Jeg kan virkelig ikke fordra dem; de snakker for høyt, de avbryter, de hører ikke hva du sier for de er mer interessert i hva det er de skal si etterpå, de bruker alle ordene de har lært og det kan selvfølgelig høres veldig bra ut, inntil du lytter litt nøyere og oppdager at de bare gjenforteller nøyaktig det som står i teksten. Og de tar faensåofte FEIL! De spør ikke, eller de ber om å få spørre, og så forteller de bare, med et slags bekreftende spørsmålstegn på slutten, av høflighet liksom. Og det forskrekka uttrykket når de oppdager at de tar feil, oi ops, det var vel ikke egentlig min feil, det var jo egentlig det jeg sa, eller mente, jeg sa det isted forresten!..
Jeg kan ikke Fordra dem! Jeg har lyst til å gjøre slik som i tegneserier hvor man kan kakke dem i hodet med noe hardt, dra tunga ut av kjeften og snurre den rundt halsen, gape så høyt at jeg knekk* kan svelge det oppblåste hodet med den bittelille sosialt inkompetende hjernen på et blunk og deretter gå tilbake til jobben. For jeg kan den nemlig også. Jeg kan jobben, jeg kan alle ordene, alle senene, musklene, arteriene og venene. Jeg kan dem, jeg bare bruker litt lengre tid på å si dem, jeg må bare ordne tankene mine en smule.
Men det er faensåjævla vanskelig når du hele tiden roper så høyt ut av rumpa til Frau Doktor Professor! So halt bitte deine kleppe. Scheises arschgesicht.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar