Bygda lll. (Døden)

Det var en vakker begravelse, Eg ser ble sunget og det var snufsing på alle radene forann og bak. Det var røde roser, hvite roser, og tre barn som mistet sin mor. Det var uvirkelig å tenke på hva de nå går gjennom, det var forferdelig trist å høre minstejenta hulke i fanget til tante M og mormor. Jeg blir kvalm av tanken. Døden gjør meg kvalm, savnet de må ha gjør meg kvalm, tanken på hverdagen uten dem man er mest glad i, det er ubegripelig.
Jeg prøver å forestille meg at mine søstre ikke skulle være der lenger og jeg skjønner ikke hvordan. Hvem skal jeg da le med på den måten jeg gjør med dem, til tider er de verdens beste kilde til skarpe absurde betrakninger av omgivelsene. Til hvem skal jeg da ringe og klage over verdens ubehagelige moralske forfall, hvem skal jeg låne penger/sminke/klær/smykker/sladder og seng av? Og ikke minst, hvem i verden skal jeg da krangle med, men vite helt sikkert, langt inn i sjela at de ikke forsvinner, at vi ikke mister hverandre, vi er familie.

Så i går tenkte jeg at jeg måtte huske å si til opphavet jeg er glad i dem. Men jeg glemte det i morgenstresset. Det er fort gjort. Men så dør man, og da er det faenmeg tid nok i all evighet til å angre. Fyttikatta.

Innmari glad i dere søstrene L. Innmari knall mye. Og tante, og venner. og dere andre lesere også, når jeg nå er i kjærleikhjørnet.

Kjærleik! Juhu!

(hm, er det pillene som funker alt? ;))
soundtrack