jeg fant tilbake til ham. han var borte så lenge, jeg savnet ham, melankolien, stillheten, de tunge øyelokkene og lysten på rødvin. kanskje det er vinteren som kommer, kanskje det er pusten som synes eller lyset fra sykkelen i mørket. jeg fant ham ihvertfall og jeg har satt ham på repeat.
Jeg får lyst til at det skal regne, jeg vil ut i regnet og gå i den tomme gata med hendene utstrakt. kjenne regnet kjenne hver eneste lille dråpe, og være slik som man ser på film. en klisje.
jeg vil egentlig ganske ofte være en klisje. men så har jeg denne personen på skuldra som sitter og snøfter av meg, som himler med øynene og gir meg klump i magen. og så tør jeg ikke allikevel.
jeg er ikke helt sikker på hvem det er, kanskje det er alle som alltid kalte meg for rar, kanskje det er alle de som alltid er så kresne, krevende og høykulturelle, kanskje det er alle blikkene jeg fikk og overså, kanskje det er min egen sensur. jeg vet ikke.
men jeg skal prøve å tørre igjen. det er nemlig ganske fint i min verden når jeg først er der. det er fint å gå i gata med leonard cohens deilige stemme på høyt og kjenne på regnet. gjerne ta en liten snurr også, og balansere på den hvite stripa i midten.
mhm, ny vinter nye muligheter; være litt mer klisje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar