uenighet

Det finnes få ting som er vanskeligere enn å være uenig, og enig, på samme tid.

Motsetninger er det beste jeg vet.

jeg har sikkert sagt det før, jeg tror at veldig mye av det jeg skriver er tanker og refleksjoner som jeg har sagt før, men jeg bestemte meg for at det ikke er viktig, det som er viktig er det jeg tenker nå.
 I denne situasjonen, forhåpentligvis, er noe annerledes, noe har utviklet seg, noe har modnet.

Men det var uenighet jeg snakket om. Uenighet, det vanskeligste i verden. Troen på at jeg har rett, troen man har som gjør at man tar valg som andre er uenige med. Troen på at man må ta grep, at hvis ingen andre sier noe, gjør noe, så oppstår aldri forandring, så fortsetter vi i samme bane, troen på at mine meninger betyr noe, at det er lov til å være uenig jeg er uenig!, jeg mener ikke det samme som deg, selv om du tror det, selv om vi er like, selv om vi er venner, jeg er uenig!

Akkurat nå, det finnes intet verre for uenigheten, den andre virkelighetsforståelsen, den andre tanken om hva som er rett, hva slags grep som må tas, den andre forståelsen, den er misbrukt. Han ødelag deres tanker, rederes muligheter for galskap, for uenighet. Han ødelag for de som lager de nye ordene, for dere som sier eurabia, kulturmarxsisme og elite, han har ødelagt uenighetens språk slik dere kjenner det.. Han tok språket deres, han tok argumentene og gjorde dem avskylige, han har ødelagt enhver forklaring og begrep som dere trodde dere kunne bruke. Og jeg jubler.

Jeg jubler for ordenes betydning., Jeg jubler for tilbakekomsten av analyser, av ordenes egentlige språk, jeg jubler for skiftet i tanken om ordets makt. Jeg står i akt, jeg bøyer hodet, jeg jubler, jeg synger,
ordenes betydning, språkets makt, endelig snakker vi om det, endelig er vi enige om ordets virkelighet.

For jeg kjemper fremdeles, jeg er fremdeles uenig, jeg sier fremdeles ifra. Forskjellen er at nå forstår flere hva jeg sier, de forstår ordenes dobbelsidighet og virkelighetsforming.

Så du har tapt, revolusjonen, ordene, diskursen, du tapte alt. Dere har tapt.
Vi har nemlig tatt ordene tilbake.

den nye tiden.

det finnes ingen allemnngyldige ord som kan beskrive følelsen av forferdelse. men jeg fant ihvertfall mine følelser, selv om ordene mangler.
jeg fant ut at jeg kan navnet på godt over hundre ungdommer. alle ungdommene mine, trollungene mine, jeg kan navnene deres. jeg husker hvordan de ser ut, jeg husker hvordan de oppførte seg, jeg husker lyset i øynene og de små kroppene som de prøvde å forandre, kle på fancy klær og tøffe bevegelser.
jeg husker dem, jeg kjenner dem.

og på den måten fant jeg min følelse. min forferdelse. min sorg. og jeg grein.

deretter jobbet jeg.

og i drømme stod jeg på barikadene med mine venner, jeg grein, ikke den filmpene gråten hvor tårene triller nedover myke kinn, men den stygge, jeg grein med åpen munn og lydløse skrik, jeg hulket, jeg slikket i meg mitt eget snørr, jeg grein, og jeg grein sammen med mine venner og kolleger.
men jeg grein ikke for Utøya i drømmen.

jeg grein for de andre ungdommene mine. de som har opplevd krig og overgrep før de kom hit. de som har blitt torturert, voldtatt, kidnappet, solgt, gift, og voldtatt igjen. det var dem jeg grein for, det var dem jeg stod på barikadene for.

og jeg sa, Hvilket samfunn er vi, hvis ikke vi kan gi disse barna opphold? Hvilket samfunn skal jeg være stolt av, hvis ikke vi gjør det, hvis ikke vi omfavner dem som trenger det mest?

stoltheten jeg opplevde etter Utøya, følelsen, for første gang i mitt liv, av å være stolt over "mitt" folk forduftet da min kollega sa, "ja, men motivasjonen hans er jo dårlig, han har jo ikke opphold."

den kriminelle, rusmisbrukende enslige mindreårige asylsøkeren.  mitt barn. vårt barn.
vår sjel og vår fremtid.