Jungs`

Jeg kan virkelig ikke fordra dem; de snakker for høyt, de avbryter, de hører ikke hva du sier for de er mer interessert i hva det er de skal si etterpå, de bruker alle ordene de har lært og det kan selvfølgelig høres veldig bra ut, inntil du lytter litt nøyere og oppdager at de bare gjenforteller nøyaktig det som står i teksten. Og de tar faensåofte FEIL! De spør ikke, eller de ber om å få spørre, og så forteller de bare, med et slags bekreftende spørsmålstegn på slutten, av høflighet liksom. Og det forskrekka uttrykket når de oppdager at de tar feil, oi ops, det var vel ikke egentlig min feil, det var jo egentlig det jeg sa, eller mente, jeg sa det isted forresten!..

Jeg kan ikke Fordra dem! Jeg har lyst til å gjøre slik som i tegneserier hvor man kan kakke dem i hodet med noe hardt, dra tunga ut av kjeften og snurre den rundt halsen, gape så høyt at jeg knekk* kan svelge det oppblåste hodet med den bittelille sosialt inkompetende hjernen på et blunk og deretter gå tilbake til jobben. For jeg kan den nemlig også. Jeg kan jobben, jeg kan alle ordene, alle senene, musklene, arteriene og venene. Jeg kan dem, jeg bare bruker litt lengre tid på å si dem, jeg må bare ordne tankene mine en smule.

Men det er faensåjævla vanskelig når du hele tiden roper så høyt ut av rumpa til Frau Doktor Professor! So halt bitte deine kleppe. Scheises arschgesicht.

Leonard Cohen

jeg fant tilbake til ham. han var borte så lenge, jeg savnet ham, melankolien, stillheten, de tunge øyelokkene og lysten på rødvin. kanskje det er vinteren som kommer, kanskje det er pusten som synes eller lyset fra sykkelen i mørket. jeg fant ham ihvertfall og jeg har satt ham på repeat.

Jeg får lyst til at det skal regne, jeg vil ut i regnet og gå i den tomme gata med hendene utstrakt. kjenne regnet kjenne hver eneste lille dråpe, og være slik som man ser på film. en klisje.

jeg vil egentlig ganske ofte være en klisje. men så har jeg denne personen på skuldra som sitter og snøfter av meg, som himler med øynene og gir meg klump i magen. og så tør jeg ikke allikevel.
jeg er ikke helt sikker på hvem det er, kanskje det er alle som alltid kalte meg for rar, kanskje det er alle de som alltid er så kresne, krevende og høykulturelle, kanskje det er alle blikkene jeg fikk og overså, kanskje det er min egen sensur. jeg vet ikke.

men jeg skal prøve å tørre igjen. det er nemlig ganske fint i min verden når jeg først er der. det er fint å gå i gata med leonard cohens deilige stemme på høyt og kjenne på regnet. gjerne ta en liten snurr også, og balansere på den hvite stripa i midten.

mhm, ny vinter nye muligheter; være litt mer klisje.