

I dag lastet jeg ned og installerte Call of Duty, og spilte det i ca halvannen time før jeg fikk senebetennelse og måtte slutte.

Det var som å våkne fra en drøm. Jeg husker ikke riktig at jeg drakk opp vannet, tok av meg linsene og på meg brillene, jeg husker ikke om jeg snakket med noen, på facebook? om jeg prumpet, rapet eller løp naken gjennom gatene(ok, stryk det siste.) jeg har smaken av sjokolade i munnen, kanskje jeg er sulten, jeg går opp trappa, inn på rommet og legger meg i senga.

Etter alle de årene og alle de opplevelsene så kunne man tro at jeg hadde grep på verden.
Skytespill er jammen ikke for de med blafrende virkelighetsfølelse.

på nytt. atter en gang

2011-05-08T02:16:00.003+02:00

så innmari mange tanker hver, em, nesten, hver eneste kveld, så innmari mange tanker som man ikke skriver ned. jeg er skuffet over meg selv, jeg kunne så innmari ønske at jeg skrev det ned, det jeg tenker når jeg ligger der og prover å sove.

jeg tenker tanker som jeg ikke husker, bortsett fra den følelsen av å ha en tanke som man har lyst til å dele fordi den føler så innmari riktit. når jeg tenker, fantaserer, når jeg har disse bildene i hodet mitt så tenker jeg samtidig at det finnes noen av dere, jeg vet det faen hvem, men jeg tror det, det finnes folk der, dere, som ville likt just det jeg tenkte nå, denne tankerekken ville dere likt, det villle gitt dere noe.

jeg har lyst til å si det til dere. sp fra nå av. igjen.

den deilige lille følelsen av bekreftelse

2011-03-07T20:22:00.002+01:00

se hva jeg fant! (smiletegn, utropstegn, lykkelig dans og stolt hjerte)

http://bloggpuls.no/kategorier/anbefalt/om-livet/sex-samliv/

fjortiser/ungdomskolelærer

2011-02-02T22:50:00.003+01:00

veldig ofte, nesten flere ganger i uka, tenker jeg med lettelse i hjertet at herreguud, jeg er så glad jeg ikke er fjortis. jeg er så glad det ikke er meg mer, jeg er ferdig med det, jeg overlevde, vi overlevde, vi er de gamle, tøffe, de som ser strenge og sure ut, bare fordi.

det henger et bilde av meg over databordet, jeg har en gammel slitt hettejakke, som jeg elsker den jakka, jeg har på meg grønne john lennon-solbriller og en blå sekk med brune plastikkskinnkanter og et lite norskt flagg som merkelapp. jeg tenner et lys i ei kirke i London. jeg er ikke lenger fjortis, jeg er eldre en fjortis på det bildet, for jeg tenner lys for farmor, og hun døde etter at jeg sluttet å være fjortis. men det henger igjen enda. jeg ser det på holdningen, den venstre armen som konstant ligger over brystene, eller magen, eller det som måtte usynligjøres, den lutende holdningen, følelsen av å være så stor, jeg ser på megselv og jeg skjønner ikke hvorfor jeg brukte så mye tid, jeg skulle så gjerne gjerne gjerne fjernet det, jeg brenner hull i bildet med ønsket mitt, meg jeg klarer ikke å navngi det, den tingen, den store ubevegelige altoppslukende følelsen av for mye. for mye meg. for mye verden. for mye hvem,hva,hveeem,hvordan, jeg er.

jeg tente lyset og snakket litt med farmor. jeg savner deg, farmor, fremdeles, jeg savner stemmen din, den papirtynne huden på hendene, hvordan du står lent inntil dørkarmen når du røyker rød pall mall og stomper sneipen i ovnen. det luktet aldri røyk hos deg, noen ganger når jeg åpner nattbordskuffa som står ved senga mi så kjenner jeg et glimt av deg. men det varer ikke lenge. jeg lener meg tilbake og prøver å holde lukta i nesa, jeg prøver å ikke puste, men så må jeg jo sjekke, kanskje er det mer lukt der ute som jeg kan trekke inn i hjernen min og fremkalle følelsen av deg. farmor min.

jeg står og tenner et lys i ei svær kirke i london, jeg ligger på den rosa ubehagelige og deilige sofaen din, jeg leser i hjemmet, jeg får penger til å kjøpe løvstek i pita på bensinstasjonen på andre siden av gata, jeg er en eneste klump fjortis. jeg puster, svetter, ånder, stinker av fjortis, jeg er for stor for meg selv, jeg er for mye for meg, finnes det en mer selvsentrert og introvert periode en å være ungdom.

megmegmegmegmeg
full av smertesmertesmertesmertegledehysterisklattermegmegmegsmertesmerte
og alt samma uten ord.
herrreeeguuuhd jeg har så vondt av ungene mine. søte uskyldige drittunger. jeg har lyst til å adoptere halve ungdomskolen snart.

regntrøtt

2011-01-09T18:03:00.002+01:00

betyr det at jeg har en innholdsløs og lite meningfull tilværelse når jeg klokken halv seks strekker på meg og tenker, faen jeg kan ikke legge meg enda.

kveldene er noe kjedelig tull. jeg ser film, leser bøker, ser på tv, det er så mørkt ute jeg orker ikke gå ut, jeg blir deprimert av å se ut bare, det er så møørkt, jeg hater regn, jeg elsker snø. snø snø snø som dekker til den mørke asfalten, som legger fotballbanen i skimrende grått månelys, som knirker under føttende og faller i hodet på meg når jeg trasker i skogen. hvit våt og deilig.

jeg burde egentlig ligge i dvale, men mer enn ti timers søvn tar knekken på ryggen min, så jeg kan ikke gå og legge meg enda. selv om jeg fint kan sovne. og sove sove sove bort regnværet, våkne en gang i februar for å reise en tur til spania, sovne sovne sovne igjen, og våkne når våren kommer. når hestene løper og bukker og sparker i lufta av glede over å komme ut, når jeg kan ta av meg skoene og fryse først etter kanskje fem minutter med deilig gress mellom tærne.

Dette livet og alt hva det rommer er forgjengelig. sier wiki.

2011-01-05T01:09:00.003+01:00

dette er mitt første nye år hvor jeg ikke legger planer. jeg har ikke kjøpt en ny totusenog11 skitdyr coleskindagbok. selv om den sikkert staves annerledes enn som så. jeg har ikke sittet i vinduskarmen og tenkt over livet kjærleika, døden og havet, jeg har ikke tenkt til å slutte røyke(med det første), ikke tenkt til å forandre livet mitt, flytte et nytt sted, begynne på nytt.

jeg har ikke egentlig tenkt på det nye året.

hvilket egentlig er litt underlig, siden jeg som regel kjøper nye blanke ark og dyre penner etter hver ferie. jeg begynner et nytt liv, et nytt kapittel, et nytt megselv hver gang jeg har vært hjemme. og kommer hjem. altså, hver gang jeg har vært borte.

hm.
hmmmm. (tenkepause inkludert fruktsalat med søt krem)

jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var seksten. men jeg har begynt på nytt ørten ganger siden den gang. hver ferie, ikke bare hvert nye år;, hver ferie har jeg begynt på nytt, bare spør min gamle samboer og kjære vennine S, jeg begynner på nytt, SÅnn slik livet mitt bli nå, SÅnn skal jeg være, gjøre, takle og oppleve ting. Ny Person. hver gang.

men det funker selvfølgelig ikke. jeg har ikke klart å meditere gjevnlig på ti år. jeg blir ikke tynnere. det er lenge siden jeg løp tretusen meter på femten minutter. og når siste hvite måned var orker jeg ikke engang å tenke på.

men denne gang gikk jeg glipp av begynnelsen. jeg oppdagen det fire dager inn i dette nye fantastiske året, åherligland, det er totusenogelve, jeg blir... ... gammel. voksen.
noe nytt kan skje! ny! bli! ny! hark.

tenkte jeg, mens jeg drakk min øl på det ene utestedet her, ehm, hjemme.

jeg har ikke tenkt at jeg må bli ny, forandre meg, bli bedre, snillere, mer gavmild, rausere, gohjerta, åpnere, mer politisk og samfunnsmessig bevisst, jeg har ikke tenkt at jeg gjør for lite.
at jeg er for lite.

jeg er akkurat nok. nå. det er nok. for nå. det er slik det er , og det skal faenmeg være helt ok, for en gangs skyld. så samvittigheten kan holde seg til helsike langt borte.

det er helt greit. akkurat nå.

tider som gikk

2010-11-13T04:36:00.003+01:00

jeg står stille. i forhold til alle de andre. i forhold til mange. de formerer seg. kjøper hus. leiligheter. får seg gode jobber, som passer med utdannelsen. selv om de selvfølgelig ikke får like mange penger som mennene. med samme stilling. og mindre utdannelse.

verden er rar.

de er de smarteste jeg vet. vanskelige. rare. helt normale og så innmari i fåtall. og de er mine. rar rar verden.

jeg må bli flinkere til å ringe tilbake.

det er det som er poenget vet du. hvis du vil beholde dem. de begynner nemlig å tenke at man ikke bryr seg, at de ikke er viktige lenger. at du ikke vil beholde dem.

hvilket er helt feil. problemet er mer at jeg ikke skjønner at jeg er viktig.

jeg fant ut så mange ting i dag. som at det finnes andre som også må minnes på at de er viktige. at de må dra på fester. på besøk. at det er viktig og riktig å være der. til stede.

jeg lærte også at jeg er fri.

jeg er innmari fri.
jeg kan gjøre just presis hva jeg vil. når jeg vil. sånn sirka. når jeg ikke må på jobb.

det finnes tusen ting jeg ikke kan. opphavet nøler jo ikke med å fortelle meg det. alt alt alt jeg ikke kan. ikke får til. aldri kommer til å . et eller annet. lykkes med.

men jeg er jammen fri. og jeg skal ikke bo i oslo. jeg kan bo hvor som helst. vi kan bare flytte. vi kan spare noen penger, det koster bare ca totre tusen for en flybillett til israel, vi kan dra hvor som helst, vi trenger ikke være her, hvorfor er vi her? det er en stooor verden der ute, har du egentlig lagt merke til hvor innmari stor den verdenen er?
den er svær!

og vi kan bare flytte dit. bo der. lære språk noen måneder. leve billig. i sola. i varmen. i fuktigheten og med alle de som ikke har det slik som oss. de som ikke kjøper dingsebomser til å ha i julekalenderen, de som ikke kjøper nye støvletter fordi de innbilder seg selv at de trenger det, at de har lov. man kan bare flytte dit. man trenger ingenting. bare frihet.

og frihet er noe man tar. innser.

jeg ser folka. jeg ser dem. men jeg kjøper også skoa. og får lyst på alt det latterlige nipset i butikken.

kvinne, ta din plass. ta din frihet.
lag ditt eget liv.

forplantningsbehov eller kåtskap

2010-10-22T21:56:00.005+02:00

jeg er serrrrriøst kåt.
ofte.
jeg ser på folk og tenker på hvordan det hadde vært å pule dem. jeg tenker på puppenes mykhet og pikkens diameter, jeg forestiller meg å dra av genseren og la hende stryke over kroppen, kjenne hud mot hud, lukte i nakken, smake, kjenne noen inni meg, kjenne den andres kåthet og lidenskap..

jeg tror det er livmoren min som roper hallo-.
HALLLLLOOOO roper hun, mine eggstokker og mine stakkars egg som blir færre og færre, de brøler høyt:

KAN BIOLOGIEN FÅR LITT OPPMERKSOMHET HER VÆRSÅSNILL!?

jeg prøver å temme dem med min rosa dildo og mine daglige inntak av progesteroner.
det hjelper ikke. jeg er fremdeles stein kåt. litt for ofte. og for all del, den er ikke kjønnsbestemt. ja, du ville kanskje trodd det, siden jeg nevner de månedlige lystene og så videre, men min kåtskap er altså ikke det. pule, sier den bare. hvem som helst. pul.
kanskje det er noe galt med meg. jeg tenkte det. noen dager. inntil jeg tok motet til meg og luftet mitt "problem" til venner. de har det også slik. jeg er ikke aleine. verden er kåt. vi er kåte. vi vil pule, bli fylt opp, få orgasme. igjen og igjen.

andre dager ser jeg ikke folk, min kjære tante spurte meg, ja, var det noen kjekke der, noen fine, noe tiltrekkende (og ja, jeg tror hennes livmor roper like høyt som min.. )
jeg tenkte, og tenkte, og husket ikke et eneste ansikt, kropp eller klær. folk var ikke tilstede akkurat den dagen. søstrene ovary hadde en pause, ikke vet jeg hvorfor, siden de aldri egentlig skal være i arbeid, (se progesteron og østrogentilførsel) og siden jeg egentlig ikke er så veldig kjønnsbestemt, men kanskje jeg er det likevel. kanskje jeg (les, de) vil forplante meg.

uuuh. nei.

det finnes nok av barn som allerede er født. jeg trenger ikke gi verden nok en forbruker.
dessuten har jeg ikke behov for å videreføre genene mine. eller alt slitet de første, eeh, to tre fire fem årene? deretter hormonalderen. og hva-skal-jeg-bli-alderen, og så videre.

det eneste er den følelsen jeg får når jeg får andres barn til å le, smile, få latterkrampe, slutte og grine, sove på skulderen min..
den følelsen kunne jeg gjerne hatt oftere.

høst del tre

2010-09-03T02:26:00.003+02:00

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

høsten del to

2010-09-02T02:09:00.005+02:00

jeg er knallgod med sauer 200 str. og .22kaliber også. jeg er generelt skikkelig god på skyting.

ridningen derimot har fullstendig forlatt meg. selv om det hjalp med støvler.

da jeg spurte en venn om han ville bli med på skytebanen var hans første spørsmål, ja skyter dere med M16 eller?

hm?

M16? killermaskin? som i maskingevær? ja sa han. M16, helt vanlig. kan skru av automaten vettu, sa han.

hm. nei, det tror jeg ikke. vi skyter med sånne rifler. du vet, når man skyter elg. eller ryper. eller noe som ikke er folk. killingmaskins er for amerikanere.

så det heter sauer fant jeg ut. riflene. 6,5kaliber. det betyr at kula er 6,5mm stor. i diameter.
i motsetning til .22kaliberen, som er ei vanlig salongrifle. med sånn små patroner.

og for de som ikke vet det, nordmenn i krig skyter folk med AG-3ere.

høsten ved sjøen

2010-08-31T11:41:00.004+02:00

Jeg har plukket blåbær og bringebær, og snart er bjørnebæra modne. Jeg løper i oppoverbakker og i strandkanten, og går krokbøyd for å komme frem til soppen som holder til på de rareste steder.

Holsteiner, Hanoveraner, Belgisk varmblods og ridelærer som ikke kjefter. men jeg er så dårlig at det er mer slit enn morsomt. så jeg skal ri oftere. hele tiden. om jeg får lov.
jeg sitter som en potetsekk full av stivelse og uten noe som helst balanse, herregud jeg knekker ryggen på dette dyret tenker jeg og flere dager etterpå gjør det vondtvondt godt i musklene.

jeg liker skitne hender og møkk under neglene, lyden av hest, lukten av hest, oppbretta gamle gensere og spon på sokkene.

et lengre opphold

2010-08-25T02:04:00.002+02:00

det er vanskelig å skrive når beina ikke når bakken og pusten ikke når bunnen av lungene. det er vanskelig å lage setninger når ordene ikke stopper opp og strømmen av mellomrom ikke slutter.

mellomrommene ble for store og jeg klarte ikke tenke annet enn tomrom og tilstedeværelse. ikke den gode, den kjipe. tooomrom. uten taushet. tomrom av altfor mye. på grunn av for mye.

jøss. void full av altfor mange ord.

jeg elsker det ordet. void.

men jeg tror jeg har vært flink. sånn utenpå. noen glipper.
men sånn generelt. flink. tror jeg. skitt.

så da går man ut i vinden og regnet som det ikke finnes maken til, og hører på I`ve been losing you av a-ha.

things I would find helpful. jess plis.

tvilsom tilværelse

2010-07-01T23:25:00.002+02:00

jeg vet ikke hvor jeg vil. nei. jeg vet ikke hva jeg skal.
hva jeg vil?
jo. jeg vet jo hva jeg vil. men jeg tror ikke jeg vil veien dit. eller jo, litt vil jeg jo gjerne det også, det er fantastisk interessant. okei.
så jeg vet hvor jeg vil. hva jeg vil. og at jeg forsåvidt også gjerne vil ta turen.

så da er problemet at noen andre bestemmer tempoet. ja. det er det det er. noen andre som bestemmer tempoet. og hvilke sko jeg må gå med.

jeg mener, tilogmed folk uten bein kan klatre til toppen. de må bare gjøre det på en annen måte.
og får jeg ikke lov til. tror jeg.

men da må man jo med en gang tenke hvem er det som gir meg lov, jeg har jo alltid bare tatt meg lov. og tid. det kan jeg jo fortsette med. jeg kan bare ikke forandre systemet. jeg må omfavne de skoene jeg har fått. hm.

jeg bare vet ikke helt om jeg vil. gidder. har bry. orker. klarer.

hmm..

men okeida. jeg vil. jeg kan. jeg prøver en gang til. helsike heller. det er lov. en siste gang, og hvis jeg stryker så er det greit. da er det fordi jeg egentlig ikke vil mer, jeg bare klarer ikke å la meg få lov til å ikke gidde mer. men jeg vil så gjerne. så jeg håper jo litt jeg står.

og så må jeg bare for guds skyld huske å dra hjem litt oftere. slik at jeg husker hvor det er jeg egentlig vil være.

ja. slik skal det bli. okei.

og ellers, sommer sol og sjø.

diamonds and rust

2010-06-11T12:31:00.003+02:00

men du, jeg ville bare si det, jeg vet det kanskje ikke passer, det passer vel egentlig aldri, men jeg må si det. det er viktig.
det er ingen som, det er bare, du er den enste som gjør meg svimmel når vi kysser. ja, sånn som på film, de gamle filmene, de i svart hvitt, de som handler om kjærlighet og lidenskap og der hvor alle bare lever følelsene sine, det er sånn, når du kysser meg. det finnes ingen andre. og, når jeg er med deg, når du holder rundt meg, når jeg ligger ved siden av deg, når jeg følger blodårene dine med fingrene mine så føles det som om alt er helt ok, ingenting galt kan skje, for jeg er med deg. jeg kan klare alt, jeg kan takle alt, for det er oss. når du smiler. når du ser meg.
jeg vet det ikke passer, kanskje det aldri vil passe, men sånn er det. det er bare du. så hvis du vil, hvis du kjenner den følelsen du også, bare litt, et sted der inne, så håper jeg du vil. prøve.
en gang til. jeg er ihvertfall her.

tvil

2010-05-30T05:27:00.001+02:00

jeg ser at dere leser. jeg ser at dere er her. men hva i all verden er det jeg skal skrive?

det er da virkelig ikke interresant nok. i det hele tatt! jeg skriver om mitt bittelille stakkarslige liv, jeg skriver om megselv, mine tanker, fantasier og opplevelser. egosentrisk så det holder.

hva i alle dager er det egentlig jeg har å gi, hva er det jeg tror, som har laget en blogg som dette, hva i alle dager skulle interressere folk for så navlebeskuende fortellinginger.

hvorfor i alle dager snakker jeg med ham, hvorfor i verden snakker jeg med ham, spør ham om musikken han spiller, smiler og ler høyt og bryr meg om han kikker i min retning eller ikke.
jeg er så kjedelig at jeg sovner når jeg forteller om meg selv.

jeg har ingen grunn, intet bevis, og fremdeles kjører jeg på som en bulldoser. bullies.
vel fortjent vil jeg si, uansett,.

Til S

2010-05-13T22:40:00.005+02:00

jeg glemmer det hele tiden, men det er det som alltid er løsningen; jeg må ringe til s.
vi har kjent hverandre i.. mm... 13 år. tretten år!! og fremdeles blir jeg like glad og forbauset og og glad og klokere og glad og så føles livet så innmari mye lettere og enklere og hvis jeg hadde gått på vekta hadde jeg nok veid en haug av tanker mindre. vi har ganske forskjellige liv for tiden, jeg var litt engstelig for det husker jeg, når alt skulle forandre seg, jeg skulle til utlandet med mitt liv og hun skulle bli pluss en i telefonboka. men så hadde funnet vi jo ut at vi var blitt litt voksne, og at det ordner seg, for vi er ganske like slik vi var, og er det ikke det som er å bli voksen, å være ganske lik, for man har funnet ut hva man ler av , hva man liker, og ikke minst, med hvem man liker den man er.

venner blir bare bedre med åra. det gode blir bare bedre. og dessuten tror jeg ikke han blir svimmel når han kysser hu derre.

ha en Traumhaftes helg mine kjære.

crazy heart

2010-05-10T01:16:00.002+02:00

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.

tosidighet

2010-04-26T23:35:00.005+02:00

jeg sitter oppå ham og kjenner hodet stange så langt inn det kan, han når den absolutte bunnen i meg, det er nesten så jeg har lyst til å legge en pute mellom lårene mine og hoftene hans, jeg lener meg fremover og hviler hendene på brystkassa, prøver å ta av litt av tyngden, men hendene hans drar meg ned og løfter meg opp og de drar meg ned de presser meg ned over pikken hans, hele han fyller hele meg, jeg er en eneste stor beholder av pikk. hodet hans ligger til siden, han blunder øynene og har sexgrimasen rundt munnen, det er et ansiktsuttrykk som ikke finnes noe annet sted, sexansiktet, litt hovent, som om noe rett innenfor huden ønsker å sprenge gjennom, ut gjennom øynene hans, så han må holde dem lukket inntil han kan la det strømme ut av pikken sin i stedet. håret mitt henger kjafsete ned rundt ansiktet mitt, det klister seg i svetten og jeg setter meg opp for å lage en hestehale, han griper fatt i brystene mine og klemmer, knar, han drar i brystene mine og jeg tenker at det er jammen rart de ikke revner, kanskje det er det de burde, revne og falle av, så kan jeg legge dem igjen her når jeg går, de er jo ikke til så veldig mye nytte for meg bortsett fra når han kjærtegner dem. jeg hører lyden av hånd mot hud og kjenner den varme svien av håndavtrykket hans mot låret mitt, det gjør vondt og godt på samme tid, snu deg rundt sier han og griper fast i håndtakene mine, jeg sitter fremdeles på pikken hans og svirrer rundt som en snurrebasse, han drar føttene mine bakover så jeg må lene meg fremover og holde fast i beina hans, jeg liker den stillingen det er noe med vaginaen min og bøyningen på pikken hans som skaper en slik deilig friksjon, jeg stønner og fører hendene hans til rumpa mi, han adlyder og løfter meg opp og ned opp og ned, gud så hårete bein han har, jeg kunne ønske de var lengre slik at jeg kunne tatt en ordentlig håndfull og revet til, jeg strammer grepet rundt de beinete leggene og senker tempoet, ikke enda, jeg er ikke klar enda, jeg ser ned mellom beina mine, jeg ser den våte pikken gli inn og ut av vaginaen min, ballene har krøpet opp mot skrotum og er harde og skrukkete, skvapp skvapp sier det hver gang huden min treffer hans, skvapp skvapp, saftene mine har gjort det vått, eller er det svette, nei det er nok musejus, jeg setter meg tilbake og rir ham, jeg gnikker underlivet mitt frem og tilbake slik at pikkehodet hans treffer et eller annet sted der inne som gjør vondt og godt på samme tid, det er voldsomt så mye som gjør godt, som også gjør litt vondt, herregud så godt det var da det renner av meg, kroppen min liker tydeligvis dette, det begynner å boble å krible å stramme seg, jeg lener meg bakover og støtter meg på armene hans, han støter inn i meg, jeg kunne ønske jeg var litt sterkere, litt mykere og bøyelig så vi kunne fortsatt i den stillingen, men snart tar krampa tak i lårmuskelen, helsike, jeg hyler og prøver å rette ut beinet og jeg snur meg rundt mot ham, han ligger med munnen åpen, svetten glinser i panna og øyene er smilende slørete, jeg kysser ham og vi ruller ut av senga. ølflaska som stod på nattbordet triller under senga og jeg ser ut av vinduet mens han tar meg bakfra, gud det begynner å bli lyst alt, jeg lar to fingre sirkulere rundt klitoris mens han støter inn i meg, rytmisk, inn ut inn ut, han tar tak i håret mitt og drar hodet mitt bakover, jeg kommer, stønner han og det går ilinger i skjedeveggene mine og og ja, litt til, der ja, ja ja jahhh.. mhmm.

Rusa på livet.

2010-04-15T03:30:00.004+02:00

det finnes absolutt intet bedre i verden enn følelsen av å ha det bra. jeg har det bra. har det skjedd noe i livet ditt er standardspørsmålet. ehm, nei, eller jo, jeg har jobbet, jeg har bodd hos verdens rauseste søstre, jeg leser, henger, går tur. og jeg har det innmari bra. jeg snakker med bestiser på telefonen og bobler i hjertet. jeg leser samme saker om igjen, og syns det er morsomt for jeg skjønner enda mer. jeg har ei vennine som to uker etter siste muntlige eksamen drar til haiti for å jobbe som lege. falma ark, men hauger av fargestifter.

jeg møtte et menneske med als. amyotrofisk lateralsklerose. det er den mest intense gripende opplevelsen jeg har hatt. livsgledeinvasjonsgripende.

det var.
er. litt vrient å få orden på tankene som han gav meg. jeg føler meg så innmari bitte liten i forhold til ham. utakknemlig. opphengt. kravstor. han er fullstendig fanget i kroppen sin, alle musklene har sluttet å virke, han kommuniserer ved hjelp av ei tavle med fargekoder og bokstaver. han ligger i ei seng, eller i stolen og han kan ingenting. han kan ikke rette ut buksa som ligger i grøll under beinet, han kan ikke klø seg, le, smile, drikke eller spise. han kan ikke bevege på noe annet enn øynene og øyebrynene. hvis noe skjer, hvis vannet i dusjen er for varmt, sokkene for stramt på, så er eneste mulighet for at det skal bli fikset at noen ser på ansiktet hans. det øyeblikket det tar å hente såpe fra beholderen må være en evighet hvis vannet plutselig blir kaldt.

vi hadde diskusjoner om bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vi snakket om midtøsten, om gud; jeg sa det er fantastisk å få møte deg, du inngir en helt utrolig ro og glede. jeg klarer ikke finne riktige ord, men noe som ligner på å slå seg til ro med, make peace with, sich abfinden mit. blessed. det som buddistene søker ved å meditere, det å leve i nuet og i sannhet vite at alt er forgjengelig. opplyst.

de aller fleste som får denne diagnosen dør etter bare få år, nervene som gjør at musklene kan bevege seg blir ødelagte, og tilslutt kan man ikke lenger puste eller spise for egen hånd. man må ha respirator. han kan ikke puste. han har en maskin som puster luft ut og inn, og ofte må man ta av slangen for å sette den bedre på igjen, eller finne frem hosteapparatet, og da ligger han der uten å kunne puste. han er hundre prosent, så fullstendig som man kan forestille seg, avhengi av andre mennesker.
han er smart, tørrvittig, ironisk og takknemlig.

og igjen

2010-04-12T00:15:00.003+02:00

noen ganger er verden et himlande stort sted, selv om jeg bare ligger i sofaen og tenker.

back on track folkens, takk for at dere fremdeles leser!

på nytt igjen

2010-04-10T23:20:00.002+02:00

jeg våknet og lå helt stille. jeg kjente varmen fra huden hans på leggen, på venstre rumpeball og venstre underarm. jeg lå svært ubehagelig. helt stille

jeg vurderte å rømme. stikke av. snike. liste. evakuere premissene.

men fordi astraen aldri tok slutt og hjernen dermed ikke hadde fått en god hvile, endte jeg med å vurdere for lenge. så jeg snudde heller på hodet og sovnet i myk varm hud.

solskinn og sykdommer

2010-03-06T16:06:00.004+01:00

jeg har fått verdens beste praksis. det skjedde slik jeg hadde håpet, jeg fikk prate med de riktige menneskene som tok frem permen og sa, kan du ta første opplæring om to dager? jeg er ekstravakt og jeg lærer å ta blod, sette venefloner, legge kateter, måle blodtrykket, og ta ekg.

det er travelt, jeg er sliten i beina og jeg får vondt i ryggen. men herregud idag tok jeg TO blodprøver! og fikk det til på andre forsøk begge gangene. i tyskland er det bare leger som får tappe blod. haha, burn.

jeg elsker elsker elsker å lære medisin.
plutselig er det dagligtale å vite normalnivået av kalium, calsium, natrium, hvite blodlegemer, CRP og Hb, og hva som er årsak og konsekvens av unormale verdier. jeg leser journaler for gøy fordi jeg lærer så mye, og jeg viser mine herlige kollegaer hvordan man kan danse en sinustachycardi og VES. da jeg var med legen inn på undersøkelsesrommet visste jeg navnet på hulrommet han måtte drenere, og jeg fikk holde et av instrumentene mens han løsnet stingene.
etterpå måtte jeg hoppe opp og ned og puste litt. det er helt på ordentlig dette her. ordentlig ordentlig. fantastisk og skummelt.

I can't explain you would not understand

2010-02-20T00:31:00.003+01:00

jeg lurer på hvordan man kan forklare et selvmord. jeg leste Amagasinet på jobben i dag, jeg bladde gjennom fordi det handlet om kjøtt på forsiden, og min søster har akkurat fortalt meg om slakteriet. noen sider videre leser jeg at en ung gutt tok livet sitt, han bestemte seg for å ikke ville mer. foreldrene aksepterer det, men forstår det ikke. hvordan skal man klare å forstå det? hjelper det virkelig med et brev? han skrev ikke noe avskjed, men de prøver å lese sangtekstene han skrev, han likte mørk tung musikk, han skrev en melding til en venn natta da han bestemte seg for å dø, han ville gjerne at comfortably numb skulle spilles i begravelsen hans. han planla det, han skrev en melding, og så hang han seg.

hva skulle han ha skrevet for at de lettere kunne forstå det? de sier, det er ingen sin feil, det var hans valg. det var ingens feil. det var ingeting noen kunne gjort. det var hans valg.
vi kunne buret ham inne. proppet ham full av piller. fjernet alle tau, alle skarpe gjenstander, han kunne blitt overvåket. i hvor mange dager? måneder? hele tiden? til han ble voksen? det var hans valg. og han ville fått det til uansett. det er det vi kan, det er det vi klarer til slutt. vi klarer å ende vårt eget liv. de gjør det på psykiatrisk også. alle som jobber der vet det, alle som jobber med suicidale mennesker må vite det, det er ingens feil, det er ingenting som kan gjøres, de får det til hvis de først har bestemt seg.
er det kanskje det som gjør oss frie? denne muligheten? den eneste siste seriøse frihet vi har over livet? jeg velger det bort. jeg gidder ikke mer. jeg velger det andre.

jeg vet ikke. jeg klarer bare ikke å finne ut hva han skulle ha skrevet for at de skulle forstått det. for at de skal kunne virkelig skjønne at han ikke hadde noe annet valg. at det var dette han måtte gjøre. hva i verden skulle han ha skrevet? hva skulle mødrene, fedrene, alle folka som bestemmer seg for å dø, hva hvahvahva skulle de ha skrevet for å ta bort skylden fra dem som blir igjen?

de klarte å si at det var hans valg. at det ikke var noe noen kunne gjort. jeg lurer på hvor ofte, hvor lenge de klarer å holde på den tanken.

jeg ville dø en gang. alt annet forsvant. alt, alle, ingenting var igjen. det var en vidunderlig fantastisk ro, en visshet, en stillhet jeg aldri har kjent, som jeg håper jeg aldri kjenner igjen, comfortably numb. alt annet var borte. all samvittighet. alt. det fantes bare et alternativ, et valg.
heldigvis ble jeg stappet full av piller til det gikk over og verden snek seg tilbake i sjela.

iiiiieeeeee

2010-02-14T05:28:00.002+01:00

http://www.youtube.com/watch?v=pT5F63ISfNk&feature=PlayList&p=31604799A89E3E7D&index=7

fortsettelse kommer. (fikk ikke til å lime den inn)

viktige uvesentligheter

2010-02-11T04:01:00.002+01:00

vi drikker innmari mye melk. og spiser brød med leverpostei. det er ikke økologiske produkter det er mest av i kjøleskapet, selv om vi ofte snakker om det. jeg har fått en fantastisk presskanne som lager to kopper kaffe, ikke fem. jeg kjøpte en stavmikser så nå spiser jeg, nei, jeg drikker fem frukter uten problemer. vi har ofte kakao i melka, eller vi drikker juice, men man kan ikke drikke appelsinjuice til kaviarskiver. det smaker pyton.

det er vanskelig å få jobb. men så kikket vi på up in the air med mr.kjekkas og jeg tenkte, at herregudtakkihimmelen for at det ikke er slik at jeg blir sagt opp. takkoglov at jeg ikke må selge huset og ta opp lån for å gi ungene muligheten til college. takk for at jeg har penger og sparepenger, at jeg har søstre som liker nugatti og en mor som tar etterutdanning fordi hun har lyst. jeg har glemt å ringe min beste vennine i hele verden fordi jeg er så opptatt av meg selv. jeg tenker på henne hver dag, og har enda ikke ringt. jeg drikker rødvin og jeg slutter å røyke. ikke fordi det er så dyrt, eller fordi folka som driver med tobakksplanter sannsynligvis ikke får nok for jobben de gjør, men fordi lungene mine gjør vondt. takk og lov for at jeg ikke er religiøs og tror jeg kommer til helvete hvis jeg banner, puler eller viser håret mitt til menn. takk og lov for at jeg ikke bor i en muslimsk stat, men heller i et kristent liksomdemokratisk homofobisk xenofobisk kongerike.

det går til helsike alt samma. jeg leder vei. hu hei her kommer jeg.

ååååschlååoo

2010-02-05T02:10:00.002+01:00

så er man i tigerstaden og føler seg nesten som hjemme, bortsett fra at man sier "bitte" når man bestiller øl, og når jeg ser meg rundt slutter jeg ikke å være forbauset over hvor himlande stilfulle alle menneskene er. jentene har trange mørke bukser med belte og svarte skjorter, de har mørkt hår og svart sminke og ettellerannet som er rødt. et skjerf for eksempel, eller øredobber, leppestift, sko, hansker. hvis det ikke er rødt så er det prikkete, eller i en annen sterk farge, kanskje rosa, eller gul. guttene har svarte spisse sko eller nye sniiikers som er bare bittelitt merket av saltet på veien, de har trange bukser eller bukser som henger perfekt helt neders på rumpa, de har skjorter og genser utenpå, de har lue eller staailet hår, de er gjennomførte, alle sammen. de er pene, velstelte, de har ikke et eneste hull som ikke er planlagt, de har lue som passer til håret, de har har vanter som krasjer på en elegant måte, de er sekondhand og merkeklær. alle sammen.

jeg drikker øllla og jeg føler meg mindre. jeg tenker, han ville jo bare snakke med min vennine, så hvorfor står han her fremdeles, hva i verden er det han vil med meg? jeg prøver å finne ut om han er interessant, jeg prøver å være morsom, jeg prøver alle triksene jeg har for å finne ut om jeg skal gidde å bruke tiden min på ham, og allikevel blir jeg med ut og røyker, allikevel blir jeg stående og le av hans fullstendig uinteressante kommentarer.

men til slutt går jeg hjem. og er glad for å være eldre. glad for å ikke bry meg, eller, jeg bryr meg, men samtidig ikke. jeg er endelig voksen n0k, tenker jeg, og går til sengs med ønsker om å ikke ikke ikke spise sjokolade i morra. voksen nok. snart.

tette dager

2010-01-23T04:57:00.003+01:00

det handler om å ikke skru alarmen på snooooooooooze.
det handler om å ikke sette seg i badekaret, men stå oppreist og ta en dusj. det handler om å ikke spise frokost hjemme for da blir jeg så trøtt, ikke lese aftenposten eller dagbladet på nettet, ikke snakke med noen på nettet, det handler om å kommer seg ut av senga og ut av huset. resten går relativt fint for verdens deiligste bikkje er på besøk hos søstrene. så jeg drar ikke hjem etter middag kl halv ett, jeg går tilbake til biblioteket (sub) og blir der til ca kl fem. da drar jeg hjem til min vennine som har sin herlige datter på ferie hos Oma. jeg sover en time, hun løper en time, deretter går vi til biblioteket på klinikum.
det er fint. det er en deilig følelse av samhold og vennskap, vi er studenter, vi leser spiser og drikker.
når klinikum stenger kl ti drar min vennine hjem, jeg drar tilbake til sub og leser til klokken tolv halv ett. vel hjemme drikker jeg mengder med kakaomelk og spiser knekkebrød med gauda eller brunost. og så ser jeg på west wing.

jeg vet jeg egentlig burde sove for lenge siden, men jeg vil bare se gjennom notatene jeg skrev i dag, og fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg helt har forstått det, så sjekker jeg like greit i boka, og når den først er åpen ser jeg alt jeg enda ikke kan. og dermed må jeg sitte kald og naken på sengekanten en time og lese, selv om jeg jo egentlig var på vei i seng,

diagnoser og tåkete briller

2010-01-10T23:49:00.003+01:00

noe av det skumleste i verden er psykiatriske diagnoser. de setter seg fast som et poststempel og putter hele deg, alle dine sider, tanker, følelser, oppførsel og fantasier inn i et eneste brev, og det kan være innmari vanskelig å få det bort. man kan skrubbe så mye man vil, og men det syns fremdeles, man kan lage nye stempler oppå, men det vil fremdeles skimtes som det originale, det du egentlig er.
psykiatriske diagnoser, eller diagnoser i seg selv blir brukt av helsevesenet for å kunne klassifisere deg innenfor en viss ramme av symptomer og sykdommer og dermed lettere kunne gi deg den hjelpen du trenger. det er mange kriterier som må oppfylles før man kan bli diagnostisert, og et problem med psykiatrien er at det er et individ som skal definere et annet ut i fra hva den andre personen forteller og hvordan den oppfører seg.
martine votvik har skrevet et blogginnlegg om sitt møte med en psykolog, jeg tenkte etter jeg hadde leste det hvor ufattelig vanskelig det er å gi uttrykk for hvem man er. hva man er. man er jo så innmari mange, man er jo alt det som skjedd, kunne skjedd og alle tolkinger av alt som skjedde. jeg blir matt av å tenke på de første årene i terapi, hvor mye tolking, analyse og usikkerhet jeg måtte gjennom før jeg var noenlunde sikker på at psykologen min visste hvem jeg var. og hvorfor jeg dermed oppførte som jeg gjorde. så da jeg fikk min diagnose var det en lettelse. jeg kunne kjenne meg igjen, jeg kunne forsvare meg selv ovenfor megselv, jeg kunne si til de som tror man kan ta seg sammen at hei, nei, ikke faen, ikke enda. men det kommer. jeg kan bli vanlig. normal. gjennomsnittlig.
men diagnoser er farlige. de har et sett av symptomer som skal definere hva du feiler. det er kanskje greit hvis du lurer på om du har svineinfluensa. har du feber? verker kroppen? hoster du? symptomene handler ikke om deg, de beskriver kroppen din.
psykiatriske diagnoser beskriver deg. du skal hos din behandler klare å gi uttrykk for hva du føler, tenker og fantaserer om. du skal si, ja da ble jeg lei meg. hvor lei? ganske, veldig, ødela du noe, kuttet du deg, drakk du øl hvor mange øl drakk du, hva tenker du på nå.
pasient L lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, symptomene er: Usikker og forstyrret identitetsopplevelse, Intense, men ustabile forhold til andre, Separasjonsangst, Tendens til selvdestruktivitet, Selvmordsforsøk eller trusler om dette, Tomhetsfølelse (klippt og limt fra wiki)
jeg er intens, mens kroppen min har feber. jeg er selvdestruktiv mens hodet mitt eksploderer av migrene. jeg er plutselig et hel rekke beskrivende symptomer som klassifiserer meg som en av galningene. vet dere at en av de galne i baneheiadrapene er klassifisert med borderline pers.forstyrrelse? mhm. jeg eeelsker diagnoser. særlig i møte med fagpersoner som egentlig ikke har peiling, (les: allmennleger/hausarzt) de har som regel hatt et kurs eller to innenfor psykiatrien, kanskje har de jobbet en stund på et psykiatrisk sykehus og dermed vet de selvfølgelig alt som er å vite om nettop det du feiler. de lener seg tilbake og du ser hele prosessen som skjer innenfor øynene, aha, jaja, så derfor er hun sånn, derfor går hun med de klærne og har de meningene og derforderforderfor. en psykiatrisk diagnose er brillene folk har på seg når de ser meg. jeg har intense men ustabile forhold til andre, åjha, det er derfor jeg har så veldig mange forskjellige venner hele tiden? og ny kjæreste hver vår? nei. jeg har ikke det. jeg har seperasjonsangst. derfor flyttet jeg til tyskland. jeg er selvdestruktiv. derfor studerer jeg medisin og tror at jeg kan klare det. i mitt eget tempo. herreguuud.

her forleden fortale min huslege meg at man aldeles ikke kan bli kvitt en borderline diagnose. jeg sa meg svært uenig, men han var ikke til å rikke. og siden han tross alt er en fagperson og har veldig veldig mye mer peiling en lille uvitende meg, syns jeg det var fryktelig fælt. men da jeg snakket med psykologen etterpå sa hun at jeg hadde rett. så det så du lille mann. den samme huslegen skrev i forrige uke en henvisning til en psykiater som skal ta blodprøver av meg. på henvisningen skrev han, vedr manisk depressiv lidelse og borderline. herregudinnihelsikenheller. jeg sa hva i verden? han sa joda, sånn er det. jeg gikk ut. jeg begynte å grine, og jeg stod en hel røyk i krysset utenfor før jeg turde å gå inn og si at dette funker ikke. du tråkker over mine grenser, du gir meg diagnoser jeg ikke har, og uansett om du har det skrevet der inne på din lille maskin, så er du en huslege og har aldeles ingen rett til å diagnostisere meg med en psykiatrisk diagnose som ikke en gang min psykolog over sju år har villet gi meg. han fikk det for seg å fortelle meg hvorfor jeg passet til disse diagnosene; jeg stryker på eksamen. jeg hadde drukket et par øl en gang jeg skulle hente en resept og jeg var opprørt. jeg har begynt på lithium. jeg glemmer å ta med meg passet mit når jeg egentlig virkelig burde huske det ved begynnelsen av hvert kvartal. herrrrreeeeegggguuuuud.
tilslutt. langt om lenge. motvillig. gav han meg en ny henvisning hvor det stod skrevet; vedr psykiatri.
kanskje jeg er intens. overfølsom. emosjonelt ustabil. men kanskje jeg også er en ganske så føkkings normal utenlandsstudent i tysklandshelvete.

etterpå gikk jeg hjem og skar av et stort stykke brunost, før jeg gikk tilbake, gav ham det og sa unnskyld, jeg tror mine emosjonelle problemer har ødelagt lege-pasient forholdet vårt så her er en avskjedsgave. han sa, det handler bare om deg, om at du skal få den beste behandlingen.
jada. minrumpe.

oppdateringer

2010-01-07T23:10:00.004+01:00

Dette var å høre på Schröders i går kveld:

-seks ganger! og det var sååå bra! seks ganger i løpet av natta! (viser med fingrene)
-åååh, jeg vil også!
-men jeg hadde ikke Sjans til å ta den i munnen. Umulig!! (hun gaper så høyt hun kan og viser avstanden mellom tommel og fingre)
-åherregud fantastisk!
-og så ville han prøve bakfra, men det gikk ihvertfall! ikke! (høy latter)
-den ene gangen da jeg satt oppå måtte jeg bare puffe ham bort og skrike, (dunker seg selv lett i hodet mens hun simulerer skriking) det var helt uvirkelig godt!

-Dirk! This song ist echt soo schön, der beste ever! (bartender Dirk spiller songs:ohia, capain badass)

vesentlige mengder lys Krusovice gjør gode samtaler.

tjueti

2010-01-07T01:22:00.003+01:00

jeg behøver ikke rydde inn linsesuppa som står på nattbordet ved siden av sofaen, heller ikke dataen, askebegeret eller firkløveren jeg kjøpte på taxfri. bikkja er på ferie hos søstrene og koser seg sikkert gluggihjæl foran peisen. jeg har julelys i kaminen som jeg ikke for lov til å prøve å fyre i en gang, og jeg føler meg innmari aleine.

men det skal bare vare tre uker. så skal jeg tilbake. det er innmari fint der hjemme. det er avslappende, jeg skjønner hver eneste usagte setning og hvert eneste ord. jeg skjønner ansikter som rynker seg og måten de puster ut på, jeg skjønner hvordan de går, hva slags klær de har på seg, og hvordan de svarer kassadama. det er tusen bittesmå ting som jeg skjønner hjemme, som gjør livet ukomplisert og enkelt. her nede skjønner jeg ikke det. jeg blir lei meg når de roper, selv om jeg egentlig vet at det ikke er roping slik som i norge, jeg blir lei meg når de svarer skarpt tilbake, selv om jeg vet at jeg ikke må bry meg om det, de er bare overveldet av noe som er annerledes.

det er som å være sammen med en hårsår, selvhøytidelig overfølsom venn som misforstår alt du sier. det er slitsomt. krevende. de daglige morsomhetene blir det aldri latter av.
det er noe jeg har begynt å sette innmari stor pris på, den lette tonen, ironien, vitsingen vi har der hjemme. "hva, ser jeg ikke ut som en student?" kan man si og smile, og man vet at responser er smil og latter tilbake. her nede blir de småhysteriske og roper at selvfølgelig kan man ikke vite det DU MÅ JO VISE LEGITIMASJON!
der hjemme kan man spørre mennesket bak kassa om det er helt heeelt sikkert at det ikke går/finnes/er mulighet for/unntak for.. etelleranna, og de sjekker ekstra for deg. de ringer til noen, eller de spør noen, eller de svarer hyggelig, desverre, det er ikke mulig. her nede roper de JEG HAR JO AKKURAT SAGT DET TIL DEG, DET GÅR IKKE!

det er sjelsettende. derfor gjentar jeg meg selv.

men det er her jeg vil være. i landet med høyttalende utropstegn og redsel for kaos. jeg skal lære det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg vil.
og viktige ting kan godt bli gjentatt.

snøkaos og gleder

2009-12-24T17:27:00.002+01:00

så går man gjennom klesskapet, tar på seg farmors minkkåpe og går ut i den hvite julefantasien.
bikkja hopper som en antilope og er fra seg av glede, hun ser ut som et spøkelse dekket av puddersnøen.

jeg drikker ringnes juleøl og det har vært en ulykke på veien. mange mennesker er skadet. et barn. en mor. noen flere folk. på julaften. jeg spurte min mor om jeg skulle kjøre bilen i stedet for henne, min søster spurte også. jeg er glad ingen av oss kjørte. jeg er glad det var min mor som kom frem til ulykken og helt sikkert gjorde en god jobb med å berolige, lindre, stoppe, blod trafikk panikk. min mor er en solstråle. sykepleier. megler i konflikter. jeg vil gjerne bli som min mor på mange områder tror jeg av og til at jeg er det. jeg kunne ønske jeg var den som kjørte bilen, så hadde hun sluppet det, jeg tror jeg ville gjort en god jobb jeg også, og hun kunne sluppet. hun har laget mat i hele dag. hun skulle bare kjøre og hente vår herlige hikkende demente tante.

herregud i himmelen, som den ekte ateisten jeg er; ta vare på de menneskene som var i ulykken.
og deres pårørende. ta vare på dem alle.

resten av dere, ha ei så deilig jul som dere kan. und ein guten rutsch.

dager uten fus (mistet brillene)

2009-12-08T23:41:00.003+01:00

verdens søteste boxer ligger ved siden av meg og snorker. hun lukter godt. varmt, havre med honning. jeg har en julestjerne i vinduet og en vissen på bordet. jeg har spist for mange brente mandler og røykt for mange sigaretter.

jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.

jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.

jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.

og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.

det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.

Bygda lll. (Døden)

2009-12-02T00:47:00.004+01:00

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack

Bygda ll. (Li+)

2009-11-30T00:37:00.005+01:00

Og så skal man prøve seg på Lithium. Pilleknaskende Frau L øker antidep-effekten med en stemingsstabiliserende dose salt. For en vidunderlig verden.

Derfor elsker jeg bygda. Man kjenner ei dame i banken så man kan ringe og be om å få kreditt den siste måneden før lånet kommer. Eller man kan gå til nabo nummer to, fordi nabo nummer tre hadde middagselskap med opphavet og nabo nummer to spurte hyggelig om hvordan det går med Frau L. Hvorpå jeg får et mobilnummer og mors uskyldige, ja, men, så, hvis du vil, så kunne han gjerne prate med deg om medisinene, for kanskje at de ikke er de riktige? Så jeg svinser opp til nabo nr to og får med meg en blå resept hjem.

Det var en fin samtale. Jeg tror han kanskje har noe å komme med, og jeg håper håper håper dette funker. Det er nemlig kanskje mulig at jeg Ikke behøver å ha det slik resten av livet. Hvilket ville vært absurd fantastisk og for godt til å være sant. Så vi håper håper og håper.

soundtrack

Bygda l. (Barnet)

2009-11-29T02:32:00.004+01:00

det var så mye som skjedde på så kort tid, jeg er ikke vant med det. jeg er vant med hunderutiner og studier, få mot ingen nye mennesker og ihvertfall ikke tilsnakk fra fremmede.

men det skjer, og det skjer selvfølgelig på bygda. så jeg bare begynner et sted, den kronologiske rekkefølgen er muligens ikke så viktig.

Jeg svinger inn på gårdsplassen etter tre feilkjøringer og blir mottatt av ei sliten mormor og en hyperaktiv unge. jeg velger sistnevnte og setter meg på gulvet i det innmari rosa rommet, omringet av barbiedukker og andre rosa saker. vi leker og jeg kan faktisk huske det morsomme med å kle på dukkene. særlig når man har så mange sko å velge mellom. jeg spør mormoren om jeg skal hente ungen dagen etterpå, slik at de får litt ro, og min nye bestevennine roper høyt hurra og lager slike bevegelser som vi gamle har glemt.

VBM er mammaen min sier hun når vi lager pepperkaker. "ja, det er hun", svarer jeg og kjenner hjertet dunke. hun ligger i jorda nå, sier knøttet, jeg så det i går. jeg husker hva fortellingen er
og prøver meg på "men det betyr vel at hun er i himmelen, gjør det ikke?"
nei, for jeg så henne gå ned i jorda, og dessuten hadde hun ikke vinger for det så jeg, men så var kista lukket, og da kan man ikke fly, ikke sant? de klisjeuskyldige ærlige øynene ser på meg og jeg tenker at herregud, hva i verden driver vi med som prøver å lure barn. det finnes ingen annen sannhet enn den som er.
ja det er nok sant det, sier jeg og kjevler ut en ny deig.

knøttet vil holde i handa når vi går til lekeplassen og hun lener hodet sitt bakover og hele hennes bittelille kropp hviler i fanget mitt når vi runser. det kiler i magen, roper hun, en gang til!
når jeg kjører henne hjem sovner hun i baksetet.
jeg har virkelig ikke lyst på barn, men herligland. kanskje jeg har det allikvel.

toommmmm

2009-11-25T00:41:00.004+01:00

når man kikker ut av vinduet og merker først at tida har gått fordi bikkja brummer og vil tisse. når man stopper opp i butikken og merker at man har stått der for lenge når ryddedama som begynte i andre enden kremter høyt for at du skal bestemme deg hvilket smør du skal kjøpe.
når man svarer fint, det går fint. eller når man svarer nei, eller joda mhm, men aner ikke hva som er problemet og har ihvertfall ingenting å si om det. når man tar seg selv i å tømme askebegrene for andre gang den dagen, og man er den eneste som har stumpet dem fulle. når det fineste som finnes er regnvær, vind, bladene som faller, sjøluft og man har lyst til å forsvinne opp ut bort.

da er det fint med fine nye sanger.

Jeg får ikke nok. (Det må være verdens fineste låt.)

2009-11-21T01:47:00.006+01:00

Gillian Welsh, Time. (The Revelator)

Darling remember from when you come to me
that I’m the pretender,
I’m not what I’m supposed to be
but who could know, lf I’m a traitor?
times the revelator, revelator.

They caught the katy, and left me a mule to ride.
The fortune lady came along she walked beside,
but every word seemed to date her.
Times the revelator, the revelator.

Up in the morning up and on the ride.
I drive in to corning and all the spindles whine
and ever day is getting straighter.
Times the revelator the revelator

Leaving the valley and fucking out of sight
I’ll go back to cali where I can sleep out every night
and watch the waves and move the fader.
Queen of fakes and Imitators
Times the revelator.

(Går det ikke egentlig an å lime inn selve videoen her i bloggen? Noen som har en ide hvordan man gjør det?)

små barn

2009-11-16T00:21:00.003+01:00

i natt sov et lite barn i senga mi. først sovnet hun på sofaen, og da jeg listet meg gjennom rommet for å hente øl på balkongen måtte jeg sette meg ned og kjenne på denne svært uvanlige følelsen av å ha et lite barn som sover i min sofa. det er en følelse helt annerledes enn de andre, og jeg tenkte, kanskje man må ha barn, bare for å få kjenne dette her litt oftere. Hun hadde strømpebukser og genser og lå med rumpa i været over dyna. og hun sov.
merkelig hvor dypt inntrykk det gjorde.
da jeg kom hjem fra byen turde jeg ikke legge meg i senga for jeg visste hun lå der, så jeg listet meg inn med lommelykt og tok på meg sovetøy før jeg sovnet på sofaen sammen med bikkja. jeg var redd for at hun plutselig skulle våkne og ikke huske hvem jeg er. jeg tror egentlig at hun ville husket meg, hun sier tilogmed navnet mitt til mammaen sin, hun sier at jeg må være med å bade i badebassenget. da B fortalte det til meg holdt jeg på å grine, men istedet så klappet jeg i hendene og så sikkert veldig rar ut.
jeg våknet av at jeg frøys på sofaen så da gikk jeg inn og la meg helt ytterst i senga for å ikke vekke henne. rett etterpå kommer mamma B inn og lille barnet våkner. er det mormor spør hun, nei det er Frau L svarer B. Åhja sier hun, og gjentar navnet mitt.
jeg får lyst til å bli en bedre person hver gang hun sier det.

fordi det er fint med tilbakemeldig

2009-11-14T09:33:00.001+01:00

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

en vanlig dag

2009-11-13T23:05:00.003+01:00

det er noe som rasler bak bokhylla, noe som er svært merkelig, siden det eneste som er bak er isoporen som dekker døra inn til min medbeboer. det rasler også litt inne i det urgamle varmeapparatet, derfor tror jeg ikke at det er en møll, og jeg er ganske sikker på at det ikke er trekk. det er noe raslende.
jeg håper det ikke er en mus. jeg er ikke redd for mus. jeg bare liker ikke uinviterte dyr i hjemmet mitt. dessuten er jeg ganske sikker på at det er mer eller mindre usunt for bikkja som ligger og snorker der. hvis musene bæsjer. noe de nok gjør.

skrivebordet mitt som egentlig er et sammenbrettbart kjøkkenbord har en fin gammeldags duk på. den er orange med store roser på, jeg blir varm av å se på den. men desverre ligger det ørten uryddige saker på bordet.
jeg gidder ikke rydde. rydding er kjedelig. vasking derimot, det gjør jeg gjerne. men jeg skulle hatt en ryddehjelp. noen som kunne fjernet sølvpapiret til Lindtsjokoladen, vannflaskene og alle de viktige papirene. det ene viktige papiret har et stort tydelig avtrykk av en pote. jeg syns egentlig det er litt søtt. men når jeg viser papiret til de viktige personene spør de alltid hva det er. og så føler jeg meg svært uryddig. og lite viktig. det er ubehagelig for jeg tenker som regel ikke over om jeg er viktig eller ikke. så jeg går fra å være ingenting til å bli noe mindre. jeg pleier bare å le når de spør, og si at det er hunden min.

tyskere flest liker hunder. de liker hunder så godt at staten måtte skattelegge hundehold for at ikke alle skulle finne på å kjøpe seg en. jeg tror ikke det funksjonerer helt. de fleste hundene jeg kjenner har ikke betalt skatt. ikke min heller. men hun har danskt pass.

i dag morges da jeg våknet oppdaget jeg at vingene mine var borte. jeg snudde meg rundt i senga og skulle strekke dem ut og opp slik jeg gjør hver morgen. de var borte vekk.
jeg lå på magen med lukkede øyne for jeg var enda ikke helt klar for å møte verden, jeg strammet musklene og plutselig merket jeg at de ikke var der lenger. jeg strammet ingenting. som om det aldri hadde vært vinger på ryggen min, som om jeg aldri hadde hatt de ekstra musklene. jeg føler meg helt fin, helt hel. ingenting synes, jeg sjekket meg i speilet for jeg kunne ikke helt godta at de ikke skulle være der lenger. men de er altså borte. ryggen min er helt glatt.
jeg har sittet i sofaen min i hele dag og kikket ut av vinduet.
i morgen skal jeg gå til vingespesialisten som holder til rett rundt hjørnet. kanskje han vet hvor de er. han er en fin mann, han har en skobutikk også, den heter Pimp my Shoes. Vingebutikken heter Pimp my Wings. han gir meg alltid en kopp kaffe når han pusser fjærene mine. en kaffe og en røyk, nøyaktig så lang tid bruker han på den ene vingen. jeg pleier bare å pusse en om gangen. det blir så nakent å skulle brette ut begge. jeg vet at de fleste gjør det, jeg bare liker det ikke. men han vet nok hva som har skjedd. jeg er jo ikke spesiel. det som skjer med meg har nok skjedd før.

Gilbert fra Gaza

2009-11-04T04:19:00.002+01:00

jeg vil bli som han. jeg vil være slik at hvis jeg noen gang skulle komme på skandinavisk tv så bruker jeg muligheten til å vise folk hvor hardt man må trykke når man tar hjertelungeredning, og si at det var teamet, det var alle sammen, det er noe alle kan gjøre, hvis de bare trykker hardt over hundre ganger i minuttet, og blåser inn to ganger for hvert trettiende trykk. jeg vil si om verdens tiende beste tennisspilleralbu at det han lider av er noe som også min mormor fikk fordi hun strikket hele vinteren, og at det er noe de aller fleste industriarbeidere har.

jeg vil være slik. oppmerksom. klok. politisk bevisst. og en heidundrande lege.

høst igjen.

2009-11-01T22:14:00.002+01:00

Bladene faller og når vinden tar skikkelig tak svir det når de treffer kinnet mitt. Jeg må myse med øynene, men jeg vil det egentlig ikke, jeg vil aller helst ha dem vid åpne, jeg vil ta inn alle fargene og duftene og kontrastene, jeg begynner å grine fordi det er så fint, eller fordi et slikt helikopterblad sneier øyeeplet mitt. Idag morges da bikkja lekte galehund sammen med naboens valp, så jeg på bladene og tenkte at følelsen jeg får er den samme som når jeg ser på sjøen. Eller, ikke helt den samme, det farlige suget etter å legge på svøm ut i evigheten er ikke der, men den stillheten, som om noen slår av en bryter og jeg kunne bare sett og sett og aldri blitt lei av å se hvordan de faller. Det kan hende det er den samme bryteren som skrus av når jeg ser på flammer. Og man ender opp med å forsvinne langt inn i fargen eller formen eller vilkårligheten, og det er helt stille. Og evig.
For det er det ikke sant? Det er denne evigheten som lokker. Alt annet har jo alltid en begynnelse og slutt, all bevegelse har et mønster, og mønstre er vel per definisjon endelige, er de ikke? Men flammer de bare beveger seg. Slik som bladene. Og bølgene. Selvfølgelig finnes det nok helt sikkert en eller annen morsom formel som sier noe om hvordan alt beveger seg. Eller er det hvorfor alt beveger seg? Er det kanskje det samme? Hm.
Uansett, jeg forsvinner like langt bort hver gang, og kunne gjerne blitt der. Men jeg får vondt i nakken av å bøye hodet bakover.

I morgen tidlig skal jeg ta med meg et teppe og sette meg på benken ved elva. Og kikke.

det skulle staa kjärleik her men,

2009-10-18T23:59:00.004+02:00

det er som aa höre gamle sanger om igjen. Noen sanger som ikke slipper, de ligger gjemt i hylla, gjerne i blandt andre sanger og andre minner man egentlig ikke har lyst til, eller kommer paa at man kan höre igjen. Men saa sniker de seg inn, gjennom en soundtrack paa en eller annen daarlig tvserie, noen som nynner paa noe som ligner paa noe du egentlig ville glemme. Det er saa enkelt. det sniker seg innpaa, og plutselig er man tilbake i gamle dager i gamle fölelser.

Jeg venter tydeligvis paa noe som ikke kommer til aa skje. Jeg ventet paa at varmtvannet skulle varme soverommet mitt, jeg ventet paa sofaen min, naa venter jeg paa bordet som skal gjöre alt lettere. Jeg har alltid ventet paa noe, vaskemaskinen, mikroen, oppvaskmaskinen, stövsugeren, linsene eller termosen, et eller annet noe som gjör at hvis jeg endelig faar det, saa blir alt lettere. Da klarer jeg aa lese like lenge som jeg önsker, jeg klarer aa bare röyke ute paa balkongen, jeg klarer aa staa opp klokken seks og legge meg klokken ni. Og slik driver jeg paa, aar etter aar etter aar. Er det rart jeg drömmer meg bort i vampyrer og evigheten?

Jeg pröver aa tenke som cesj skreiv, at det er förste forsök, for ingenting var noen gang slik som dette. Men det var jo det, det er jo det hver gang, for jeg blir jo ikke kvitt det, jeg forandrer meg for hvert bilde, men jeg er jo den samme hele tiden.

I fölge buddismen er disse bildene et bevis for hva vi ikke er, konstante, vi er ikke de samme, ingenting er likt, det er bare aa se paa bildet, jeg kikker paa bildene av oss og jeg tenker herregud jeg hadde kinn, jeg hadde de kinnene man har naar man er ung. naa har jeg bare konjunktivitt fra helvete, röykerynker og ti kilo mer. jeg er den samme, pluss litt til.

hva med den hersens kjärleika da.
hva med den?
lengte og lengte og lengte etter noe som ikke fikser det som egentlig ikke funker.

I`m back on boogiestreet.

nytt semester. (beklager sommerens fravär)

2009-10-13T11:35:00.004+02:00

ny leilighet. nye medbeboere. ny sofa. ny sjanse.

siste sjanse denne gang. laanekassen som man egentlig maa elske lar meg ikke faa den tiden jeg trenger. siste sjanse til aa bli det man ville. det man trodde man skulle maatte burde bli. gjöre. arbeide med.

jeg har brukt hele sommeren paa aa avskaffe meg den medisinske identiteten. Det har tatt meg to maaneder. Jeg er medisinstudent, har naa blitt til jeg studerer medisin.

Jeg er noe annet. Noe mer. Noe ikke saa farlig og litt vanskeligere aa miste. Jeg er ikke medisinerstudent, jeg bare er en student som lärer medisin, og skulle jeg feile saa faller ikke hele verden i grus. (men jeg kan merke det vär gang jeg skriver det ordet, feile. tape, miste falle langt langt laaangt ned om dette ikke skulle gaa). Jeg er naa ivhertfall bevisst prosessen. Identiteten.

For jeg forstod med ubehagelig klarhet hvorfor saa mange medisinerstudenter tar livet sitt. Jeg kjente fölelsen av fremtiden som et absolutt altoppslukende mörke av ingenting. Saa jeg prövde aa finne alternativer. Sykepleien? Jordmor? Hjelpepleier? Slike mennesker trengs ogsaa, slike jobber kan ogsaa redde verden paa den maaten jeg har lyst til aa gjöre det. Alle er gode viktige riktige jobber. Som gir meg fullstendig pustebesvär og kvalme. Jeg kommer ikke til aa vite alt, jeg kommer ikke til aa kunne ta de viktige avgjörelsene, min viten er alltid avhengi av noen som vet mer, vet bedre, kan bedre. jeg vet det er fornärmende, jeg vet det er omnipotentisk, men det spiller ingen rolle. Akkurat naa lärer jeg om de aller aller minste deler som gjör at vi funksjonerer. Det gjör man ikke paa sykepleien. Man stopper opp et sted og for aa kunne grave dypere maa man hit. Til medisinen. Fanken heller.

Jeg hater siste sjanser. Nesten like mye som jeg hater min tilsynelatende uforanderlige evne til aa gjöre alt annet. Latskap. Prokrastinering.

velsignede lovnader.

2009-09-09T17:06:00.003+02:00

jeg kommer ikke unna, jeg lengter hele tiden, jeg trodde det skulle bli en klisje, jeg trodde det skulle bli anstrengende og tragisk, jeg trodde seriøst at jeg skulle gremmes, bittelitt.
men det jeg gjør er å grine når de holder tale, danse med alle som vil, snakke tull med bordkavaleren og reise meg opp og si; du er mer som en bror. jeg elsker deg, og den kjærligheten dere deler gjør meg lykkelig.

jeg vil også. jeg vil også ha noen som sier jeg skal elske deg for resten av livet, jeg skal holde sammen med deg, jeg skal stå ved din side, jeg skal elske deg når vi krangler og når du er syk, jeg skal elske deg når du griner, når du kjefter og klager, jeg skal være med deg, for alltid, i gode og onde dager.

jeg vil også ha en slik. og jeg vil si det tilbake. jeg vil reise meg opp i min fine kjole, se ut over menneskene jeg elsker og si til den personen jeg elsker med hele meg, at jeg vil dele livet mitt. jeg vil dele hele meg for å være sammen med deg. jeg vil elske deg når jeg kjefter og når jeg griner, jeg vil elske deg når du skuffer meg og jeg kjeder deg. jeg vil elske deg når du er lei av meg, når du er syk og når du er lykkelig. jeg vil dele meg med deg. livet mitt. fremtiden min. med deg.

deretter vil jeg ha ørten deilige barn og en adoptert mammy som kan passe ungene når jeg redder verden.

det er en fin illusjon. det er en fin drøm.

jeg vet ikke om jeg tror på det. denne kjærligheten. men jeg tror på ritualer. jeg tror på høytid og løfter og ringer.

glimt

2009-07-12T01:57:00.004+02:00

jeg møtte en som lignet på deg for noen dager siden. jeg så det ikke på begynnelsen, men da han smilte, da han bøyde hode ned og lo lavt og da han så på meg med øyne som glitret så sank magen min ned i underlivet og jeg måtte trekke pusten. hele resten av kvelden gjorde jeg det jeg kunne for å se det en gang til. jeg ville aller helst bare sitte stille og se på ham, jeg ville ihvertfall ikke se på den andre personen som har en merkelig uvane med å stikke ut tunga si i hytt og pine. jeg ville bare høre den lune latteren og se hele ansiktet forandre seg, øyene ble små klemmer slik som dine blir, de glitret slik dine gjorde, munnen, alt, det var så likt. jeg fikk ham til å le flere ganger, jeg snakket om fysikk og membraner og tidsreiser. noen ganger, hvis jeg prøver hardt, så kan jeg faktisk være ganske morsom. så han lo og jeg spiste ham opp. det smakte deilig av minner og melankoli. det smakte av leppene dine, lukten av halsen din, enkelheten når du holdt rundt meg. øl og min dårlige røykeånde, mykt intenst, hendene dine på kroppen min lukten av huden din på fingertuppene mine.

og nå da jeg fikk en mail fra deg kan jeg lukke øynene og så er du her igjen. du lukter så ubegripelig godt. vi danser til musikken du gav meg og vi drikker pastis. jeg tenker at du er sexy når du danser, jeg kunne ønske jeg hadde mooves slik du har, jeg kunne ønske jeg hadde musikkinteressen slik du har, jeg skulle ønske du kunne snakke om kulturelle konstruksjoner og kjønn, politikk og sånt. og at jeg kunne snakke om det som interesserer deg. jeg kunne ønske alt var helt annerledes enn det er.

men bare en liten stund.

yes yes YES!

2009-07-05T23:45:00.001+02:00

og Der var det sagt.

overens.

2009-07-05T01:52:00.002+02:00

jeg lengter tilbake, eller kanskje jeg bare tenker tilbake til gangene da jeg gikk i skogen som liten. da jeg var for liten til det meste, men med altfor store følelser. jeg blunder øynene og kjenner meg igjen i kroppen min slik den var da, jeg kjenner klærne jeg gikk med, skoene jeg hadde på meg, hvordan jeg hoppet over vannpytter og strakte hendene mine ut for å kjenne på grantrærne jeg gikk fordi. det er en stillhet over minnene, en tomhet som fremdeles er en del av meg. det var en følelse uten navn, uten beskrivelse, det var vel ikke egentlig en følelse, det var vel heller fravær av følelser, og alt uten ord. jeg kjenner på kroppen min som allerede da var for stor og påtrengende, den tok for mye plass og passet ikke, hverken til meg eller der hvor jeg hadde den, bevegde den, den var ikke min jeg var bare plassert oppi den og jeg måtte hele tiden forholde meg til den og til omgivelsene, jeg måtte alltid passe på hva kroppen min gjorde, at den ikke plutselig slappet av og tok plass. var til bry.
i skogen var det ikke slik. eller med hestene. eller alle de andre gangene hvor jeg gikk aleine og bare var, uten ord og tanker, jeg kjente på grantrærne og mosen og lukten av spon og lyden av hestene som tygde høy. det er en fantastisk stillhet i de minnene, samtidig med sorgen. eller sympatien.

den lille jenta går gjennom skogen der hun har gått ørten ganger før. hun kjenner vannet trenge inn i skoene og tenker at så dum hun var som ikke skjønte at det ikke enda var blitt tørt, men så kjenner hun litt til på våtheten som trekker seg oppover i sokken og tenker at nå er du jo bare litt mer en del, ikke noe annet, nå er du også våt. og hun løper over steinene og tuene og gjennom høyt gress slik at dongribuksa klistrer seg til leggene og blir stram. anpusten sakker hun farten og trekker pusten, det er helt stille her, det er ingen mennesker ingen folk ikke en sjel i nærheten hun er helt aleine og hun kan slutte å være en kropp, og heller bare være til. stillheten rundt smelter sammen med stillheten inni og hun føles seg så vidunderlig hel og fullstendig tom. når kontrastene forsvinner så er det ingenting igjen, bare lukten av våt granbar. på toppen av en stein setter hun seg til rette og hvisker stille, dere kan komme frem nå, det er bare meg her, det er ingen her, bare meg. og sakte sakte smyger det seg frem alver og troll og skogens sjel og hun snakker med dem, forteller dem historier om månen og hullet den lager i vannet når det er vindstille. de er usynlige og helt tilstede og hun er helt aleine uten noe følelse av seg selv. for selv er bare noe som er i øynene til de andre, aleine er hun ingenting, ikke-eksistens. hun legger seg på ryggen og ber dem ta henne med seg, kan jeg ikke bare bli med en tur, en liten tur, hvis jeg blunder øynene og ligger her helt stille, kan dere ikke bare forandre på verden og la meg bli med. hun ligger helt stille og hører på vinden til hun blir svimmel og kald.

kronisk.

2009-06-29T16:28:00.003+02:00

da jeg kravlet meg i seng tidligere idag, etter å ha besvimt i sola(nesten), sjanglet på sykkelen og krabbet opp trappa, kjente jeg hver eneste nerve i hele kroppen, jeg kjente alle knuppene på lakenet som gnagde seg inn i huden min, jeg kjente lungevevet stritte mot hvert eneste innpust, hårene jeg ikke har barbert bevegde seg, jeg prøvde å ligge helt helt stille. men det er faktisk umulig. det går ikke ann, hvert innpust, hvert utpust, kroppen beveger seg bittelittegrann og nervene roper, musklene roper, hele føkkings skjelettet mitt skriker av feber.

så da tenkte jeg på aspirinen som virker feberdempende, antibiotikaen som sannsynligvis, forhåpentligvis virker i løpet av morgendagen, jeg tenkte at jeg kan bevege meg, jeg er ikke låst til senga, jeg kan utholde dette, men jeg kan også velge å ta hensyns og begrave meg ned mens kroppen fikser seg. for det er bare for en dag, eller to. håper jeg.

jeg har ikke ME, jeg har ikke en kronisk sykdom, kreft eller andre jævelskaper som tvinger folk til å holde senga i måneder og år. jeg har bare bittelitt feber. 38,5 for å være presis. og hovne mandler og svære lymfekjertler. det går over.

tusen tusen millioner tanker til alle der ute som ikke bare kan ta en kur antibiotika, en dispril og så legge seg i to døgn. tusen milliarder tanker til dere.

elsker dig for evigt, mads mikkelsen.

2009-06-20T01:16:00.002+02:00

de varme store hendene dine som stryker og stryker gjør meg myk. samtaler som utfordrer og stimulerer. latter og aske på dyner, musikk, smarte tanker om deilige temaer og uendelige mengder vin.

når du setter brillene på nesetippen og leser boka jeg anbefalte. når du behandler hunden min på riktig måte. når du sier at jeg er flink til å kjøre bil og spør om jeg ikke vil ha en øl etter at jeg har lest kartet opp ned og blitt sur.

du er et funn.

planer

2009-06-10T00:21:00.004+02:00

helt siden jeg flyttet fra opphavet har jeg hver ferie bestemt meg for et nytt liv, mitt nye liv som skal inneholde alt jeg savnet før ferien, alt jeg ikke fikk til, alt jeg ville gjøre, ordne, lese, høre se og klare. tradisjonen har holdt seg og jeg har ørten dagbøker om det nye livet, lister opp og i mente om hva som skal til, hva jeg trenger, hvordan livet skal bli litt, bare litt bedre. jeg må bare gjøre sånn, jeg må gjøre dette, jeg trenger bare denne tingen, og litt bedre selvkontroll, jeg trenger bare litt mer penger, litt mindre mat, litt mer aktivitet, endel mer pugging, uendelig mer kjærlighet.

nå i det siste lager jeg en plan hver kveld før jeg legger meg, jeg sitter i vinduet på soverommet og blåser røyken i retning av duene, jeg sitter på et håndkle for vinduskarmen er hard og jeg legger planer. i morgen skal jeg stå opp tidlig. i morgen skal jeg ikke spise all møkkamaten de har i kantina, i morra skal jeg lese minst fem timer, i morra skal jeg begynne det nye livet. mitt liv, det livet som jeg liksom vil ha, det livet som jeg liksom trenger. for å bli fornøyd? tilfreds? lykkelig?

jeg ligger på skrå i senga for å ta plass.

men jeg har valgt dette. dette er hva jeg ville. jeg er der jeg håpet på i så mange år, jeg leser det jeg ville lære, jeg lever der jeg planla, jeg sitter i vinduskarmen og røyker etter at vennene mine har dratt hjem. jeg har oppnådd det.

så hva i verden er det da som mangler? bortsett fra at senga er for stor?

virkelighet

2009-06-04T17:53:00.003+02:00

jeg ligger på gresset og ser på bjørka som beveger seg med vinden. Hvis jeg kniper øyene sammen dekkes hele synsfeltet mitt, og det føles som om jeg lever i en verden hvor alt går langsomt, hvor alt beveger seg samtidig, alt blir beveget av noe annet, alltid alltid langsom myk seig bevegelse.
Jeg ligger stille på ryggen og plutselig kjenner jeg hvordan lufta jeg puster inn tykner og lungene mine fylles med seig varm væske, det pipler små luftbobler ut av nesa og jeg følger dem med blikket oppover mot den blå himmelen. overflaten? sakte snur jeg meg rundt på magen og smiler til bikkja som ligger og tygger på en vedkubbe. jeg snur meg og jeg fortsetter å snu meg jeg siger oppover i dette varme myke flytende jeg fortsetter å snurre rundt meg selv, jeg er vektløs, den eneste kraften som virker på meg er meg selv. jeg strekker armene ned mot gresset og gir et bittelite puff med hendene, jeg legger hendene flate mot gresset og så strekker jeg dem ut og det siste som forlater bakken er fingertuppene mine, jeg flyter oppover forbi trærne, håret mitt beveger seg sammen med bjørka, sakte og mykt, jeg ruller meg sammen jeg strekker meg ut jeg svever jeg lar meg føre av bølgene av strømmen av stillheten.

2009-05-24T23:46:00.002+02:00

jeg ligger på ryggen og speilet i skråveggen viser et et skyggebilde av meg selv, jeg setter kniven forsiktig ned på den myke punktet ovenfor brystbeinet og hører et lite knepp når spissen trenger ned inn under huden. det kjennes som å bryte skinnet på en tomat, man presser og presser og plutselig, plopp, er man gjennom, inne i det bløte og myke. jeg skjærer sakte nedover gjennom brystbeinet og kniven glir som gjennom smør, jeg deler meg selv i to, på midten, helt ned til venusberget skjærer jeg før jeg legger bort kniven og setter meg opp ved siden av meg selv.
jeg bretter forsiktig kantene fra hverandre, men huden er elastisk og vil gjerne lukke seg igjen, så jeg må bruke litt makt for å få den til å ligge slik at jeg lett kan få tak i de forskjellige organene. jeg starter med lungene, fingrene mine griper om de myke svampene og løsner dem forsiktig fra blodårer luftrør og nerver. jeg putter dem ned i bøtta med grønnsåpe og masserer forsiktig ut all dritten som har samlet seg. vannet blir fort brunt og seigt, jeg må virkelig få sluttet med den røykingen tenker jeg, før jeg legger dem på plass i brystkassen min.
deretter tar jeg den fuktige kluten og tørker rundt hjertet, det er vanskelig å komme til å ryggsiden, men jeg løfter og skyver og pusser der jeg når. tarmene, levra, nyrene er pakket inn i et tynt lag av innenhud, jeg er forsiktig slik at det ikke revner og her bruker jeg heller baderomssprayen, det er endel fett som må skrubbes bort, særlig i krinkelkrokene mellom tynntarmen og tykktarmen. etter sirka femten minutter kan jeg strekke ryggen og beundre verket, jeg glinser lyserødt, mørkerødt og gult på de helt riktige plassene, ingenting ekstra ingenting gammel, alt er nytt og rent og klar for ny omgang liv. jeg legger sammen brystbeinet og magehuden og glatter bort arret før jeg begynner på beina. men halvveis nedover låret blir jeg trett og merker at kniven ikke føles like lett og smidig lenger, det drypper blod ned på lakenet og hendene mine er varme og klissete. jeg må være konsentrert for denne oppgaven, hvis ikke blir det bare søl, og dette er tydeligvis ikke natta for den store rengjøringen. jeg prøver så godt jeg kan å skyfle blodet tilbake i låret, mens jeg med haka puffer huden på utsiden nærmere den andre flengen. faen, nå må jeg dusje. irritert på meg selv for dårlig arbeid gidder jeg ikke rydde vekk noe, jeg bare legger meg ned i meg selv igjen, og så får jeg heller gjøre jobben.
faenda, det var jo ikke nødvendig. jeg strekker meg og kjenner meg litt lettere, litt reinere, men oppdager fort det klissete blodet som dekker det ene låret mitt. helsiken. jeg kikker rundt meg etter noe å tørke meg med, og famler etter babytørkler som skal ligge rundt senga et eller annet sted. jeg gidder ikke dusje. drit i. jeg skrubber bort det verste blodsølet og legger et håndkle over flekken på lakenet. drit. jeg er trøtt.
jeg ligger på ryggen igjen og ser megselv som et utydelig speilbilde i vinduet over senga. speilbildet rister løs håret som sitter fast mellom hodet og puta og strekker seg slik at hun dekker hele vinduet. hun setter seg sakte på huk, på tærne, med hendene på hver sin side av føttene, og med et lite skeivt blikk ned på meg trekker hun pusten og hopper ut og opp i natta.

minnene i magen

2009-05-14T00:05:00.002+02:00

jeg ser håret hans

og ryggen. de brede skuldrene.

jeg ser hendene hans, med blodårer og fine negler.

leppene hans når han ikke smiler. når han kysser meg. når han sover.

hvordan kan noe være så ubegripelig og riktig på samme tid. jeg skjønner det ikke.

aldri aleine

2009-05-10T23:25:00.002+02:00

Enhver forelskelse antyder at vi er lei av oss selv, at vi er lei av å være slik vi er; vi leter derfor ikke etter et annet menneske, men først og fremst etter et annet "jeg" til oss selv.

Theodor Kallifatides, Kjærligheten

Den eldre mannen spør, hva er kjærlighet? Den unge gutten spør, sover du over eller?

bort fra eller til?

2009-05-05T22:37:00.003+02:00

jeg løper så fort jeg kan, så langt jeg kan, jeg løper og vannet i øyene gjør at jeg ikke ser noe, jeg ser tåkete og uklart, men jeg løper så fort jeg kan, jeg prøver å bøye meg fremover, ta sats, sparke fra, jeg kjenner alle musklene i beina, hvordan armene strever for å dra meg frem, jeg kjenner hvordan det brenner i lungene og jeg blunker og blunker for å få vekk vannet, men det hjelper ikke, vinden, anstrengelsen konsentrasjonen gjør at tårene spretter.

jeg løper så langt jeg kan, jeg sakner farten i oppoverbakkene, men jeg løper fremdeles, jeg kjenner leggmusklene mine, jeg kjenner hvordan skoene blir altfor tunge, men jeg fortsetter å løpe og tårene kommer og jeg løper fremdeles, desperat finner jeg en gøy løpesang på mp3spilleren og plutselig er det som om jeg just begynte på rundene og jeg synger for meg selv og jeg løper fremdeles.

jeg sparker fra og kjenner hvordan kroppen flyr gjennom lufta, beina langer ut og jeg svever et sekund før jeg igjen når bakken, jeg er lett som en fjær og vinden suser forbi ørene mine og jeg løper så fort at bladene på trærne blir til en grønn masse og jeg tar lengre og lengre skritt, jeg løper ikke jeg hopper, jeg fyker bortover med mange meter mellom hver gang jeg lander og etterhvert leter øyene mine etter noe å holde fast i, jeg finner et tre langt der borte, jeg binder øynene mine fast til toppen av treet og kjenner hvordan kroppen min suges fremover oppover bortover, jeg løper og løper og blir lettere, et siste avspark og så flyr jeg gjennom luften, jeg ser på toppen av treet, konsentrasjon er viktig, ikke vik med blikket, bare kikk, jeg fyker mot toppen av treet og lar handa sneie bladene før jeg fortsetter oppover opp mot det blåe og store og ensomme.

Frau L

2009-05-05T00:48:00.002+02:00

så et stjerneskudd og klarte ikke å bestemme seg for hvilket av ansiktene som dukket opp i hodet hun ville ha. derfor måtte hun sitte stille til hun ble kald og månen var oppe over trærne og tenke seg godt om. men hun fikk det ikke til. å bestemme seg. så hun satt litt til, og tenkte, og mintes, og prøvde å veie plusser og minuser og slike ting man veier når man skal ta valg. allikevel fikk hun det ikke til. ikke at det var så mange å velge mellom, eller at valget egentlig skulle ha så mye å bety, men hun tok seg selv i å bli overrasket over flertallet. det var ikke bare ett ansikt. det var flere. tidligere, helt siden hun så ansikter hver gang en stjerne fløy over himmelen så har det alltid bare vært ett. ett ansikt. noen ganger har det selvfølgelig lurt et annet et sånn helt i bakgrunnen, som en skygge av en lengsel, men i bunn og grunn, helt der inne, helt der oppe, så har det alltid bare vært ett. ikke det samme hele tiden, selvfølgelig, men ett. ansikt. og nå er det plutselig flere. Frau L rister på hodet og tenner en røyk. hva i verden er det jeg driver med, tenker hun for seg selv, hva i alle dager er det som skjer.

pen søker trygg

2009-04-29T22:51:00.002+02:00

heter boka jeg leser. om hvordan kvinner undertrykker menn.

jeg blir kjent med yngre menn. nesten gutter. jeg tror de er gutter. de er gutter i forhold til mine venniners menn. men de er herlige. jeg blir kjent med herlige mennesker og jeg elsker det. jeg elsker følelsen av interesse, at jeg har lyst til å møte noen, bli kjent med dem, prate prate, høre på musikk og kanskje kysse litt. jeg elsker når noen interesserer meg. så jeg har bestemt for at min måte å "gjøre" likestilling på herved skal være å oppheve denne tullete regelen om at kvinner vil ha eldre menn, og gutter vil ha yngre jenter. folk vil ha folk, basta. jeg vil ha folk. jeg trenger folk. jeg trenger morsomme, vanskelige, spennende, interessante, rare, deilige mennesker å omgi meg med. jeg trenger et hav av folk som jeg liker, tilgjengelig, i nærheten, rundt meg. jeg trenger folk. ikke bare gutter. jeg trenger jenter også. og de i mellom og utenfor. folk!

og nå, sakte, men sikkert, så oppdager jeg verden utenfor og blir forelsket i hva jeg finner. det er digg. det er befriende. slik at selv om jeg er snørrete sjuk og syns innmari synd på meg selv, når jeg ringer min mor og ber henne oppmuntre meg, så må jeg egentlig le jeg også, for egentlig er jeg ikke så ensom som jeg skal ha det til. egentlig har jeg funnet noen. det er bare at av og til, nå jeg lufter bikkja og går aleine og det regner og jeg er kald og forkjølet, så føler jeg meg helt forbanna aleine i hele verden. men det gjør vel de fleste av og til. det er vel vår skjebne som mennesker, at vi kan kjenne på slike ting. jeg tror det. er ikke det en slik setning, om at i bunn og grunn så er man aleine. man blir født, og man dør aleine. mellomtiden får man bare fylle opp så godt man kan, og gjerne gjøre noe bra i samme slengen.

så jeg inviterer tattooereren med den hvite skjæferen på baguett og hummus, og når jeg danser med den søte gutten med de snille øynene, så gir jeg ham et kyss. jeg sier ja til Tanz in den Mai i morra, og jeg håper på fint vær i helga slik at vi kan sykle til et vann utenfor byen og sove ved siden av bålet mens vi hører på mp3 og drikker noe godt. jeg pludrer med hundedamene i parken og jeg vinker smilende til jenter som roper hei i det de sykler forbi meg, selv om jeg desverre ikke husker dem alle sammen. er det fra festen, i klassen, fra byen, fra parken? jeg aner ikke, jeg bare tenker at verden er i vår, og jeg skal faenikke la alder eller andre forestillinger om hvordan og hva og passende legge demper på denne våren. ikke denne, ikke neste, ikke noen sinne. jeg skal leve. slik det passer meg.

mamma

2009-04-22T23:40:00.002+02:00

min mor sa at hun hadde lest et intervju med en gammel dame. denne damen ble spurt om hva hun kunne ønske hun visste da hun var ung. den gamle damen svarte, at kjærlighetssorg går over. hun skulle gjerne, aller helst, ha visst at kjærlighetssorg går over.

jeg tror jeg vet det nå. det går. over. sakte. litt etter litt.

min mor er fin. hun er en liten solstråle som ler av seg selv etter at hun har kjeftet på meg fordi hunden min promper og røyter og spiser vinduer, og fordi jeg ikke klarer å henge klærne mine på snora uten at de rynker seg. bare så du vet det, sa hun, så kan jeg ikke for mitt liv skjønne hvorfor du ikke henger klærne dine slik at de ikke rynker seg. med utropstegn, indignasjon og høy latter.
min mor har lært meg å si pytt pytt. er det så farlig da. sånt skjer. hun har lært meg å godta folk, det har aldri noen gang vært sladder i min mors hus, hvis noen begynner å snakke om andre på en negativ måte blir man møtt med en likegyldig skulderheising og en; jaja, dem om det, de har de sikkert ikke så greit, de har sikkert sine grunner, vi er vel alle slik av og til, kommentar.

men noen ganger er det vidunderlig fantastisk befriende å slenge dritt. som for eksempel om den lille verfickte schlampa som nå er kjæresten hans. det er digg å lære stygge stygge tyske ord og si dem med alt hat og all smerte jeg kan oppdrive. det er deilig å få vennene mine til å sende henne tanker med herpes entotre, og håpe at forholdet går til helsiket etter en sommer. det er herlig er det. store bokstaver og usaklige utrop.

for ikke at jeg mener det så veldig. ikke at jeg ikke ønsker ham alt godt og hablahalba. jeg bare, er sint. og trist. og forbannet. og lei.

det er også greit. man kan være det litt. og deretter kan jeg ringe til min mor og høre hvordan man skal tenke fremover, oppover, og bortover. ihvertfall ikke nedover og innover.
men først skal jeg bare drikke litt, røyke litt, hate litt, grine litt, forbanne litt og flørte litt.

og så fant han en annen

2009-04-21T00:37:00.002+02:00

han gjorde det. han fant noen andre. han fant hun andre. den andre. den andre jenta. den andre jenta som han ler sammen med, som han kysser og holder rundt, som han har sex med og sovner inntil før han snur seg rundt og sover aleine,. eller kanskje han ikke gjør det lenger, kanskje han sover tett inntil henne hele natten, kanskje de svetter sammen, og om morgenen har de sex, bare fordi han syns hun er så utrolig deilig. han møter henne sikkert hver dag, han gleder seg sikkert, han tenker på henne og gleder seg til å møte henne på kaffe, slik at han kan fortelle hva han har gjort, og hvor gal han blir av de han studerer sammen med. og hun ler av det han forteller, hun ler og smiler og han tenker at hun er den fineste i verden, at han vil gjøre så mye gøy sammen med henne, de skal gjøre så mye morsomt sammen, de skal dra rundt i verden, de skal starte bar sammen, hun er sikkert liten og søt og uutholdelig interessert i det samme som han.

så jeg grein litt. og ringte til mine kjære. og grein litt til. og brakk meg med tanken på at han har sex med henne, at han elsker henne, at han holder rundt henne og gir det smilet til henne, at smilet hans er hennes. jeg hater det. jeg blir kvalm.

men så forteller jeg om påsken og den vidunderlige mannen jeg møtte, og jeg blir så glad av å snakke om ham, om hva vi har, om at det går ann å møte mennesker som er der, som blir der, som man liker, og som liker en tilbake. jeg ble glad, jeg lo høyt og jeg tenkte, menherregud hvorfor er jeg også så lei meg? hvordan kan man ha så mange fine mennesker i hodet og i hjertet på en gang? jeg skjønner det enda ikke, jeg skjønner ikke hva han egentlig betyr for meg, kanskje er han bare en vane. det er det ab sier, hun sier at han bare er en vane, at når man kan fryde seg så over alle disse andre menneskene, når man er så åpen at man kan ta i mot andre mennesker og faktisk klare å gi noe tilbake, da er han bare en vane. han er det som var. og vaner er jo nesten umenneskelig vanskelig å bli kvitt. de sitter fast som gammel tyggegummi på fortauet. ikke olga klarer å slikke dem bort på en kveld en gang. så hvordan skal vel jeg klare å gi slipp på ham.

jeg gjør det. jeg kommer til å klare det. fordi jeg husker alle de andre. fordi jeg møtte en gammel flamme som klarte å putte alle bitene på plass, han fikk meg til å like meg selv igjen, til å tenke at jeg var noe, at jeg faktisk var morsom, interessant, sexy. han fikk meg til å huske meg selv igjen. det var fantastisk. og nå er jeg jo det. jeg møter deilige mennesker og gjør just det jeg har lyst til. jeg studerer. jeg spiser middag klokken tolv slik som de andre gærne tyskerne, og jeg elsker det. jeg drikker billig sprudlevin med gode venner, vi røyker i ganga med stearinlys og is i varm sekt, og jeg står opp litt for seint, men jeg rekker alt uansett.

jeg skal møte ham til helga. han har mange av tingene mine. ab mener det kanskje ikke er så lurt, at kanskje det kommer til å være så fint og bra at jeg ender opp med å bli lurt tilbake til glemselen. så jeg vet ikke helt. jeg kan også be ham sende det. jeg kan det. jeg bare vet ikke om jeg vil. avslutninger er jo fint. det er jo fint å møte ham, og kanskje kjenne på det jeg føler nå. ferdig. eller, nesten ferdig. muligens blir det helt ferdig etterpå.
eventuelt sitter jeg på toget og griner. det blir vel helst det siste. så jeg gjør vel kanskje det da. sender en melding og sier at han har nok rett, det er nok ikke så lurt å møtes, det er nok best at han sender det. og forresten, jeg elsker deg fremdeles. men det er mulig at det bare er en vane.

din for alltid, inntil videre *

avhengigheter. parental discretion adviced.

2009-04-15T22:04:00.003+02:00

jeg har bare så intenst lite lyst til å slutte å røyke. jeg har egentlig bare en røykefri pause, jeg er egentlig røykfri, men så skjedde det så mye og så valgte jeg bort det letteste, og begynte å røyke igjen, og nå, vil jeg bare ikke. jeg vil ikke slutte. jeg elsker å røyke. jeg elsker å tilfredstille denne avhengigheten, dette suget som føles nesten ut som når man er tørst, denne deilige følelsen når man tar draget, fyller lungene og kjenner at monsteret i magen setter seg ned og slapper av. jeg elsker å røyke.

det lureste er nok å lese røykesluttboka en gang til, jeg bare har ikke lyst. jeg har ikke lyst til å ikke røyke, til å ikke få denne lille tilfredstillelsen. jeg mener, hvor mange slike avhengigheter har man, som ikke er såå skadelige. (og her vet jeg svært godt at jeg tar helt feil og at man egentlig får kreft og dør smertefullt av røyk, men jeg orker ikke tenke på det) Det er nemlig ikke til å kjimse av, det å oppfylle suget, det er en viktig del av våre liv, vi har alle slike uvaner, tror jeg. som feks cocacola, det er jo avhengighet, eller sex, eller bekreftelse, eller selvskading, eller alkohol. og når jeg da ser på alle disse forskjellige, så blir plutselig ikke røyk såå jekli farlig.

pluss at det er ufattelig sosialt. det er det. uansett hva dere aldri-røykere sier, så er det å ta en røyk sammen en utrolig sammensveisende handlig. man står sammen i en lite gruppe, noen bommer røyk, låner lighteren, ruller en eller låner et papir. man blir kjent, når man står ute og røyker er det nesten en selvfølge at man begynner å snakke sammen, og det er det da virkelig ikke når man står ute og trekker frisk luft. det er ikke det. da står man bare der, og henger, og føler seg litt dum. når man røyker kan man si til den andre røykeren, kom skal vi ikke gå ut og ta en røyk, og så får man dette takknemlige ansiktsuttrykket tilbake, ja herregud takk det gjør vi, og så går man ut, man lager en pause en anledning til å bli kjent til å være sammen. det er veldig veldig deilig. og veldig irriterende når man ikke røyker, selfølgelig.

men røyk stinker. seriøst, det stinker noe helt forferdelig. det stikker i øynene, det koster penger, og ikke minst, man får Kols og kreft og så dør man før man får gjort alt det man egentlig hadde tenkt. men sant, slik er det jo med alt. og som menneske er det jo ingenting av det som kommer til å skje med meg. ikke vel?

alkohol derimot, er farlig. det er en rus. det gjør at man ikke klarer det man vil og hadde tenkt, det får en til å gjøre dumme ting, og deretter ligge inne under dyna i noen dager etterpå, til hukommelsen har lagt sitt fine slør over minnene. alkohol er digg. men det er ikke like sosialt akseptert som røyking. det er ikke greit å drikke seg full hele tiden, da blir man sett rart på, og så kommer venner og skal snakke og fortelle at kanskje man drikker litt for mye, kanskje man burde ikke drikke såå mye hele tiden. alkohol er farlig.

hasj. hasj kan jeg ikke noe med. paranoiaen siger innpå bare av tanken. har man hatt angst så skjønner man hva det vil si å bli rusa og paranoid. det er meget meget ubehagelig.
alle disse andre stoffene gidder jeg ikke nevne en gang. fantastiske herlige farlige ulovlige og ubegripelig skadelig syntetiske stoffer. man har da blitt for gammel til å føle at det er nødvendig å danse danse tygge tygge natta lang.

selvskading er vel forsåvidt noe annet. en annen type avhengighet kanskje. det er altfor mange som driver med det, har jeg skjønt i ettertid, men jeg ikke visste hva det var da jeg først begynte. jeg skjønte ikke hva jeg gjorde, jeg bare syns det var deilig å kjenne på noe fysisk noe, det var deilig å bøye håndleddene slik at sårene rynket seg, og kjenne at det gjorde vondt, at jeg var tilstede i huden min, i virkeligheten, ikke innvendig. for innvendig var bare kaos. innvendig var ingenting.
jeg husker jeg hørte på Leonard Cohen, jeg satt i en gammel stol rett ved anlegget, med te og sigaretter, og holdt jeg gloa helt helt inntil huden på handleddet. det var ubegripelig vondt. kanskje jeg hadde sett det på en film, jeg får den følelsen nå når jeg tenker etter, at jeg hadde sett en film hvor noen gjorde det, de hold gloa så nærme at det begynte å boble. det fikk jeg ikke til, da må man nok holde ganske så lenge. jeg klarte ikke så lenge om gangen, men man holder helt til man ikke klarer mer, og så tar man en pause før man begynner på nytt. det er så vondt. det er helt vanvittig. jeg har prøvd nå i den seinere tid, bare for å kjenne hva det var jeg egentlig gjorde. og det er faenmeg sprøtt. at jeg fikk det til. det er rart å tenke på hvor uendelig vondt det må ha gjort inni meg, for at den fysiske smerten skulle kunne utgjevne det.

det var første gang jeg var deprimert. jeg visse ikke noe om det, heller. jeg visste ingenting som slike ting, egentlig. jeg bare var. i tre månder, og så var det plutselig over, og man tenker herregud er det slik det er å leve. er det slik det er å le av ting, og være tilstede.

men det kom tilbake igjen, selvfølgelig. da hadde jeg fått litt mer peiling, så jeg begynte med kutting istedet for. kutting er ikke i nærheten av å gjøre så vondt, det er enklere, det går raskere over, det gror fortere, og så blør man. blod er en underlig ting. blod er magisk. farlig. hypnotiserende. jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt beskrive det, jeg klarer ikke helt å huske det tror jeg, hva det var som gjorde det så viktig og nødvendig. smerten er klar, smerten fikk meg tilbake til virkeligheten, den fikk meg ut av meg selv, slik at jeg kunne konsentrere meg om utenfor, om folk og hendelser og skole. blodet derimot er noe annet. det gjør ikke vondt, men det er en så inderlig kraftig bekreftelse på smerten. det er vel ingenting annet som kan bekrefte smerte på samme måte som blod kan. alle alarmer går, tilogmed den mest deprimerte tilbaketrukkede hjernen skjønner at når det kommer blod, da er det noe alvorlig på gang. da er det ikke kødd, det er på ordentlig. kanskje det var derfor det var så fint, hver gang blodet piplet så fikk jeg et overordentlig bevis på hvor vondt jeg hadde det.

psykologien kaller det for en ventil. selvskading er en ventil for alle følelsene man ikke klarer å håndtere. istedet for å sprekke som en ballong, istedet for å knuse ting og banke opp folk, så kutter man seg opp. man retter smerten mot den den tilhører. noen gjør det jo også for å få oppmerksomhet. for at andre skal kunne se smerten, for å få hjelp, medlidenhet og slike ting. jeg gjorde ikke det. jeg gjorde det for å få utløp for denne ubeskrivelige vulkanen jeg hadde inni meg. og det funket innmari godt. inntil jeg satt ved kjøkkenbordet en gang og brukte en dårlig kjøkkenkniv med tagger. plutselig oppdaget jeg armene mine og tenkte at herregud når jeg er tredve kommer jeg til å se ut som en kjøttkake. så jeg bestemte meg for å gå til legen. for man vil da virkelig ikke se ut som en blodig pølse heller.

hos legen fortalte jeg at jeg trengte en psykolog. han spurte hvorfor. jeg svarte med det enkleste; vel, fordi jeg prøver å ikke drikke whiskey før klokken to om formiddagen. men det får jeg ikke alltid til. legen lente seg tilbake med en bedrevitende mine, åjahaja, så det er mer rusproblematikk altså. neineineni, ropte det inni hodet mitt, symptomer for pokker, det er symptomer. jeg brettet opp genseren og viste ham armene mine. han ble alvorlig. slik skummel alvorlig slik man ikke vil at leger skal bli, og så sa han, ja ok, jeg skal ringe til dps og høre.

to uker etterpå ringte psykolog B og jeg fikk en time. på den måten har jeg vært utrolig heldig. jeg har snakket med så alfor mange mennesker som må streve seg gjennom tjue telefonsamtaler med forskjellige psykologer, og vente i mange måneder før noen tar dem inn. jeg fikk time etter to uker. det var fantastisk. hun reddet livet mitt. ikke akkurat da, men over årene som gikk, jeg er henne så uendelig takknemlig.

selvskadingen sluttet jeg ikke med, selv om jeg begynte i terapi. det tok lang tid. selvskading er en avhengighet, en ventil, en utløsning, en bekreftelse og et håndfast bevis for meg selv. at jeg faktisk har det vondt. at jeg faktisk ikke har det bra, selv om jeg later som, selv om alle tror det. for noen ganger er det vanskelig å vite hva som egentlig er, når alt inni er helt helt annerledes enn alt utenpå. det strever jeg fremdeles med, og det er nok en ting jeg alltid kommer til å ha problemer med, men nå ringer jeg heller til vennene mine og spør. og så forteller de meg hvordan virkeligheten kanskje er. og at det er helt greit.

den grønne stjerna

2009-03-26T01:33:00.002+01:00

jeg lufter bikkja og på veien stikker jeg innom for å si unnskyld, han smiler og sier sånt skjer, og når han ser på meg så føler jeg meg så innmari spesiel. Han ser på meg med disse øynene og jeg føler meg som den eneste, den beste personen i hele verden, men jeg er fyllesjuk og flau så jeg tror jammen jeg rødmer og så rygger jeg og sier, ja det var bare det jeg ville si, men ja ok, hade da.

jeg går tur rundt jordet og blir våt på føttene, hodet mitt er for tungt for nakken min, jeg har ikke sterke nok muskler, så jeg skrur det av og rister det litt, jeg må riste ganske lenge før noe kommer ut, det er merkelig at hodet kan være så innmari tungt og tydeligvis inneholde så lite, det som kommer raslende ut ser ut som en blanding av slimete bæsj og fjær, en rar blanding, veldig konkret og helt gjennomsiktig, men nå er det jo tanker man snakker om her, så da er det kanskje ikke så underlig.

jeg skrur hodet på plass og tenker at det er faenikke rart at man går rundt og er tung i toppen, alt handler jo bare om det, om tanker og følelser og folk og fe. jeg har jo absolutt ingen fysiske utfordringer i livet mitt! jeg må aldri løpe for livet, hoppe så høyt jeg kan, eller gjøre egentlig noe som helst bortsett fra å bruke huet. jeg ser opp på kampesteinen som ligger så fint midt i søla, hm, tenker jeg, hm, jeg går rundt og kjenner på mosen, den er veldig glatt, og det er en stor stein. nei off, jeg er for tung i rumpa for dette. jeg gir opp og går videre.

men så kommer bikkja hoppende og er så veldig lett og lykkelig og jeg tenker at nei faenhellerda! så jeg løper tilbake, kaster av meg jakka og bestiger, beseirer, besitter hele den forbanna store steinen. jeg må faktisk si jess høyt for meg selv, og jeg ler og jeg tenker, hm. ikke så værst. på vei ned får jeg full panikk og ender med å skli på rumpa og få mose i buksa og godt opp under kjolen.

men det er greit, jeg er i siget, jeg er i farta, hu hei her kommer jeg, nåde den som ikke passer seg! jeg klatrer og klatrer og jeg føler jeg er døøødshøyt oppe og jeg kjenner at treet vaier i vinden og blir kjemperedd og må si høyt oi oi, oooh, oi hoi, mens jeg klemmer armene rundt stammen og får bark inn under kjolen, den andre veien. jeg ler og tenker at jeg er en treklemmer, ja til treklemmere! ja til å kjenne dette svære treet som beveger seg, det blåser, og jeg kjenner det, jeg er i ett med naturen, hurra, røtter og bark og deilig vind!

ekstasen går over og jeg kommer tilbake til den fyllesjuke tilstanden. jeg strever meg ned, tenner en røyk, hoster og går hjem. der sovner jeg på sofaen inntil bikkja.

ps; Er det noen som vet hva slags planet eller stjerne det er som lyser så fint gult og rødt og grønt på himmelen i sør? den henger nede til venstre for Orions belte.

fantasi og realitet

2009-03-25T01:56:00.003+01:00

det ringer, det ringer lenge og jeg tenker han kommer sikkert ikke til å ta den, han kommer ikke til å gjøre det, jeg kommer til å høre stemmen hans på mobilsvar; hei jeg kan ikke ta telefonen nå, legg igjen beskjed etter tonen, jeg venter på å bli skuffet, og jeg venter på å bli lettet, jeg vil så gjerne høre stemmen hans men jeg vil ikke snakke med ham.

det ringer, det ringer ikke lenge, det ringer mye kortere enn vanlig, jeg tror at han har lagt på, kanskje han la på, jeg går videre til telefonsvar med en gang, bare etter noen få ring, han har sikkert lagt på, han vil ikke snakke med meg, husker han nummeret mitt, jeg tror ikke han husker det, men det er jo et norskt nummer, han legger på han vil ikke snakke med meg, jeg tror jeg dør.

det ringer og ringer og ringer og jeg er på vei til å legge på, plutselig hører jeg stemmen hans, det er mobilsvar jeg skvetter og sukker, men han sier ikke legg igjen en beskjed han sier hallo med spørsmålstegn bak, han lurer på hvem det er, han vet hvem det er men han sier likevel hallo med spørsmålstegn bak, jeg sier hei, jeg har for mye luft i lungene, det blir ikke et hei det blir et utpust hhhhhheeiii med masse pust bak jeg høres sikkert ut som om jeg løper, men jeg løper ikke, det er bare hjertet mitt som stopper og hopper og lungene mine får ikke nok pust, jeg sier hei, det er meg, hvordan går det, han sier hei hallo det går fint, hvordan går det med deg, du er i norge, ja jeg er i norge, jeg går tur, men jeg går ikke egentlig tur jeg står helt stille og sparker i bakken, det går fint, joda norge er digg det gratis kjøleskap vet du, det er fint, og så leser jeg og det er fint, og hva med deg, hva driver du med for tiden, jeg sier det ikke, jeg roper inn i telefonen herregudihimmelen jeg savner deg så mye at jeg holde på å dø, jeg savner deg hele tiden, nei ikke hele tiden, jeg savner deg litt av og til, nei ikke litt, jeg savner deg dødsmye, men bare av og til, og det blir ikke mindre, jeg trodde det skulle bli mindre, du er min, det er jo oss, jeg klarer ikke å glemme deg, jeg klarer ikke å gi slipp, det er jo deg jo, hva er det med deg, hvordan ble det slik hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp på deg, faenheller.

jeg ringer ikke egentlig, jeg slår ikke egentlig nummeret, jeg tar ikke mobilen opp av lomma en gang.

jeg går ut etter å ha drukket all øllen til opphavet, jeg smugler med meg noe jeg håper er den billigste flaksen med Highland Park og jeg går ut, det regner jeg tenner en røyk, jeg stjal en røyk, nei jeg stjal endel røyk, men jeg gav ham en klem før jeg gikk ut så det er nok greit, men jeg smugler med meg den brune drikken og så går jeg ut, jeg er full jeg er rastløs jeg vil noe men jeg er ikke sikker på hva, jeg banker på vinduet og han lukker opp, han ser på meg med hevede øyenbryn, hva er det du vil hva er det egentlig du vil med meg, han sier det ikke, han sier joda, kom inn en tur, vi hører på musikk, det er fint, vi hører på Jan Johansen eller hvordan man staver det, det er nydelig, jeg tar hendene hans og legger dem på kinnene mine, jeg kysser håndflaten hans og har lyst til å la tunga leke rundt en finger, jeg har lyst til å sette meg overskrevs og kysse de fine leppene hans, kjenne mykheten, ruheten, jeg har lyst til å legge hendene hans på brystene mine og gni meg mot skrittet hans, jeg vil at han skal føre de kalde hendene sine opp under kjolen min og puste meg i nakken, jeg hviler mot handa hans og vi hører på muskk.

etter en stund går jeg, jeg går ut på fotballbanen og legger meg på gresset, det er ikke stjerner i kveld, det er lyse skyer på himmelen og jeg er for full til å være mørkredd, jeg røyker mens jeg blir våt på rumpa der hvor ikke jakka rekker ned, jeg røyker og jeg ønsker meg noe, jeg vil noe, jeg klarer ikke dette her.

jeg ringer og er lett og glad i stemmen, han er trøtt han sovnet på sofaen, jeg sier kom og hent meg, kommer du og henter meg, jeg valser rundt i byggefeltet og drikker whiskey fra flaska, han sier ja, selvfølgelig, jeg kommer. vi ser på film og jeg holder rundt ham, men vi skal ikke pule, vi trenger ikke pule sier jeg, neida sier han, vi trenger ikke det, ikke at jeg ikke vil, liksom sier jeg, men vi trenger ikke, men vil du, ja sier han, jeg vil alltid pule, og så ler vi, og vi puler ikke. vi ser på film og jeg blir glad.

han tar telefonen, han sier hei, jeg sier hei det blir stille og jeg kryper inn i røret, jeg smelter sammen med signalene og forsvinner inn i svart fart og jeg fyker over havet og jeg krøller meg sammen i fanget hans, jeg elsker deg, jeg klarer ikke å gi slipp på deg, han stryker meg på hodet og sier, men vi var jo ikke så bra sammen, på slutten, du husker vel det, jeg tenker at ja jeg husker jo det, med tankene mine, men hjertet mitt, hjertet mitt husker bare kjærligheten.

fitteangst. vaginalangst. vagina-angst.

2009-03-15T22:17:00.005+01:00

jeg kikker bort på frøken funky og gjør mitt beste for å etterligne de fantastiske moovsa hennes. jeg klarer det ikke helt, men jeg ler og vi skåler og jeg er glad. jeg er med deilige venner og danser til forferdelig musikk, jeg prøver å være ung og sexy, jeg prøver å gi slipp og være tilstede, å bare kjenne på musikken. men musikken er så innihelsikens dårlig, og jeg er tydeligvis for gammel til å slippe meg løs til den slags rytmer. så jeg skåler heller, og går ut og tar en røyk. ute står det små mennesker med høyt hår og svømmende øyne, puppene henger nesten ut av tøystykket som strever med å holde alt på plass, eller de er godt presset flate av trange singleter. Lange ranglete homoer med glitter i smil og knekk i de forskjellige ledd. jeg liker at de er så like, denne flørtende gleden, sexuell og lett, leken med masser av drama. Jeg lurer på om jeg noen gang var slik? jeg tror ikke det, vi snakker om det og er egentlig ganske enige, vi var aldri så tøffe, så sexuelt modne og utforskende. Jeg var livredd, jeg husker første gang jeg sneik meg inn på Potta og ble spist opp av den store skulme lesba som drakk øl ved baren. hun hadde mørkt hår som falt tynt ned i ansiktet og en slik svær svart skinnjakke med frynser på. jeg skulle til å bestille en øl, men da jeg kjente tunga hennes strekke seg over baren og inn i øret mitt så snudde jeg og løp tilbake til den derre pubben i Lille Grensen som ikke heter det samme lenger. og så sjekket jeg sikkert opp en fyr.

gutter er enkle. jeg kjenner dem, jeg har kjent dem så lenge. ikke alle er det, selvsagt, men de man kan sjekke opp, de enkle, ukompliserte. deres sexualitet har i all evighet vært akseptabel, de har ikke hatt tiår med undertrykking, skam og latterligjøring å komme over, og overvinne. guttene er enkle fordi de skjønner hva det dreier seg om, flørt sex klinings alkohol. og de er ikke redde for det. de trenger ikke skjemmes for å ville knulle, de trenger ikke være redde for at kåtheten deres skal være for mye, for upassende og ekkel. De har i alle år hatt makten, den sexuelle makten og friheten til å definere hva som er passende, hva sex skal være. det skulle ikke være nytelse for kvinnen, det skulle ikke være aktiv deltagelse, det skulle ihvertfall ikke leves ut, nytes, flørtes og pules i hytt og pine av unge kåte jenter.

kvinners sexualitet er skummel. tenk hvis alle kvinner plutselig ble seg selv og sin kåthet bevisst og bestemte seg for å prøve å ta det de hadde lyst på, tenk hvis alle de innpåslitne overfulle førtiåringene (å gud, det er snart meg!) som henger rundt med de rynkete brystene sine til allmenn skue plutselig skulle fordobbles, pøbbene fylles til randen av kåte femtiåringer med permanent, fargerike øredobber og grå stripe i hårfestet. tror du alle de ubehagelig innpåslitne småfeite og svettende mannfolka ville takket gud og tatt for seg av herligheten? det tror ikke jeg. jeg tror de ville tenkt hvilken upassende og voldsom latter den damen med ølglasset har, MÅ hun ta så stor plass? og hvorfor har ikke venninen med coctailen forstått at navlestor utringning virkelig ikke ser bra ut når man har solrynkete hengepupper!? tenk hvis det paret du tok på fersken i bakgården var to voksne kvinner som stod med handa i hverandres strømpebukse?

jeg drikker Tallisker og spiser grisete vidunderlig sjokolade. jeg tenker at vi kommer til å gjøre just dette her når vi er førti, femogførti, femti. forhåpentligivs også når vi er seksti og sytti. Det gjør meg lett og glad og litt melankolsk. jeg håper ikke vi tilpasser oss vår alder. jeg håper vi gjør det vi vil, det vi lyster og føler for. jeg håper vi spiser drikker og danser med samme nytelse og glede som vi gjør nå, jeg håper vi setter pris på sex, på flørt og på småbrisne diskusjoner om viktige temaer. jeg håper at jeg kan ta på meg klærne som jeg føler meg fin og fjong i, og gå på lesbefest, gå på byen, gå ut og kikke på småripsene med all den gleden som jeg er ganske sikker på at hvis man jobber for det, så klarer man å beholde den.

da skal jeg nok fremdeles kikke misunnelig bort på frøken funky, flørte med frøken myk og skåle med latter til min dyrebare venn.

puslespillet

2009-02-23T23:11:00.002+01:00

jeg vet ikke hvordan jeg skal finne alle bitene som var meg. Jeg vet ikke hvordan jeg er lenger, hvordan jeg ser ut. man trenger et bilde for å lage et puslespill, man trenger en kopi, en tegning, et speil, noe som gjør at man finner bitene og kan legge dem der de hører hjemme.

jeg vet ikke hvem jeg er. jeg er jo, jeg vet jo det, jeg er jo den samme, jeg gjør det jeg skal, det jeg må, det jeg vil. men jeg mangler. jeg er ikke den jeg var før. før ham. jeg er en annen enn da jeg var med ham. vi var to. og plutselig er jeg en.

halvparten mangler, og den skal jeg liksom fylle opp med meg selv. jeg skal bli min egen person igjen, uten at det betyr at jeg ikke var det, sammen med ham. men vi var to.

og nå er jeg en.

jeg trenger å finne det bildet som skal være meg, jeg trenger kopien, blåpapiret, eller en ny tegning. jeg tror det blir det siste. strektegning med svart penn. ny.

herligland så tragikomisk.

jeg er bare ikke sikker på hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hvordan hjørnene mine ser ut. man må jo først finne hjørnene, de er egentlig enkle å finne så jeg tror de ser ut som vennene mine, søstrene mine, hunden min, familien min. jeg tror det er der. og så arbeider man ut derfra. ikke sant, man begynner med hjørnene.

det er vidunderlig å dra avgårde og fylles med kortvarig kjærlighet og glede. det er deilig med fyll og flørt. men det er bare silkepapir. og man kan ikke legge puslespill med silkepapir. det forsvinner jo av en tåre.

og jeg trenger noe som tåler snø. saltvann.
vind og stormkast og brennmaneter.

renselse

2009-02-17T09:51:00.004+01:00

jeg går sakte bortover grusveien, det er tidlig morgen, menneskene går til jobb med hodet senket for å unngå at de gjennomtrengende små snøflakene skal sette seg fast i nylagt sminke og nyklippet skjegg. Bikkja springer som en gal av lykke over å kunne løpe. Hun hopper på den rare måten som ligner litt på et rådyr, og litt på en kalv. Mye kraft i en liten kropp. Jeg løfter ansiktet oppover mot snøen, mot vinden og kjenner at det stikker i kinnene. Jeg klarer ikke holde øyene åpne, dette minner meg om Norge, jeg savner Norge kjenner jeg, jeg savner været, naturen, de vidunderlige kreftene som bråker og blåser og som alltid klarer å gjennspeile sinnet mitt, savnet mitt, smerten min.

Jeg går langsomt bortover veien, slik at bikkja kan snuse og lese dagens nyheter. Sakte tar jeg tak i glidelåsen på toppen av brystbeinet mitt, den er vanskelig å få tak i, den er så godt som ubrukt, gammel og inngrodd i huden min, men jeg leter den frem med nikotinbefengte fingre og tar et godt tak, før jeg begynner å sakte sakte dra den nedover. Det gjøre vondt, huden min stritter i mot, den revner der den har grodd sammen over glidlåsen, blod pipler ut når tennene rives fra hverandre inne i denne fantastiske lille konstruksjonen. Jeg smaker på fingrene mine, slikker av blodet og prøver igjen. Sakte sakte åpnes brystet mitt, nedover brystbeinet til enden der muskelne overtar, overgangen er vanskelig jeg må rykke til for å komme videre, et stønn slipper ut av munnen min og jeg tar en pause for å trekke pusten. To lange dype åndedrag, det er lettere nå, brystkassa har blitt større, den holdes ikke lenger igjen av knokler muskler fett og hud, jeg trekker pusten, det er et tomrom, jeg vet at jeg kan puste innover i all evighet og fremdeles ikke nå slutten, det er som å puste ut når man er på vei til overflaten. Luften utvider seg i takt med nærheten til overfalten. Jeg griper på nytt tak i glidlåsen, den ligger rett over solar plexus og hvis jeg vil kan jeg la handa mi gripe tak i de livsviktige blodårene, tarmene, nervene som utgjør meg. Men det er ikke det som er formålet, jeg skal bare åpne opp, så jeg drar videre nedover, huden revner, musklene skilles og tilslutt, noen sentimeter over navlen stopper jeg. Navlen er for komplisert, det er ikke bryet verdt å begynne med navlen, jeg har stor nok åpning nå. Hendene mine føler seg frem oppover fra glidelåsen, de følger den tynne kanten og de spisse taggene som har holdt meg sammen, når de er cirka på midten stopper de opp, jeg tar et ekstra godt tak, det er sleipt og glatt av blod og underhudsfett, det siver frem mellom fingrene min og gjør at taket glipper, så jeg graver fingertuppene inn i fettet på innsiden av huden og løfter hodet nok en gang opp mot snøen, mot himmelen. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt dypt inn. På utpust drar jeg sidene fra hverandre og åpner opp hele situsen. Snøen kjennes kald og kriblende på innsiden av huden min, vinden finner veien inn i rynkene mellom tarmer, blodårer, og lunger. Nervene skriker av kuldesjokk og jeg får frysninger over hele meg. Jeg kikker ned og ser hvordan hjertetmuskelen jobber i et raskt stabilt tempo, blodet pumpes ut i lungene, mellomgulvet heves og senkes og lungene, som er litt flekkete av tjære, bobler og ser sprekkferdige ut når luften suges inn.

Snøen setter seg fast og smelter i møte med det varme, det kiler, jeg ler og løfter hodet igjen. Sånn, luft, renhet, vinden skal vaske alt bort, jeg åpner meg opp for kulden, slik at jeg kan begynne på nytt. Ser du, ser du hva jeg gjør, jeg åpner meg opp slik at du skal forsvinne. Jeg gir deg bort, vekk, dra bort nå, du kan renne bort sammen med blodet som sildrer over navlen, du skal vaskes bort av snøen, av snøvann og vind som rengjør meg. Jeg trekker pusten inn inn inn, frisk kald luft i hele meg, jeg spenner ryggen og skyter frem bystkassa; dra! bort! vekk! los!

Jeg slipper tak i skinnet mitt og underhudsfettet lager en liten slurpelyd når hullene etter fingrene mine fylles opp igjen. Jeg strekker hendene mine frem og ut, de er svartrøde av blod, iskalde og stive, og jeg folmer når jeg skal ta tak med høyre hand i den lille slimete hanken på glidelåsen. Venstre hand griper tak i navlen og magefettet, jeg borer tommelen inn i navlen og drar den nedover for å stramme huden slik at jeg lettere kan dra låsen oppover. Det går fort denne veien, blodet fungerer som smøring og tennene flettes lett inn i hverandre, det vil nok bli vanskelig å åpne den igjen tenker jeg, blodet vil rustne metallet sammen, men forhåpentligvis blird et kanskje så lenge til at jeg bare trenger å banke litt på den, og så faller det av som støv.

Jeg har nådd toppen og passer på å presse glidelåsen dypt inn i brystbeinet, den finner plassen sin med et klikk, og huden legger seg fin tilrette over den igjen. Jeg retter på klærne, graver frem sigarettpakken fra lomma og tenner meg en røyk. Kom da bikkjemor, kom så går vi hjem. Olga kommer løpende mot meg, jeg setter meg på huk og lar henne slikke hendene mine reine. Jeg føler meg lett og glad. Ny.

som å pisse etter spilt melk.

2009-02-14T21:50:00.004+01:00

jeg liker ikke folk som rynker på nesen over mat eller andres matvaner. jeg blir sur når noen sier, hva?! skal du spise dèt til frokost?!! jeg blir irritert når jeg presenterer mat for noen og så rister de på hodet, rynker skeptisk på nesa og tar en bitteliten knivspiss på tunga. hvis de da i tillegg lager grimaser eller viser andre tegn på avsky så har jeg lyst til å gi dem et dask slik som mødre gjorde i gamle dager og si med lynende øyne, se og oppfør deg din drittunge.

jeg liker ikke mennsker som snakker om andre mennesker. det var fine L som skrev det her forleden, jeg snakker ikke om folk til folk, sa hun. Det syns jeg var en vidunderlig fin ting å si. så enkelt og greit, og så innmari vanskelig.
jeg snakker om folk til folk, jeg snakker om kjipe sure treige feige idiotiske ignorante mennesker til vennene mine. jeg må fortelle hva som skjedde da jeg ble lei meg, eller sur, eller tatt på senga og klarte ikke bli sinna og reagere før mange timer etterpå. jeg må snakke om mine forhold til folk, jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke tar feil. at jeg har lov til å føle slik eller slik. at det er ok, at de gjorde noe kjipt, ja det er sant, det var dumt gjort, ja du har lov til å være sint og sur og lei deg nå, det er greit. det er kanskje litt dumt, litt lite voksent og kanskje litt ulojalt mot de det gjelder, men jeg får det ikke til aleine. verdenen min er ikke sikker, jeg er ikke sikker på hva som er riktig, hva som er godt og vondt, hvor grensene mine går, jeg trenger å snakke om dem, å klargjøre dem sammen med folk jeg liker og stoler på, og så kan jeg takle hva som helst. tror jeg.

men jeg liker ikke folk som snakker om folk. bare fordi de er rare. eller uvanlige. eller annerledes. jeg liker ikke å høre om hvor utrolig kjip denne personen var, det var en filleting, get over it, du er over det, du er fremdeles hennes venn, ikke fortell meg hvor kjip du syns hun er eller var. jeg driter i det. hvis det er viktig, hvis dette er noe du trenger å snakke om fordi du trenger å ordne opp i hva og hvordan du tenker og føler så er jeg der for deg. da kan vi snakke om alt og alle. men da skal det egentlig handle om deg. hva som skjedde, hva du følte, hvordan det kan forandres på. ikke bare fortell meg dette fordi du har lyst. du trenger ikke støtten min, du vil bare fråtse i hennes dumhet. hva i helsiken er det godt for? det er fullstendig irrelevant.

jeg liker ikke når folk forteller meg uviktige negative tolkninger om en person jeg ikke enda har møtt. jeg tror jeg klarer å møte de fleste uten fordommer, men det er vanskelig å ikke tolke ting i et annet lys når man hører kjipe ting først. jeg kan rett og slett ikke fordra baksnakking. for det er det det er. baksnakk.

kvinners verste fiende. jenters verste side. muligens guttene har det på samme måte, kanskje jeg generaliserer noe forferdelig når jeg sier det, men herregud hvor utrolig teite mange jenter er! nei, jeg syns ikke det er noe vits i å snakke om at hun er tjukk eller tynn eller hva slags klær hun har på seg. det bryr meg midt langt oppi rumpa. jeg syns det er dritforbanna kjedelig samtaleemne. nei, jeg vil ikke egentlig høre enda en gang om hva den og den personen gjorde for evig lenge siden og derfor så Er jo den personen slik, og nei, jeg tror ikke det. jeg tror ikke folk er slik mot meg som de er mot deg. vi er forskjellige. vi skaper forskjellige situasjoner, vi skaper forskjellige mennesker fordi vi er to er forskjellige.

og herregud ja det også. jeg hater det blikket, det der, hva var det jeg sa, nå begynner hun igjen, det er så tyyypsik ham- blikket. jeg ser ned i gulvet og tenker, nei vi er ikke på lag her. man kan snakke om kjipe uvaner hos felles venner, men når det kommer til det, så glemmer man det, man elsker det, og man er ihvertfall ikke på lag om hvor kjip hun eller han er. da snakker man heller om det. men tar det opp, man er ærlig, man spøker om det og kommuniserer, KOMMUNISERER hva det er som er problemet. men blikket kan også sendes med latter, med et hemmelig smil som ikke er så hemmelig likevel, for vedkommende ser det, og skjønner det, og så er det greit. det er lov, man er rar, egen, man har sine underlige tilbøyeligheter og det er greit. slik som at det er greit å ergre seg, og le av det.

latter er det beste som finnes. latter over alt. latter når noe er trist, tragisk, fremmed, skummelt, kjipt. latter i alle situasjoner, når man bommer på stillingen i senga, vaginapromper!, etter begravelsen når man minnes, på galehuset i fellesskap over galskapen, når man blir opmerksom på sine egne ekle uvaner, når man får tilgivelse, når man har snakket seg ferdig.

pytt pytt, sier alltid min mor. jeg er helt enig. en liten utblåsning, og så pyttpytt.

læreren

2009-02-14T01:46:00.003+01:00

jeg sitter på toget med sommerfugler i magen, eller kanskje det heller burde være flaggermuser, men det vet jeg ikke enda. jeg er bare superspent og redd og veldig veldig etellerannet som jeg ikke vet hva er. besatt?

jeg går av toget og tenner en røyk, hvor skal jeg gå, jeg velger en av utgangene og kommer ned til kioskene som man finner ved envher norsk togstasjon. jeg går bortover mot parkeringsplassen og ser ham stige ut av bilen. jeg går mot ham, kommer mot meg, han smiler og gir meg et kyss på kinnet, vi går fort mot bilen og setter oss inn. han snakker om vanlige ting, jeg smiler og hjertet mitt går i totusen. når vi kommer til huset hans sier han at han ikke kan stoppe, naboene kan se det, det er for risikabelt, han viser meg huset sitt og kjører noen hundre meter, bare gå av her, gå tilbake, gå inn det er åpent, bare gå rett inn i huset mitt sier han, jeg må bare kjøre rundt slik at de ikke ser det. jeg nikker og ler og går ut av bilen. jeg går inn i huset hans, det er ekstremt rent. ekstrem rent. ingen ekstra ting, ingenting ute av orden, ingenting som ikke hører hjemme på plassen det er tildelt, han kommer og viser meg rundt, han viser meg den vakre hengekrybba til sønnen sin, soverommet hvor han puler kona si, badet det er varme på gulvet. vi går inn på kjøkkenet og han tenner peiser, han tenner peisen med denne spesielle røret som han har laget, han blåser i røret for å gi glørne mer energi, slik at de flammer opp og gir meg varme. han lager kongereker stekt i hvitløk og chilli, jeg legger føttene mine på bordet, jeg har på meg et skjørt og en strømpebuksene mine viser beina mine. han tar på føttene mine, han masserer dem og stryker meg langs låret. vi spiser, det er virkelig deilig mat, jeg sutter på fingrene og ser ham inn i øynene, jeg er kåt og ekstatisk, manisk, etellerannet jeg enda ikke vet hva er. Han går forbi meg og når han kommer tilbake stopper han bak meg, han tar om nakken min, løfter håret mitt bort og masserer meg. jeg sukker og lener hodet tilbake. han bøyer seg og kysser meg på halsen.

vi er på sofaen, jeg sitter oppå ham, jeg kåt og jeg er en nybegynner, jeg lener meg bakover når han tar meg på brystene, han griper dem ømt og hardere, han bøyer seg frem og lar hodet sitt omfavnes av dem, han kysser dem, slikker brystvortene mine, kysser dem, jeg sier hardere hardere han biter i dem det går frysninger gjennom hele meg, jeg presser meg mot ham, jeg vil ha pikken hans inni meg, jeg er kåt og våt og vil at han skal ta meg, pule meg, knulle meg.

jeg er på vei til å dra, det er seint jeg er overtrett og det er lurt å dra hjem, jeg setter opp håret mitt, og herregud jeg har mistet en hårspenne, jeg har mistet en hårspenne! jeg ser på ham med panikk i øynene og bøyer meg ned på kne for å lete, jeg saumfarer teppet med hendene mine, jeg leiter og leiter og tenker herregud han har en kone, han har barn, herregud hva er det jeg har gjort. han setter seg ned bak meg og drar meg bakover mot seg, slapp av sier han, slapp av det går bra, han drar meg bakover og legger hendene over brystene mine, han drar opp genseren min og kjenner på håret mitt, jeg reiser meg litt lengre opp på kne slik at han kommer bedre til og han lar fingrene gli ned rundt klitorisen min, jeg er fremdeles våt og stønner når han sakte lar en finger gli inn i meg, jeg biter ham i halsen og overgir meg, han lar fingrene gli ut og inn, en finger to fingre, jeg har ikke så stor plass, han masserer klitorisen min og jeg stønner høyt i øret hans, mens jeg finner frem til buksesmekken hans. herregud jeg har så lyst på pikken hans inni meg, jeg fomler med knappen med glidelåsen han hjelper til og så kjenner jeg pikken hans. den er liten.
han har en liten pikk. en bitteliten tynn pikk som jeg omfavner med handa. den er stiv og har et deilig stort hode, men den er liten, kort, en kort pikk. jeg kjenner skuffelsen i kroppen og fører handa hans ned fra brystet mitt og inn i fitta mi, han knuller meg med fingrene mens jeg omfavner pikken hans med handa mi. jeg er for full til å komme, så etter en stund stopper jeg, vi stopper og vi reiser oss. jeg kysser de tørre tynne leppene hans og sier at nå er kommer nok taxien snart, han gir meg noen penger og jeg får et øyeblikk av prostitusjon så jeg slenger pengene på bordet mens jeg ser på ham. han smiler lunt og stryker meg over håret. lyset fra taxien streifer over rommet, jeg ser på ham, på pengene og tar dem med en dårlig følelse.

jeg sitter i taxien og hyperventilerer. herregud hva er det jeg driver med. hva er det jeg har gjort. jeg ler, jeg røyker ut av vinduet, jeg tar av meg skoene og krøller meg sammen i setet, herregud hva er det jeg driver med?

jeg er 19 år og tror jeg har kontroll.

kjære gud

2009-02-12T23:00:00.003+01:00

altså, kjære gud, eller, kjære jesus.

ja ok, en gang til, kjære jesus takk for at du passer på meg og alltid er med meg, takk for at jeg kan be til deg, og at du hører, selv om jeg ikke alltid skjønner når du svarer meg, som regel ikke, aldri faktisk, men takk likevel for at du hører mine bønner.

og så du gud, takk for at du er sjefen i verden og alt, og at alt som skjer er din vilje, og har en betydning, jeg skjønner den ikke helt, men det ordner seg sikkert til slutt. takk for at jeg kan be til deg, snakke med deg og ikke føle meg så aleine i verden. Takk for at du lot menneskesønnen din dø på korstet for alle syndene som enda ikke er begått av alle barna som må døpes for å komme til deg. takk for at jeg kanskje ikke må til helvete. jeg tror det er kjipt der.

nå er det ikke slik at jeg tror helt på deg, gud, men du hører jo uansett, så jeg finner frem glemte egenskaper fra bibelbeltets oppvekst og ber til deg i kveld. det er melankolsk og fint, og ganske ubegripelig. så selv om jeg ikke tror på deg gud, så tror jeg ikke jeg kommer til helvete. og det hadde vært fint om du ikke sendte folk jeg er glad i dit heller.

kjære gud, mhm, nå kommer bønnelista, den er like lang som alltid, men du hører jo på meg gud, og du vet jo hva som er det beste for meg. kjære gud, jeg ber om at du passer på vennene mine. jeg tror ikke jeg kan leve uten dem, og av og til blir jeg kjemperedd for å bli helt aleine i verden. det er en fryktelig tanke, for ofte når alt er kjipt så kan jeg tenke at jeg bare trenger å sette meg på flyet og så er jeg tilbake i venne-verdenen. så ta vare på dem for meg, er du snill.

og så kjære gud, så ber jeg om at jeg er på riktig vei, jeg skulle så gjerne hatt et lite hint om dette er det jeg skal, eller om jeg er helt på ville veier. Jeg vet jo at man aldri ser skogen for bare trær, og at når det bare er det ene fotsporet i sanden så er det jesus som bærer meg, men jeg klarer ikke å la være å tvile da. jeg syns det er vanskelig å vite hva som er riktig. hva som er veien.

og kjære gud, vær så snill å gi meg tilbake kjæresten min. jeg savner ham fryktelig mye, og jeg tror at vi burde egentlig være sammen. jeg syns Ikke at det er riktig at vi kanskje må vente litt. jeg syns vi skal være sammen nå, og det syns jeg kanskje at du kunne gjort noe med. at når man elsker noen, så kan de elske tilbake, og så kan man være glad og lykkelig. og noen ganger ulykkelig, men mest lykkelig. kjære gud, var vi virkelig ikke de riktige for hverandre? er det virkelig meningen at jeg nå skal gå denne veien, og han en helt annen en? jeg syns det er rart, for vi ville jo egentlig det samme. kjære gud, kan det hende at du har bommet litt? hvis du har det, så er det helt greit, alle kan gjøre feil, jeg vil jo nesten påstå at du har noen på samvittigheten din fra før av, men nå har du altså sjansen til å gjøre det fint igjen. hvis du vil, da. denne bittelille feiltagelsen tar sikkert ikke så mye oppmerksomhet bort fra midtøsten og afganistan og sudan og somalia og kina og egentlig hele verden. men du er jo allmektig kjære gud, så det klarer du nok. ikke at jeg kommer her og forteller deg hva du skal gjøre altså, jeg bare tenkte at kanskje det gikk litt fort, og så når du nå ser litt bedre etter, så kanskje det ikke var den beste løsningen for oss likevel. kanskje vi heller burde være sammen. ikke sant?

kjære gud, jeg tror i hjertet mitt ikke på deg, men siden jeg gjorde det da jeg var liten, så sitter du fremdeles fast der inne et sted. derfor kan jeg be til deg, slik som nå, og tenke at du hører, selv om jeg vet at du ikke finnes. det er et vidunderlig paradoks som jeg sikkert aldri finner ut av. jeg syns verden er fantastisk nok i seg selv til at man trenger en gud som forklaring, men det er fint å be litt. det er fint å tenke at det finnes en skjebne, en retning som er min, som ligger klar der ute og venter på at jeg skal finne den. så kjære gud, la meg finne den riktige veien, og vær så snill og la gutten stå i veikanten der et sted. gjerne om ikke så lenge.

takk for alt, og hils farmor og si at jeg savner henne ofte.

solbriller er ofte løsningen

2009-02-09T23:02:00.005+01:00

han holdt rundt meg og spurte om han kunne få lese bloggen min. Jeg lo, og sa, vel den handler bare om deg, om sorg og kjærlighet. Så da ombestemte han seg. Og så kysset vi.

Jeg dro til flyplassen for å møte A. Vi hadde en herlig helg.

Nå er det tomt. Jeg drikker 20kroners rødvin og har vanvittig lyst på røyk. Men det er seint, så jeg skal heller gå i seng.

Jeg ville bare si at alt er jo ikke like sant. Min blogg er litt av meg, av hva jeg opplever, leser, drømmer, frykter, og fantaserer. Tar det bort hele brodden? Trenger det å være sant? Å være opplevd for å ha betydning? Jeg syns ikke det.

Noen ganger har jeg lyst til å vise ham den, sende en mail og si vær så god. Si meg hva du tenker. Men han ville nok ikke sagt så mye. Han ville vel bare sagt at det var heftig. At det var trist å lese om min tristhet.

Men vi kikket på hverandre og jeg så litt av det jeg ønsket. Og jeg ble glad. Jeg var glad. Det var blå himmel, solskinn og nye solbriller. Røyk og en øl før han kom. Vi klemte lenge. Vi snakket om enkle ting. Jeg sa jeg savner deg. Han sa jeg savner deg av og til jeg også. Jeg sa hva tror du, om oss? Han sa jeg vet ikke. Jeg sa jeg har lyst, en gang der fremme, ikke nå, om en stund, kanskje vi kan henge igjen. Ha det fint igjen. Han sa ja, men vi må gjøre det på den riktige måten.

Jeg vet ikke hva han mente med det. Men jeg håper det blir greit alt sammen.

parental discretion advised

2009-02-05T09:40:00.014+01:00

Self-destruction may refer to:

Self-destruct, a mechanism which causes a device to destroy itself
Self-destructive behaviour, a broad set of extreme actions and emotions including self-harm and drug abuse
Self-hatred, an extreme dislike of oneself

jeg drar ham med meg gjennom gatene, hva er det du vil da, hvor er det vi skal? nei kom nå, var det ikke du som ville knulle meg, ville du ikke knulle meg mellom puppene? se på disse da, store og deilige, ikke sant, vil du ikke se pikken din mellom dem? kom da, fort deg.

det begynner å lysne, folk kommer med sykkel og med bil, de er på vei til jobb, pendlerne er i gatene, jeg går med raske skritt mot hjørnet av bygningen, jeg puffer ham mot døra, kom igjen da, ville du ikke ha meg, eller? gå da. han ser på meg med forbløffet blikk, jeg snur meg og tenner en røyk, jeg gidder ikke vente, kom igjen da! han går inn, jeg trekker lange magedrag av sigaretten, jeg varmrøyker, jeg skjelver jeg styrter ølla og åpner den neste, han kommer ut og viser meg lappene, er det bare dette du vil ha? hvem er du egentlig? han kommer mot meg og tar med eiermine rundt hoftene og drar meg mot seg, nå hvor skal vi henn? jeg ler jeg krøller sammen lappene og stapper dem i bhen, kom, denne veien, la oss gå opp her.

jeg puffer ham inntil treet, jeg kysser ham rått og kjenner med handa om han faktisk har noe å tilby, han er stiv og det presser mot dongeristoffet, pikken hans er hard og presser mot meg, jeg blir kåt jeg snur meg rundt og gir ham rumpa, jeg presser meg mot pikken hans og drar hodet hans ned mot nakken min, kyss meg her, hardt, bit litt, jeg tar hendene hans rundt brystene mine og knar dem sammen med ham, jeg knar brystene mine som om det skulle være en grov brøddeig, jeg stønner jeg presser meg mot ham. Han drar meg ned i gresset og river i genseren min, han griper tak brystene mine og drar dem opp og ut, de henger ut over halslinningen på genseren min, og han river nesten av seg buksene for å få frem pikken. det er en stor deilig stiv og hard pikk som skyter frem og gnikker seg mellom brystene mine, jeg kan nå den med tunga hvis jeg bøyer hodet fremover, men jeg ser heller opp på ham, han har dette fanatiske uttrykket, munnen er halvåpen, som om han snerrer, han ser litt ut som en gatehund, en snerrende gatehund, kåt, desperat, sulten. har du kondom spør jeg, hvor er kondomen? han finner den frem og jeg bruker munnen til å suge den på, før jeg snur meg rundt og griper tak i pikken hans mellom beina mine. jeg lar pikken hans leke litt mellom de våte hovne leppene mine før jeg stetter meg, jeg kjenner hvordan det er lenge siden jeg har pult, jeg fylles opp, han fyller meg opp og det er deilig, inntil jeg hører med kroppen med fitta hvordan kondomen sprekker.

innihelvetesatan. jeg er oppe og står over ham, faenfaenfaen sier jeg, faenhellerda! jeg tenner en røyk og drar opp strømpebuksene, faen, når var det du sjekket deg sist? han forstår ikke hva jeg mener, jeg sier sykdom, klamydia, jeg peker på pikken hans, den er fremdeles stiv, men nå ser den bare plagsomt naken ut, med den ødelagte kondomen i en sirkel på midten, Sykdom sier jeg igjen, undersøkelse hos lege, med trykk på hver stavelse. han sier neinei, ikke tenk på det, neinei; Neinei? hva faen er det det betyr da? har du sjekket deg? neinei, sier han, jeg har ikke hatt sex , jeg mener, jeg har en samboer, sier han. hun er den eneste jeg har hatt sex med!

jeg trekker lange dype magadrag av sigaretten min. jeg bøyer meg ned og finner frem ølflaska som har rullet ut av veska. jeg jekker korken av, jeg tenner en ny røyk, jeg ser på ham; ok, jeg må dra hjem nå. jeg gir ham et kyss, han griper etter meg, jeg snur meg og løper.

jeg løper og løper og løper og løper. jeg har blodsmak i munnen. når jeg våkner dagen derpå griner jeg til jeg spyr før jeg drikker to flasker mineralvann med ett stykk beroligende. deretter gir jeg lappene til en uteligger. han blir svært glad.

Promiscuous

adj.

Having casual sexual relations frequently with different partners; indiscriminate in the choice of sexual partners.
Lacking standards of selection; indiscriminate.
Casual; random.
Consisting of diverse, unrelated parts or individuals; confused: “Throngs promiscuous strew the level green” (Alexander Pope)

jeg kommer som avtalt etter arbeidstid, kontoret hans er stengt og jeg går inn døra i bakgården. jeg banker på og hører at det rasler i låsen, jeg er allerede kåt jeg kjenner at jeg blir fuktig i underbuksa, han åpner og smiler til meg, kom inn kom inn; vil du ha en kopp kaffe spør han. neitakk, jeg tar av meg ytterjakka og setter meg i stolen. tenner en røyk, jeg ser på ham, han står over meg og tar en slurk av kaffekoppen han holder på, i askebegeret ligger en halvrøykt rullings, jeg skjelver usynlig og kikker på alle de vakre bildene som henger på veggen. han setter seg ned i stolen ovenfor meg, han bøyer seg fremover og hviler albuene på knærne. sakte, mens han ser på meg, lar han hånda gli opp inn under skjørtet mitt. jeg sprer beina og tar et nytt trekk, jeg aker meg litt lengre ut på stolkanten idet han siger ned på kne, mellom lårene mine. han kysser meg på kneet, jeg smiler og legger hodet bakover. tunga hans er myk og våt og lager en kald stripe, jeg får gåsehud og letter på rumpa for at han skal ta av meg underbuksa. tunga hans leker med håret mitt, nærmer seg klitten, jeg løfter hofta fremover, oppover, kom igjen, han lar tunga gli lett og mykt over klitten og jeg stønner, herregud for en tunge han har, han lager sakte store runde bevegelser med tungespissen, jeg stumper røyken i det den brenner meg på fingrene og han sier at fitta mi smaker godt. den smaker deilig sommer sier han, og den ser ut som en deilig blomst. jeg ler høyt og puffer hodet hans tilbake i blomsten. mer, sier jeg, og bruk fingrene.

han slikker meg, han fingrer meg, jeg stønner, jeg renner, gi meg pikken din sier jeg, og reiser meg opp. jeg snur meg rundt og kjenner den lange stive pinnen hans mot rumpeballene mine, han tar et godt tak i hver av dem og løfter dem opp og fra hverandre, åh herregud pul meg nå, jeg bøyer meg fremover for at han skal komme godt til, og så presser han pikken sin inn i meg. den er stor og stiv og pikkehodet hans får motstand på vei inn før han når bunnen. han blir stående stille mens jeg beveger meg, jeg knuller pikken hans, jeg suger pikken hans inn i meg, jeg byr frem rumpa , jeg beveger hoftene slik at den treffer perfekt, jeg reiser meg opp på tå, jeg bøyer knærne, jeg holder meg fast i bordet, i veggen, åhja, han tar tak i håret mitt og drar det bakover, jeg stønner men lyden drukner i halsen, åhja knull meg hardt, ja nå, hardt! jeg kommer, det rykker i kroppen jeg stønner slik man ikke gjør i amerikanske glansfilmer, jeg stønner dyrisk, dypt, gutturalt, med sammenbitte tenner slik at ikke nabokontoret skal høre oss.

etterpå bestiller jeg en kopp kaffe på pubben og kjenner hvordan sæden hans renner ut av meg. jeg fniser mens jeg leser avisen. det er en deilig dag.

da man var ung

2009-02-04T22:19:00.004+01:00

15. juli 2003 kl. 19:49

jeg har for mye blod og for lite alkohol i kroppen, men med støtte fra ringnes skjærgårdspils skrider jeg modig fremover mot verdens ende.

de hvite hus på norges sørkyst skremmer meg, gi meg ei flaske sprit!

16. juli 2003 kl. 19:17

og så utrolig deilig det er å bli så full og så menneskevennlig, men allikevel ikke ha den store angsten idag, bare sose rundt en dag i sola, løpe som et helvete ut i små kalde bølger og nesten sluke halv fjorden for man glemmer å ikke le under vann, drikke liter med farris og fnise av overtrøyte og dagenderpåhumør, henge med venninde og bare prate piss, kan dere leken hva sa du? den er fantastisk, det kribler i magen jeg har lyst på mer, kan noen gi meg en latter til?

17. juli 2003 kl. 11:26

-----
if I should call you up, invest a dime
and you say you belong to me, and ease my mind,
imagine how the world could be, so very fine,
so happy together

23. juli 2003 kl. 00:42

bare noen å tenke på, det hadde vært hyggelig.

jeg hungrer etter noe. mon tro hva det er.

25. juli 2003 kl. 14:50

....
well, let me tell you about the way she looked,
the way she acted, the color of her hair
her voice is soft and cool
her eyes are clear and bright
but she`s not here
....

26. juli 2003 kl. 12:50

men så var hun der og hele kvelden ble noe annet.

hva, om jeg vil gå, neida absolutt ikke, sa jeg det istad, åh, det var bare tull, nei kan vi ikke ta en øl eller ti til her, mhm, vil du ha en øl kanskje? jeg kjøper se her, værsågod.

eksplosjon

2009-02-04T14:52:00.003+01:00

jeg løper mot ham og klemmer han hardt inntil meg. Begraver ansiktet i håret hans og trekker pusten dypt, herregud som jeg har savnet deg. han holder hardt rundt meg, han klemmer meg så hardt at jeg mister pusten, han løfter meg slik at jeg må står på tærne; åh, sukker han, og jeg hører at han puster inn lukten min. Jeg klarer ikke slippe ham, jeg holder og holder, ikke slipp meg sier jeg, ikke slipp meg igjen, han klemmer ekstra hardt og hvisker at han ikke skal det. jeg slipper ikke, sier han.

etter en stund løsner vi fra hverandre, han har en våt flekk på skuldra etter tårer og snørr, han har røde øyne, jeg legger hendene mine rundt ansiktet hans, jeg ser på ham, jeg hopper hodestups inn i øynene hans og graver meg inn og dypt og dypere og jeg prøver å finne det jeg leter etter. finnes det fremdeles der? det jeg trenger, deg, finnes du fremdeles der, eller har jeg laget et glansbilde gjennom savnet mitt?

vi går hand i hand mot restauranten like ved. vi setter oss på to kalde stoler, nærme hverandre, vi holder fremdeles hender, jeg legger hånda hans på låret mitt, hans sotre deilige fingre griper tak i meg, klemmer, det gjør vondt, men det er godt, jeg ser på ham og legger hodet mitt inntil halsen hans. Hva er det som skjer nå, hvisker jeg, mens tårene triller. jeg må konsentrere meg for å ikke hikste, for å være rolig, for å holde kontrollen over desperasjonen min, lengselen, savnet mitt. Hva skjer nå? han vet ikke, som vanlig, jeg vet ikke, som alltid, jeg vet aldri, jo jeg vet, jeg vet jeg vet jeg vet jeg vil ha deg!

ropet mitt hjaller ut over sjøen, jeg vil ha deg, bare deg, degdegdegdeg! jeg roper så høyt jeg kan, jeg åpner munnen min og lyder fosser ut av munnen min, ut av brystet mitt, hjertet mitt, brølende, ropende, hylende; lydbølgene slår mot fontenen i midten av sjøen, kajakkene skvalper langs kanten, de to gulhvite svanene knurrer før de flakser seg opp og ut i himmelen. jeg skriker og vinduene ekspoderer i de store kontorlokalene på andre siden, jeg skriker, jeg brøler og byen legges svart, jeg tar all energi, jeg bruker all strøm, jeg spiser opp universet med skriket mitt. med savnet mitt.

jeg synker sammen på stolen i det bartenderen kommer bort med jeveren. gutten ser ned i glasset. jeg ser ned i glasset. skål, sier jeg. for kjærlighet og vennskap og den slags.

Fridag

2009-02-02T13:29:00.007+01:00

Dette er min første fridag. Jeg hadde egentlig tenkt meg på lesesalen for å forberede neste semester. Men jeg ble sittende ved dataen mellom lufteturene med bikkja.

Så da jeg ble tagget av Sokken passet det fint å kikke gjennom computeren etter bilde nr 6 i album nr 6.

Jeg mener, 6 er relativt. Dette bildet kom frem da jeg telte vertikalt .

Dessuten er det et bilde av Norges vakreste lesbe. Hennes historie skal jeg fortelle en annen dag.

Lykkelig

2009-02-02T11:25:00.006+01:00

Dette er Olga.

en annen tid

2009-01-31T21:35:00.004+01:00

faenfaenfaenfaenfaen heller.

Kan det ikke går over snart? kan det ikke snart slutte? Hvor lenge skal det holde på dette her? Jeg blir lei, jeg er lei av å være lei. Jeg vil at det skal slutte nå. det er nok. Basta.

Jeg er lei av å være trist, jeg er lei av denne tomme stille følelsen i magen, av savnet som dukker opp i hytt og pine og tar alle andre tanker og følelser bort. Den tar over hele meg, ikke så lenge av gangen, men den er der, det er som om den ligger på lur og bare venter på å hoppe ut og opp og ta over hele meg. Jeg går tur med verdens deiligste bikkje, jeg er glad og fornøyd for hun har en god dag og går faktisk stille og fint ved siden av meg, jeg tenker for en deilig dag, det er blå himmel det er kald vintersol og det blåser ikke. Hunden min er lydig og nydelig, jeg har flotte samboere og i kveld skal jeg lage komper. jeg elsker komper. Varme kokte komper med smeltet smør og sukker. Og Norsk kålrabi, fløyet fra oslo med faren til min norske vennine, hun og barnet kommer på besøk og så skal vi lage komper og kålrabistappe og spise til vi sprekker og må rulle rundt på gulvet sammen med bikkja og barnet. Det skal bli fint og flott. En fin og flott kveld. Inntil savnet i dette ubekymrete øyeblikket ser sin mulighet til å komme snikende bakfra og slå meg i nyrene så hardt at jeg må trekke pusten og tenke helvete heller. og så kommer alle minne flytende og jeg tenker på den gangen vi bodde i berlin og faren hans var på besøk. det var så hyggelig. vi spiste store stykker kjøtt på en restaurant før vi dro på en finfin pub og snakket og drakk og alle var glade og lykkelige. særlig han far, han var overlykkelig, for han drakk seg full med sønnen sin og den morsomme snakkesalige frøkna med de sterke meningene. Da han dro stod vi i døra og så ham gå nedover kastansjealleen, det snødde ubegripelig store snøflak, han hadde en fancy frakk og det var stas alt sammen. Jeg var lykkelig og glad for å være med gutten og faren hans, og at det var så fint alt.

og jeg tenker på den varme mammaen hans. hun var så glad. hun ville så godt. hun hadde kjøpt lakrisstenger til ham som han fikk da han satte seg i bilen, se her vet du jeg, har kjøpt disse til dere, du liker dem så godt, gjør du ikke? det er så ømt. det er slik en øm vanskelig kjærlighet å besvare på en riktig måte. han visste ikke helt hvordan han skulle gi tilbake, han smilte og nikket litt brydd, han var fremdele brydd! og hun smilte glad og lykkelig over at sønnen var hjemme på besøk. den fine flotte sønnen som studerer i utlandet. og når jeg tenker på henne så tenker jeg på de gangene vi var på hytta hans, eller huset deres der oppe på vestlandet, i bunnen av de store fjellene, helt nede ved sjøen, han ville dra dit ofte, hvorfor dro vi ikke dit flere ganger, vi skulle dratt dit, kanskje alt hadde vært annerledes da. hvis vi hadde gjort det.

og slik fortsetter det. kanskje alt hadde blitt annerledes hvis jeg bare. hvis vi bare. hvordan ble det slik som dette gutten min? hvordan skjedde det, når skjedde det egentlig?

jeg husker svært lite av tiden før jul. det er rart med depresjoner, hvor langt unna de er når de er over, og hvor ikke-eksisterende det andre livet er når man er oppi det. jeg husker at jeg ringte til psykologen min og sa at nå er det nok fint hvis jeg kan komme og prate litt, for tankene mine begynner å bli veldig svarte. så da dro jeg dit opp, langt opp i huttiheita utenfor byen nesten inni skogen, en gang i uka. det var fint, jeg husker at jeg var der. at vi snakket, at jeg snakket. og at hun ikke var så dum. vi snakket om skolen og stress og om deg. jeg snakket mye om deg, at jeg syns du var en fjomp som oppførte slik du gjorde. at jeg var redd for at du gjorde det fordi du var på vei bort, fordi du egentlig ville bort, jeg sa at jeg tror han vil at jeg skal slå opp, det virker som om det er det som skal skje, det jeg driver på med er å gjøre meg klar til å slå opp. eller bli slått opp med. og så gråt jeg. for jeg elsket deg jo. du var jo min, det var jo oss.

istedet for at vi dro på besøk til hverandre i helgene, overrasket hverandre i hverdagen, tok vare på hverandre, istedet for at vi sover under åpen himmel et sted i den store tyske skogen og ligger i samme dobble sovepose, så sitter jeg altså her og gjentar meg selv.

det er noe faens dritt er det. faensføkkingsdritt.

sannheter

2009-01-30T22:35:00.003+01:00

I natt da jeg gikk hjem hadde jeg en åpenbaring. Jeg har den noen ganger. De stemmer ikke alltid. De har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre, men jeg finner ikke noe annet ord som kan passe til den følelsen. Men det er vel kanskje det som er med åpenbaringer, at de ikke har så mye med realiteten å gjøre. Det er en egen følelse jeg får når jeg har skjønt noe. Når noe løsner og jeg plutselig forstår hvordan der er. Hva som er. Ikke at det nødvendigvis er sant. Men akkurat der og da er det fullstendig virkelighet.

Herregud så vanskelig det er med ord i kveld.

Jeg prøver en gang til.

Da jeg var liten for hundre år siden dro jeg til Italia for en stund. Jeg ville bort og ut og vekk, og tenkte utlandet, der er det noe annet, der kan man kanskje skape seg selv en stund. Noe nytt, et nytt språk gir ny person. Eller noe slikt, tenkte jeg. Daværende kjæreste ble igjen hjemme og jeg savnet ham nesten hver dag. Jeg ringte hjem og gråt og sa at han aldri måtte la meg dra avgårde igjen, hvorfor i verden er jeg så dum, hvorfor i verden dro jeg? Jeg savnet ham, samtidig danset jeg, og flørtet og hadde det morsomt. Jeg tenkte at det er det som er kjærlighet, den følelsen av å gå ut, å danse og flørte og leve, og jeg er fullstendig fri, fordi jeg har en der hjemme som jeg elsker, og som elsker meg. Det er det som er poenget med forhold, de gir frihet. Vi hadde vært sammen i litt over et år, jeg tenkte at jeg skulle være med ham for alltid. Inntil jeg satt på flyet hjem. Og dette har jeg lest igjen og igjen i dagboken min fra den tiden. Jeg sitter på flyet på vei hjem, etter halvannen måned skal jeg endelig hjem igjen, møte gutten jeg elsker og som elsker meg. Jeg sitter ved vinduet og kikker ut, det er hvitt og blått og lyst og fint. Og så får jeg denne følelsen. Det føles som kaldt vann i blodet, en fullstendig fysisk følelse, det man mener når man sier at noe kom skyllende over. Følelsene skyllet over meg, og jeg ble helt satt ut. Åh nei, tenkte jeg. Åh faen heller. Jeg er ikke lenger forelsket. Skitt. Jeg har skrevet det i dagboken min; Skitt, der rant følelsene bort. Jeg er ikke lenger forelsket. Hva skal skje nå?

Når han kommer mot meg utenfor Oslo sentralbanestasjon kjenner jeg ham ikke igjen. Den to meter høye gutten som smilende kommer mot meg, med barteskjeggeflekker og krøllete hår, jeg kjenner ham ikke igjen. Hvem er du, jeg vet ikke lenger hvem du er. Jeg klarer ikke kysse ham slik han kysser meg, jeg sier at jeg er litt satt ut, han skjønner det, han vil bare holde på meg, og vi drar hjem til ham. Det går tre måneder og jeg prøver virkelig. Jeg prøver med hele meg, med kroppen min med hjertet mitt, men hodet mitt, han er jo den jeg vil være med. Han er jo helt riktig. Jeg elsker ham. Men jeg fikk det ikke til, så jeg måtte slå opp. Jeg tenkte i hodet mitt at det er ikke egentlig å slå opp, det er egentlig bare en slags pause. Hvor vi vokser og modnes og så skal vi være sammen og lage det hjemmet som vi alltid har snakket om. Men innebygde bokhyller, store deilige stoler og whisky og sigaretter. Men som skrevet før, han giftet seg og jeg møtte andre.

Uansett, den samme opplevelsen fikk jeg i natt. Jeg var på vei hjem fra en heller kjedelig avslutningsfest. Ikke overstadig beruset, eller jo forresten. jeg røykte fordi jeg røyker denne uka, og jeg sjanglet fordi husene heller tiden bevegde seg, jeg så veien jeg så husene på hver sin side, men det var fryktelig vanskelig å gå midt mellom dem. Det var da jeg skjønte at han har fått seg en kjæreste. Eller kanskje ikke en kjæreste, men en jente. Han har funnet en jente han kan kline med og kysse på og le mot. En morsom søt liten jente som liker det som han liker og som er jentete på alle de måtene jeg ikke er det på. Hun er helt sikkert liten og petit, men små spretne pupper, ikke store deisende som mine. Hun har sikkert et sunt glansfylt langt hår og nette hender med fine negler. Hun lukter sikkert parfyme. Og hun har helt sikkert ikke en mage og rumpe og lår med skrukker, og legger som stikker. Pluss en rumpe som sikkert aldri noen gang har sluppet en høylytt stinkende prump.

Det fant jeg ut i natt. Det er åpenbaringen min. Det fantes ikke tvil i min sjel, det var en visshet like klart som om han just hadde ringt og fortalt det til meg. Jeg kjente hvordan ansiktet mitt sankt sammen, munnen min var ufrivillig åpen og den varmrøykte sigaretten falt i bakken. Husene stod for noen sekunder stille, jeg stoppet opp, jeg stod midt i veien og jeg tenkte, herregud han har funnet en jente. Det er derfor han ikke tar telefonen eller svarer på mailen. Fordi han ikke orker å måtte nesten juge ved å ikke fortelle meg det. Han orker ikke å konfronteres med smerten min.

Åpenbaringen er litt mildere i kveld. Den er ikke like skremmende og ny, eller uholdbar vond. Men den er der. Og jeg gruer meg til å finne ut om den er sann. Jeg er litt overtroisk av og til. Særlig på magefølelser. Men nå kom jo denne etter en flaske sekt og en god del øl. Så jeg håper den ikke stemmer. Jeg håper dette ikke er noe jeg fant ut, men heller noe jeg fant på.

For selv om jeg nesten har godtatt det. At kanskje det ikke skal være oss. Nå. Kanskje om et år? Så har jeg jo lyst til at han skal angre seg. Og elske meg allikevel.

tilstedeværelse

2009-01-30T01:34:00.005+01:00

hm.

det er en haug av hmmmm er i hodet mitt. Jeg hummer over hvem som besøker siden min, de jeg ikke kjenner, de jeg kjenner og de som har lest den, og de som sier at den er utrolig fin og bra. Jeg hmmmer over hva i verden jeg har å gi, ved å skrive.

Jeg hmmmmer over hvorfor så mange mennesker over så mange år har sagt at jeg burde skrive mer, at jeg er flink, at det jeg skriver er noe som flere burde lese. Jeg tror ikke på dere. Jeg hører hva dere sier, men jeg glemmer det i samme sekund.

En gang for hundre år siden, da jeg gikk på gymnaset, så ble jeg, av alle de andre i min gruppe (Dag sin gruppe, i motsetning til Roman -med trykk på a selvfølgelig- sin gruppe), valgt til å spille en rolle i stykket til den andre gruppa. Han, Roman, den russiske galne skuespilleren/læreren som alle var forelsket og og livredde for, han kom bort til meg i friminuttet, alle var der, alle så det!, og spurte om ikke jeg kunne ta over rollen som hushjelpen i Måken av Tsjekov.

Jeg har glemt det, jeg har glemt at han valgte meg, at han kom bort til meg, Meg! blandt alle de andre i min gruppe, han valgte meg til å ta over rollen, en måned før premieren. Han valgte å ha ekstra undervisning med meg og min motspiller,
han trodde vel sannsynligvis på meg.

og jeg har fullstendig glemt det. Inntil en annen dag da jeg møtte en klassevennine fra Dag sin gruppe. Jeg ville gått en uendelig lang omvei for ikke å treffe noen gamle klassekamerater i den tiden, men vi var da plutselig der, i samme bittelille hjørnebutikk og hun sa hei. Så jeg sa hei, og vi måtte selvfølgelig snakke om hva og hvor og hvordan og blabla. Nei så du ble ikke skuespiller du heller? sa hun, neinei, sa jeg, den drømmen forsvant på tredje året den; så rart, sa hun. du som var så flink. du ble jo tilogmed plukket ut av Roman.

sa hun.
hundre år etterpå. Hun sa det. Helt sant. Og jeg hadde seriøst glemt det. Hm? sa jeg. Hm? jo, til den rollen vet du, Masja, var det ikke det du het? Jeg aner ikke, herregud dette har jeg helt glemt, herregud dette har jeg helt glemt! Jeg husker det! han kom bort til meg! tenker jeg inni hodet mitt; og hun sier, ja du ble jo tilogmed personlig valgt av Roman; vi trodde alle at du ihverfall kom til å bli skuespiller.

Jeg glemmer alle slike ting. Jeg glemmer det positive som blir sagt, jeg glemmer det positive som skjer, jeg glemmer at jeg egentlig blir satt pris på.

Det er rart, jeg er voksen, eller jeg er ihvertfall nesten voksen, jeg er voksen på så mange viktige områder, men just der får jeg det ikke til. Jeg klarer ikke å huske at jeg er flink. Eller, jeg klarer ikke å huske at det jeg gjør faktisk blir satt pris på. På ordentlig.

Derfor er jeg noen ganger uhøflig, Utakknemlig og usosial. Fordi jeg tenker at det ikke er så viktig. Der gjør jo ikke noe om jeg ikke kommer. Det gjør jo ikke noe om jeg sier nei, om jeg må noe annet, om jeg ikke kan. Det er jo ikke så viktig at jeg er der. Jeg kan jo fint gå og legge meg, se på film, lese en bok, være på rommet mitt, aleine, gå en tur eller etteller annet.

Jeg blir fremdeles like overrasket når folk blir skuffet. Jeg blir fremdeles satt ut; åh, men ville du gjerne at jeg skulle være der?

Det er ikke jug. Det er ikke kostbarhet. Eller andre slike ord man kan komme på. Jeg bare husker det ikke.

alt annet;

2009-01-25T22:18:00.003+01:00

det er en aktiv forvirret flue i taklampa mi.

det er høylytte duer i takbjelkene utenfor vinduene mine.

det er møkk i sprekkene på gulvet.

det er fastsvidd melk i gryta fra risgrøten jeg lagde.

trykkeren på toalettet er ødelagt, så man må trykke i mangemange sekunder før vannet kommer.

Når jeg dusjer så stikker hodet mitt opp i et lite sjømannsvindu, mens den tynne flisa av en vannstråle blir kald på vei ned fra vindushanken.

vannet her har så mye kalk at badekaret aldri noen gang kan bli glatt igjen. uansett hvor mye gif skurekrem jeg bruker. dessuten er trykket så svakt at man må varme vann i fem kjeler pluss vannkokeren for at det skal bli passelig temperatur innen passelig tid.

speilet på badet er knust.

toalettet er noen ganger så kaldt at jeg først setter meg med buksene på, bare for å varme opp setet litt.

sofaen har en ufattelig ubegagelig rygg. jeg skjønner ikke for mitt liv hva de tenkte med de som lagde den.

det er støv på gulvet på soverommet, og lakenet blir liksom aldri støvfritt, selv om det er helt nyvasket.

herregud som jeg hater fluer og duer og skitt og ting som ikke funker og dårlige bad. dårlig bad er det verste jeg vet. gi meg en ordentlig dusj! varmt fossende rennende frelsende vann som aldri tar slutt, gjerne i et badekar slik at man kan sette i proppen og vente litt og så kan hele kroppen forsvinne i denne varmen, mykt og deilig og med vinduet oppe slik at jeg kan puste frisk luft.

jeg har eksamen i morgen. så jeg noier på andre ting.

blind på øynene

2009-01-25T00:40:00.003+01:00

Det er så rart at det skal finnes to andre mennesker for oss der ute, sa jeg til min vennine Si. At det er noen der ute for oss, noen andre enn A og O.

Jeg har aldri vært en av dem som tror at jeg blir aleine for alltid, at man aldri finner noen. Jeg har vært uten forelskelse i mange år, mange fine mennesker jeg har vært med uten å være forelsket, men jeg har ikke vært redd for at det ikke skal skje igjen. Jeg er ikke det nå heller. Redd for å bli aleine, redd for å ikke finne den neste Personen.

Jeg er bare redd fordi det ikke skal være ham. Han som jeg trodde det skulle være. Ikke at jeg plutselig har gått henn og godtatt det. For det har jeg ikke. Men jeg kan jo tenke fornuftig rundt det uansett. At det kanskje, sannsyligvis finnes noen andre der ute. Enn ham. Noen som jeg skal bli forelsket i, og lage drømmer sammen med. Jeg klarer ikke forestille meg denne personen. I det hele tatt. Jeg blir heller litt uvel av tanken.

Det er jo fremdeles ham. Selv om han ikke ringer tilbake. Selv om han sa mange ganger at det ikke kom til å gå, at det var over, at det ikke kunne gå lenger. Han sa det mange ganger, jeg fikk ham til å si det igjen og igjen og igjen og fremdeles kan jeg ikke forstå det. Jeg tror at jeg kan fikse det. Jeg er en fikser. Jeg har de gode argumentene, løsningene, oppskriften på fiksing. Men dette kan ikke fikses. Man kan ikke fikse andres følelser. De bare er der. De kan ikke argumenteres til forandring, de kan ikke formes av logikk, de er fullstendig på hodet ulogiske. Ja, jeg elsker deg, ja jeg vil egentlig ikke dette her, nei jeg vet ikke. Men slik er det. Slik skal det være.

Jeg har jo også slått opp. To ganger. Det var forferdelig. Fryktlig grusomt forferdelig. Men det var riktig. Den første gangen fordi jeg ikke var forelsket lenger. Jeg husker jeg sa til min bestevennine at jeg kom til å vite hva som er det riktige å gjøre når jeg ser ham igjen. Når han går av toget. Han kom imot meg der jeg satt i bilen og jeg tenkte, faenihelvete åneiåneiånei. Den kvelden måtte jeg si at det kanskje ikke kunne være oss lenger. Vi var sammen den helga, vi prøvde, men før han dro forstod vi at det ikke er mulig med pauser. Det måtte være over. Alikevel tenkte jeg et helt år etterpå at det skulle bli oss to igjen. Det var jo meningen at det skulle være oss to, vi måtte bare være litt fra hverandre, vi måtte bare vokse litt for oss selv, først. Nå er han lykkelig gift. Og jeg møtte andre.

Den andre gangen var jeg gått henn og blitt forelsket i noen andre. Det var kvalmende fælt. Men det var riktig.

Kanskje er det slik han går og føler på nå. At det er vondt, men samtidig godt, fordi det går over, fordi det er det riktige. Så kikker man fremover, man tenker på alt som skal komme, alt man skal gjøre, og man gleder seg til fremtiden. Til alle menneskene som er der ute, morsomme rare spennende mennesker som man kan bli kjent med og le sammen med.

Jeg vet jo det. Jeg har jo gjort det selv. Jeg kjenner til hvordan det fungerer. Jeg klarer bare ikke helt å ta inn over meg at det faktisk er slik nå, med meg. Noen ganger lurer jeg på hva som ville vært annerledes hvis han ikke hadde gjort det slutt, hvis han ikke hadde klart det, men heller bare forsvunnet ut av livet mitt på en slik måte at jeg måtte gjøre det slutt. Ville jeg vært bedre rustet da? Ville jeg følt at jeg hadde kontroll fordi jeg hadde tatt beslutningen? Jeg vet ikke. Jeg bare husker at jeg snakket om det med Ab. Og hun sa at du behøver ikke slå opp. Du behøver ikke være den som gjør det, hvis det er det han vil, så får han gjøre det selv. Hun hadde slått opp med sin kjæreste, fordi han oppførte seg som en dust. Hun ville det ikke, men hun ville heller ikke bli behandlet på den måten. Så hun slo opp. Jeg tenkte på det samme, men jeg fant ut at nei, det er bare ham. Uansett hvordan det er, så tenkte jeg at det kan forandre seg. Det kan bli bedre, det skal jo være oss to.

Men så skal det kanskje ikke det da. Så skal jeg kanskje finne noen andre. Noen som er bedre, som passer meg bedre enn det han gjør. For han passer ikke nå, det var jo ikke bra med oss. Selv om jeg tenker at grunnen til at det gikk så dårlig er fordi han ikke taklet avstanden. Han klarte ikke å holde på meg midt i alt det nye og spennende.

Jeg klarer ikke se noe annet enn det som er rett foran nesa mi.

Nei. Det er dumt. Fryktelig forferdelig dumt. For jeg elsker deg jo. Og du elsket jo meg.

tåke

2009-01-22T22:04:00.005+01:00

I dag begynte jeg å grine i lesesalen. Jeg var godt i gang, jeg hadde kjøpt meg m&m og gjort klare den mørkeblå, lyseblå, røde, lilla og rosa tusjen. Jeg hadde lagt frem bøkene, Prometheus og Trepel, slått opp på riktig siden, funnet frem nye kartotekkort, og så kikket jeg ut av vinduet. Det er noen fantastiske store vinduer på biblioteket. Enden av den ene leseslangen, fra pulthøyde og til taket som er mange mange meter der oppe, det er bare vinduer, solskinn gjennom gardiner som senker seg og stiger automatisk, store deilige vinduer. Jeg kikket ut av vinduet en stund før jeg begynte jeg å gråte. Det var rart for jeg var egentlig ganske motivert. Jeg syns egentlig neurologi er morsomt. Jeg var klar for å sitte ihvertfall fem timer, for å bli ferdig med hjernenervene. Men så klarte jeg ikke å slutte å grine. Og da jeg begynte å hulke så gikk jeg på do og prøvde å puste. Det gikk ikke det heller, så da gikk jeg hjem.

Siden har jeg sett siste episode av Gossipgirl og to filmer, Kung Fu Panda og Passasjerene. De var ikke så veldig bra, men film og tv er verdens beste avleder. Nesten like bra som øl. Jeg har intenst veldig lyst på øl. Jeg hadde lyst på øl klokken kvart over eleve i dag morges, da vi stod bøyd over prep-bordet og lukten av formalinert hjerne snek seg inn i nesa mi og jeg tenkte, herregud dette går i sannhet til helvete. Tiden gikk så uendelig langsomt, jeg kikket på klokken igjen, tjue over eleve, åh tenk å være ferdig, tenk å gjøre noe annet; studere noe akademisk, noe om strukturer, systemer og konstruksjoner. Om menn og kvinner og alle de i mellom, om prostitusjon, mannsroller og metafysiske problemer. Da kunne jeg tatt en øl, tenkte jeg. Da kunne jeg ringt til noen av de andre øldrikkende akademikerstudentvennene mine, og vi kunne feiret vårsola på en benk, sittende på avispapir, den der Blindernavisa, jeg husker ikke hva den heter, vi kunne sittet på den og drukket en øl hver. Bare fordi man er student. Man har fri, man har frihet og her på kontinentet er øllen like billig som vann.

Istedet har jeg dusjet, spist kål og pinkelpølse, og sjokoladefondue med frukt til dessert. Det var svært godt. I morgen skal jeg gå i butikken og kjøpe mer sjokolade og frukt. Og så skal jeg sitte ved pulten min med sola på, og lese hjernenerven mens jeg spiser smelta sjokoladefrukt til jeg blir kvalm.

Det blir sikkert fint.

delete

2009-01-19T23:07:00.003+01:00

jeg savner ham hver dag. kroppen min er overtatt av et fremmed element som river i alle cellene mine, som flyter med blodet rundt og rundt og rundt og hjernen min er på repeat. reverse and repeat.

Husker du de fine filmene vi lagde? husker du alle låtene vi danset til? husker du den fæle julenissen som stod på kjøkkenet ditt, og hvordan vi danset og danset og danset til musikken din? Husker du da vi hadde sex i sverige? Da vi rullet rundt på fotballbanen og ble våte av gresset i veikanten? Da vi sovnet med armene og beina inni hverandre, jeg våknet opp og vi lå i samme stilling, det hadde aldri skjedd med noen andre. Jeg kikket på deg og ble helt varm og kriblende. Vi lå i samme stilling, vi holdt rundt hverandre mens vi sov.
Husker alle stedene vi har vært, alle tingene vi har gjort, alle drømmene og planene vi hadde; jeg klarer ikke å akseptere at du ikke lenger tenker og drømmer og vil, sammen med meg.

Jeg har på ordentlig problemer med å forstå at hvis jeg ringer deg, hvis jeg melder deg, dukker opp og vil kysse deg, så kommer du til å stoppe. Du kommer til å klemme meg hardt, lukte på meg og deretter skyve meg litt fra deg, jeg stryker leppene mine langs kinnet ditt, håret ditt er i veien, jeg har ikke fri tilgang til huden din, men jeg kjenner skjeggstubbene dine, jeg kjenner lukten din. Så er avstanden blitt for stor, du ser på meg, øyene dine er alvorlige, triste og undersøkende. Hvordan går det? jo det går fint, jeg smiler og ser på deg, jeg sluker øynene dine, munnen din, håret og klærne dine, jeg sluker hele deg, de brede skuldrene, alfor slanke hoftene og store hendene dine, jeg spiser deg opp du er i hjertet mitt du er i hodet mitt du er i hver eneste forbanna celle i hele kroppen min. Ser du det ikke? ser du ikke hvor mye jeg elsker deg, hvor mye jeg trenger deg, hvor dypt jeg ønsker å gjøre deg glad igjen?

Det går bra, sier jeg og smiler og smiler med øynene, så bra sier du, ja hva driver du med nå for tiden da? nei bare stress, som vanlig, ikke noe gøy, men hvordan gikk eksamen, jo det gikk greit, mhm, har ikke fått resultatet enda, nehei mhm.. Du kikker ned i bakken, jeg kikker ned i bakken, jeg kikker på deg, på bygningene rundt oss, på menneskene som går forbi oss, jeg vil løpe derfra hylende, jeg vil klemme deg så hardt at du smelter inn i meg, jeg vil at du skal gripe tak i meg, grip tak i meg! dra meg inntil deg og lukt på meg, begrav ansiktet ditt i håret mitt, i nakken min, kyss meg, hold ansiktet mitt i hendene dine og kyss meg forsiktig, hardt, mye.
jeg savner deg, sier jeg tilslutt. jeg savner deg. Ansiktet ditt er stille, lukket, ja, sier du. mhm. Men du sier det ikke tilbake, du sier ikke at du savner meg, at du tenker på meg og drømmer om meg og hele tiden egentlig har lyst til å ringe meg.

Du sluttet med det for en stund siden. Jeg vet ikke når det var, noen måneder siden, du sluttet å ringe. Før ringte du hver dag, du ringte når du var full, på vei til og på vei fra skolen, du ringte når du kjedet deg og når du hadde morsomt. For jeg var din, jeg var den du kunne ringe til. Jeg var den beste du visste, du spurte meg om ikke vi skulle gifte oss, jeg elsker deg, sa du, skal vi ikke like gjerne gifte oss? jo selvfølgelig skal vi det, sa jeg. men spør meg igjen i morra din fyllefant. Du spurte aldri. Jeg tror ikke du husket det en gang. Og så sluttet du å ringe.

og vi sluttet å prate. om hva som skjer med oss. om hva folkene, hendelsene, episodene, alt dette nye betyr for oss. det var det samme hele tiden; ja, stress. ja fest. nei kjedelige mennesker, ja morsomt med øl og musikk, nei kjipt på skolen, ja morsomt på skolen. det var kjedelig å prate med deg.

psykologen min sa at når det er kjedelig så er det ofte noe usagt som ligger og ruger. Det er ofte noe usagt, noe vanskelig, trist, kjipt, noe mellom oss noe viktig som vi ikke snakker om.

Det var jo sant det.
Og jeg var deprimert. Jeg hadde en stor svart, nei ikke svart, den var brungrå, tung som den tetteste tåka, den lå over tankene mine, over følelsene mine og over verdenen min. Jeg trengte deg. Jeg trengte at du tok vare på meg, kom til meg, savnet meg, overrasket meg. Jeg hadde så behov for at du skulle trenge meg! For å være viktig, betydningsfull og spesiell. Du hadde ikke så mye å gi. Kanskje fordi det allerede var over. Eller fordi du ikke er så flink til det.

Min samboer sier det hele tiden, du fortjener noen bedre! Du har så mye å gi, så mye omsorg og kjærlighet og glede, du fortjener noen som kan gi det samme tilbake. Og de finnes der ute, de menneskene som klarer å gi tilbake.
Noen ganger tenker jeg på det hun sier, og lurer på om det er riktig. Gav du meg egentlig nok?

Psykologen spurte forleden hva du egentlig betydde for meg, hva er det som er så spesielt med deg? Jeg klarte ikke helt å svare. Du elsket meg. Du gjorde meg lett og glad og lykkelig. Du var stille og rolig og trygg. Du hadde andre interesser, andre tanker, andre øyne. Jeg gjorde deg glad og lykkelig. Du lo, du elsket. Vi gjorde mange fine ting sammen, vi lekte, vi drømte, vi drakk.
Vi drakk mye sammen. For mye syntes jeg på slutten. Mens du kjøpte en shot til meg. For mye alkohol når vi er sammen, tenkte jeg. Er vi egentlig noen gang sammen over lengre edruelig tid, tenkte jeg. Og drakk shotten du kjøpte. Hadde vi noen gang egentlig noe å snakke om? Hadde vi noen gang en ordentlig diskusjon? Overkjørte jeg deg? Tok jeg i bruk akademikerspråket og besserwisser mima?

Det er denne maktbalansen. Jeg må tenke mer på denne maktbalansen. Den funket ikke helt. Men hva er det som er galt med å elske noen fordi det er enkelt? Fordi livet blir enklere, bedre og morsommere. Fordi jeg ble bedre av å være med deg. Er det ikke god grunn nok for å ønske å være sammen?

**********
Jeg drikker restene av vinen jeg kjøpte i helga og vet at jeg kommer til å stryke på eksamen. Det er kjipt. Jeg tenker hver dag på døden. Jeg tenker at døden er et alternativ. Ikke at det kommer til å skje noe så fryktlig forferdelig. Men tankene er der, som en ventil, en tanke om en utvei. At jeg ikke gidder mer, livet er for strevsomt, jeg gidder ikke dette her, tenker jeg. Jeg gidder ikke kjempe så mye. Hvorfor må jeg alltid ha dette behovet og ønskene som alltid er så vanskelige. Hvorfor kan jeg ikke heller bli en sykepleier? Eller en sosionom? Hvorfor kan jeg ikke velge noe enkelt? Hvorfor i verden velger jeg alltid det mest strevsomme??

Jeg føler meg som en dust. Vann over hodet, armen i bind og allerede en gammel hund.

uendeligheten

2009-01-13T08:14:00.002+01:00

Det er den som skremmer mest. Aldri mer. Noen gang. Selvfølgelig vet man jo ikke hva som skal skje, selvfølgelig kan det hende at det blir oss to igjen, men jeg ser på den muligheten som lite sannsynlig.

Så jeg tenker at dette er for alltid. Og jeg blir kvalmende redd. Jeg er livredd for alltid. Det finnes få andre ting i verden so gir meg så mye angst, kvalme og pustebesvær som For Alltid Borte. Aldri mer ham, aldri mer oss. Et mennesker som man elsker og elsker å elske skal plutselig være borte.

Jeg kommer til å falle sammen når folkene rundt meg begynner å dø. For det gjør dem jo tilslutt. Hvis ikke jeg er så heldig å dø først. Men det er jeg nok ikke, jeg er ikke en heldig person. Noen kommer nok til å dø, egentlig skal de jo ha kreft alle sammen. Det er underlig, jeg kjenner enda ikke noen med kreft, nå kommer det da on tro? Skal ikke egentlig hver tredje person ha en eller annen form for ukontrollert vekst av celler ett eller annet sted i kroppen sin?

jeg er livredd for alltid.

Så nå skal jeg avslutt for denne gang, og heller lese litt mer om hjernen. Det er fint å drukne i pensum når pensum er morsomt.

bis nächsten mal

sammen mot røkkla

2009-01-10T23:19:00.005+01:00

Jeg er ikke sikker på hvordan det skrives. Røkkla. Røkla. De der, de andre, folket, menneskene, alle andre utenom oss.

Det var min vennine Si som brukte ordet, jeg syntes det var fantastisk; vi var alltid på lag, sa hun, det var alltid oss mot røkkla.

Og jeg tenkte at det er just det jeg også vil, ha en som er på lag.

fu i fang

2009-01-10T09:33:00.002+01:00

Når jeg våkner ruller jeg meg over på siden og sniker meg sakte inn mellom armen hans og overkroppen. Jeg drar med meg puta slik at det ikke skal bli for tungt, og så ligger jeg helt stille og kjenner på varmen, mykheten, sammen-heten. Han lukter seg selv, det er en spesiell lukt som bare han har, som gir meg kriblinger i kroppen, jeg blir myk i hele meg, jeg lukker øynene og bare lukter på ham. Min elskede.

Jeg ruller meg over på siden og lakenet er kaldt og hardt mot søvnhuden min. Jeg vet hvor han skulle vært. Jeg vet at han ville sukket, morgensukket og strekt litt på seg. Jeg løfter hendene mot ansiktet hans som ikke er der, og kjenner hvordan jeg leppene hans føles mot mine. De er store og myke. Vi åpner ikke munnen, vi har begge svovelånde, men jeg kjenner leppene hans, barteforsøket stikker når jeg lar munnen min gli frem og tilbake.

Fantasien glir sakte bort, jeg kniper øynene mine hardt igjen.

Jeg ruller meg over på siden og kjenner hvordan han ville dratt meg mot seg, vi ligger fu i fang. Det blir varmt og svett mellom hud mot hud. Jeg drar dyna inn mellom mine bein, jeg strammer magemusklene, og så ligger hele meg inntil hele ham. Fra nakke nedover ryggen, rumpa mi passer perfekt i fanget hans, lårene mine knebøyen min dekker hans, leggene mine tvinner seg mellom hans hårete tynne. Helt helt inntil.