kronisk.

da jeg kravlet meg i seng tidligere idag, etter å ha besvimt i sola(nesten), sjanglet på sykkelen og krabbet opp trappa, kjente jeg hver eneste nerve i hele kroppen, jeg kjente alle knuppene på lakenet som gnagde seg inn i huden min, jeg kjente lungevevet stritte mot hvert eneste innpust, hårene jeg ikke har barbert bevegde seg, jeg prøvde å ligge helt helt stille. men det er faktisk umulig. det går ikke ann, hvert innpust, hvert utpust, kroppen beveger seg bittelittegrann og nervene roper, musklene roper, hele føkkings skjelettet mitt skriker av feber.

så da tenkte jeg på aspirinen som virker feberdempende, antibiotikaen som sannsynligvis, forhåpentligvis virker i løpet av morgendagen, jeg tenkte at jeg kan bevege meg, jeg er ikke låst til senga, jeg kan utholde dette, men jeg kan også velge å ta hensyns og begrave meg ned mens kroppen fikser seg. for det er bare for en dag, eller to. håper jeg.

jeg har ikke ME, jeg har ikke en kronisk sykdom, kreft eller andre jævelskaper som tvinger folk til å holde senga i måneder og år. jeg har bare bittelitt feber. 38,5 for å være presis. og hovne mandler og svære lymfekjertler. det går over.

tusen tusen millioner tanker til alle der ute som ikke bare kan ta en kur antibiotika, en dispril og så legge seg i to døgn. tusen milliarder tanker til dere.