så går man gjennom klesskapet, tar på seg farmors minkkåpe og går ut i den hvite julefantasien.
bikkja hopper som en antilope og er fra seg av glede, hun ser ut som et spøkelse dekket av puddersnøen.
jeg drikker ringnes juleøl og det har vært en ulykke på veien. mange mennesker er skadet. et barn. en mor. noen flere folk. på julaften. jeg spurte min mor om jeg skulle kjøre bilen i stedet for henne, min søster spurte også. jeg er glad ingen av oss kjørte. jeg er glad det var min mor som kom frem til ulykken og helt sikkert gjorde en god jobb med å berolige, lindre, stoppe, blod trafikk panikk. min mor er en solstråle. sykepleier. megler i konflikter. jeg vil gjerne bli som min mor på mange områder tror jeg av og til at jeg er det. jeg kunne ønske jeg var den som kjørte bilen, så hadde hun sluppet det, jeg tror jeg ville gjort en god jobb jeg også, og hun kunne sluppet. hun har laget mat i hele dag. hun skulle bare kjøre og hente vår herlige hikkende demente tante.
herregud i himmelen, som den ekte ateisten jeg er; ta vare på de menneskene som var i ulykken.
og deres pårørende. ta vare på dem alle.
resten av dere, ha ei så deilig jul som dere kan. und ein guten rutsch.
torsdag 24. desember 2009
tirsdag 8. desember 2009
dager uten fus (mistet brillene)
verdens søteste boxer ligger ved siden av meg og snorker. hun lukter godt. varmt, havre med honning. jeg har en julestjerne i vinduet og en vissen på bordet. jeg har spist for mange brente mandler og røykt for mange sigaretter.
jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.
jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.
jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.
og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.
det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.
jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. det er som et lite stikk rett gjennom solar plexus, med en nål så tynn og skarp at man ikke merker at noe er galt før det har spredt seg. man har sett det på film, ikke sant? hvordan noen blir stukket eller bitt av noe kjempefarlig, og det sprer seg fra såret, oppover armen, halsen, nedover kroppen, inn i kroppen, og plutselig er det som var et vanlig menneske blitt noe helt annet. det er litt slik.
jeg er på vei til å glemme hvordan det er å ikke ha det slik som nå. det er fryktlig kjipt. jeg husker fremdeles gleden, den er ikke helt borte enda, men jeg ser ikke gjennom den lenger. verden mistet skimmeret som gjør at livet er håndterbart.
jeg skjønner at gleden er borte med at jeg blir fryktelig lei meg over ingenting; min hissige medbeboer svarer skarpt på et spørsmål. dårlig samvittighet; det er skittent i ganga og det er min feil. selv om det ikke er det. jeg er overbevist om at jeg aldrialdrialdri kommer til å klare
noe.
jeg kommer til å ende opp ufaglært, feit og ensom.
depresjoner går aldri over.
aldrialdrialdri over.
alltid tilbakevendende helvete.
jeg prøver å beskytte meg selv, jeg koser med bikkja og prøver å få hjertet mitt til å forstå, virkelig forstå det fornuften sier. men det funker ikke.
og tilslutt glemmer man. jeg går tur og prøver desperat å gjenkalle følelsen av å gå den nøyaktig samme strekningen med de nøyaktig samme klærne og være ikke-deprimert. men brillene er føkkings borte.
det finnes fremdeles latter, smil og kjærlighet, men alt er grått.
onsdag 2. desember 2009
Bygda lll. (Døden)
Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.
Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.
Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.
Kjærleik! Juhu!
(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.
Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.
Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.
Kjærleik! Juhu!
(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack
Abonner på:
Innlegg (Atom)