den nye tiden.

det finnes ingen allemnngyldige ord som kan beskrive følelsen av forferdelse. men jeg fant ihvertfall mine følelser, selv om ordene mangler.
jeg fant ut at jeg kan navnet på godt over hundre ungdommer. alle ungdommene mine, trollungene mine, jeg kan navnene deres. jeg husker hvordan de ser ut, jeg husker hvordan de oppførte seg, jeg husker lyset i øynene og de små kroppene som de prøvde å forandre, kle på fancy klær og tøffe bevegelser.
jeg husker dem, jeg kjenner dem.

og på den måten fant jeg min følelse. min forferdelse. min sorg. og jeg grein.

deretter jobbet jeg.

og i drømme stod jeg på barikadene med mine venner, jeg grein, ikke den filmpene gråten hvor tårene triller nedover myke kinn, men den stygge, jeg grein med åpen munn og lydløse skrik, jeg hulket, jeg slikket i meg mitt eget snørr, jeg grein, og jeg grein sammen med mine venner og kolleger.
men jeg grein ikke for Utøya i drømmen.

jeg grein for de andre ungdommene mine. de som har opplevd krig og overgrep før de kom hit. de som har blitt torturert, voldtatt, kidnappet, solgt, gift, og voldtatt igjen. det var dem jeg grein for, det var dem jeg stod på barikadene for.

og jeg sa, Hvilket samfunn er vi, hvis ikke vi kan gi disse barna opphold? Hvilket samfunn skal jeg være stolt av, hvis ikke vi gjør det, hvis ikke vi omfavner dem som trenger det mest?

stoltheten jeg opplevde etter Utøya, følelsen, for første gang i mitt liv, av å være stolt over "mitt" folk forduftet da min kollega sa, "ja, men motivasjonen hans er jo dårlig, han har jo ikke opphold."

den kriminelle, rusmisbrukende enslige mindreårige asylsøkeren.  mitt barn. vårt barn.
vår sjel og vår fremtid.