kronisk.

da jeg kravlet meg i seng tidligere idag, etter å ha besvimt i sola(nesten), sjanglet på sykkelen og krabbet opp trappa, kjente jeg hver eneste nerve i hele kroppen, jeg kjente alle knuppene på lakenet som gnagde seg inn i huden min, jeg kjente lungevevet stritte mot hvert eneste innpust, hårene jeg ikke har barbert bevegde seg, jeg prøvde å ligge helt helt stille. men det er faktisk umulig. det går ikke ann, hvert innpust, hvert utpust, kroppen beveger seg bittelittegrann og nervene roper, musklene roper, hele føkkings skjelettet mitt skriker av feber.

så da tenkte jeg på aspirinen som virker feberdempende, antibiotikaen som sannsynligvis, forhåpentligvis virker i løpet av morgendagen, jeg tenkte at jeg kan bevege meg, jeg er ikke låst til senga, jeg kan utholde dette, men jeg kan også velge å ta hensyns og begrave meg ned mens kroppen fikser seg. for det er bare for en dag, eller to. håper jeg.

jeg har ikke ME, jeg har ikke en kronisk sykdom, kreft eller andre jævelskaper som tvinger folk til å holde senga i måneder og år. jeg har bare bittelitt feber. 38,5 for å være presis. og hovne mandler og svære lymfekjertler. det går over.

tusen tusen millioner tanker til alle der ute som ikke bare kan ta en kur antibiotika, en dispril og så legge seg i to døgn. tusen milliarder tanker til dere.

elsker dig for evigt, mads mikkelsen.

de varme store hendene dine som stryker og stryker gjør meg myk. samtaler som utfordrer og stimulerer. latter og aske på dyner, musikk, smarte tanker om deilige temaer og uendelige mengder vin.

når du setter brillene på nesetippen og leser boka jeg anbefalte. når du behandler hunden min på riktig måte. når du sier at jeg er flink til å kjøre bil og spør om jeg ikke vil ha en øl etter at jeg har lest kartet opp ned og blitt sur.

du er et funn.

planer

helt siden jeg flyttet fra opphavet har jeg hver ferie bestemt meg for et nytt liv, mitt nye liv som skal inneholde alt jeg savnet før ferien, alt jeg ikke fikk til, alt jeg ville gjøre, ordne, lese, høre se og klare. tradisjonen har holdt seg og jeg har ørten dagbøker om det nye livet, lister opp og i mente om hva som skal til, hva jeg trenger, hvordan livet skal bli litt, bare litt bedre. jeg må bare gjøre sånn, jeg må gjøre dette, jeg trenger bare denne tingen, og litt bedre selvkontroll, jeg trenger bare litt mer penger, litt mindre mat, litt mer aktivitet, endel mer pugging, uendelig mer kjærlighet.

nå i det siste lager jeg en plan hver kveld før jeg legger meg, jeg sitter i vinduet på soverommet og blåser røyken i retning av duene, jeg sitter på et håndkle for vinduskarmen er hard og jeg legger planer. i morgen skal jeg stå opp tidlig. i morgen skal jeg ikke spise all møkkamaten de har i kantina, i morra skal jeg lese minst fem timer, i morra skal jeg begynne det nye livet. mitt liv, det livet som jeg liksom vil ha, det livet som jeg liksom trenger. for å bli fornøyd? tilfreds? lykkelig?

jeg ligger på skrå i senga for å ta plass.

men jeg har valgt dette. dette er hva jeg ville. jeg er der jeg håpet på i så mange år, jeg leser det jeg ville lære, jeg lever der jeg planla, jeg sitter i vinduskarmen og røyker etter at vennene mine har dratt hjem. jeg har oppnådd det.

så hva i verden er det da som mangler? bortsett fra at senga er for stor?

virkelighet

jeg ligger på gresset og ser på bjørka som beveger seg med vinden. Hvis jeg kniper øyene sammen dekkes hele synsfeltet mitt, og det føles som om jeg lever i en verden hvor alt går langsomt, hvor alt beveger seg samtidig, alt blir beveget av noe annet, alltid alltid langsom myk seig bevegelse.
Jeg ligger stille på ryggen og plutselig kjenner jeg hvordan lufta jeg puster inn tykner og lungene mine fylles med seig varm væske, det pipler små luftbobler ut av nesa og jeg følger dem med blikket oppover mot den blå himmelen. overflaten? sakte snur jeg meg rundt på magen og smiler til bikkja som ligger og tygger på en vedkubbe. jeg snur meg og jeg fortsetter å snu meg jeg siger oppover i dette varme myke flytende jeg fortsetter å snurre rundt meg selv, jeg er vektløs, den eneste kraften som virker på meg er meg selv. jeg strekker armene ned mot gresset og gir et bittelite puff med hendene, jeg legger hendene flate mot gresset og så strekker jeg dem ut og det siste som forlater bakken er fingertuppene mine, jeg flyter oppover forbi trærne, håret mitt beveger seg sammen med bjørka, sakte og mykt, jeg ruller meg sammen jeg strekker meg ut jeg svever jeg lar meg føre av bølgene av strømmen av stillheten.