det finnes absolutt intet bedre i verden enn følelsen av å ha det bra. jeg har det bra. har det skjedd noe i livet ditt er standardspørsmålet. ehm, nei, eller jo, jeg har jobbet, jeg har bodd hos verdens rauseste søstre, jeg leser, henger, går tur. og jeg har det innmari bra. jeg snakker med bestiser på telefonen og bobler i hjertet. jeg leser samme saker om igjen, og syns det er morsomt for jeg skjønner enda mer. jeg har ei vennine som to uker etter siste muntlige eksamen drar til haiti for å jobbe som lege. falma ark, men hauger av fargestifter.
jeg møtte et menneske med als. amyotrofisk lateralsklerose. det er den mest intense gripende opplevelsen jeg har hatt. livsgledeinvasjonsgripende.
det var.
er. litt vrient å få orden på tankene som han gav meg. jeg føler meg så innmari bitte liten i forhold til ham. utakknemlig. opphengt. kravstor. han er fullstendig fanget i kroppen sin, alle musklene har sluttet å virke, han kommuniserer ved hjelp av ei tavle med fargekoder og bokstaver. han ligger i ei seng, eller i stolen og han kan ingenting. han kan ikke rette ut buksa som ligger i grøll under beinet, han kan ikke klø seg, le, smile, drikke eller spise. han kan ikke bevege på noe annet enn øynene og øyebrynene. hvis noe skjer, hvis vannet i dusjen er for varmt, sokkene for stramt på, så er eneste mulighet for at det skal bli fikset at noen ser på ansiktet hans. det øyeblikket det tar å hente såpe fra beholderen må være en evighet hvis vannet plutselig blir kaldt.
vi hadde diskusjoner om bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vi snakket om midtøsten, om gud; jeg sa det er fantastisk å få møte deg, du inngir en helt utrolig ro og glede. jeg klarer ikke finne riktige ord, men noe som ligner på å slå seg til ro med, make peace with, sich abfinden mit. blessed. det som buddistene søker ved å meditere, det å leve i nuet og i sannhet vite at alt er forgjengelig. opplyst.
de aller fleste som får denne diagnosen dør etter bare få år, nervene som gjør at musklene kan bevege seg blir ødelagte, og tilslutt kan man ikke lenger puste eller spise for egen hånd. man må ha respirator. han kan ikke puste. han har en maskin som puster luft ut og inn, og ofte må man ta av slangen for å sette den bedre på igjen, eller finne frem hosteapparatet, og da ligger han der uten å kunne puste. han er hundre prosent, så fullstendig som man kan forestille seg, avhengi av andre mennesker.
han er smart, tørrvittig, ironisk og takknemlig.
vi har snakket en del om als i det siste, de andre studentmenneskene og jeg. av alle sykdommer vi hittil har sagt hei til, har vi kommet frem til at dette - dette må være det verste. til slutt sitter man der og venter på at respirasjonsmusklene skal slutte å virke, håpet skal bli borte. det får meg til å innse hvor fantastisk takknemmelig jeg burde vært for det jeg har, eventuelt det jeg ikke har. klisjé; man vet aldri når det forandrer seg, men det er helthelt sant. en gammel venninne av meg kom for eksempel aldri hjem fra konsert, men døde av en hjerneblødning i stedet. det er ikke det som er meningen.
SvarSlett