Voksenlivet.

Det er fullstendig uvant å studere dette her. Det er ikke lenger Blindern; akademika, brune bøker, døde filosofer, kjønnsforskere og irriterende medstudenter som snakker i forelesningen. Jeg har plikter. Jeg har forpliktet meg. Hvis jeg ikke gjør det jeg har satt meg fore, så kommer jeg heller ikke til å få lov til å fortsette. Jeg har aldri hatt det slik, i mitt liv er det jo alltid mulig å feile. Man blir aldri for gammel, det er alltid tid. Det er alltid en mulighet til å stoppe opp litt, ta en pause, bli overveldet, mislykkes og prøve igjen, det har jo alltid vært lov til skulke.

Og plutselig kan jeg ikke være fyllesjuk lenger. Jeg kan ikke lese alle avisene og drikke en kanne te før jeg ruller meg inn i vintertøyet og sykler til Uni; fordi jeg begynner klokken åtte, ikke klokken kvart over noe seinere. Jeg kan ikke sove på armen til min kjære den ekstra timen, jeg kan ikke være sjuk.

Jeg kan ikke være sjuk! Det er det skumleste jeg har vært med på siden jeg kan ikke huske når. Det finnes ingen tid til det, det finnes ingen tid til pauser, til å være svak og redd og gal. Her er du midt inni noe som du ikke kan gi til naboen, be venner ta seg av, la være å åpne, legge nederst i bunken eller skru av forbindelsen. Det er vanvittig. Tenk at dere vanlige mennesker har hatt det slik hele tiden. Tenk at dere gjør dette her som en vane, som slik livet er, dette er vanlig, normalt og slik det èr.

Jeg river av meg alle klærne og løper naken i ring mens jeg skriker og vifter med hendene over hodet.

Og i alle disse årene, i alle disse forbanna årene så er det eneste jeg har hatt lyst til, den største og lengste drømmen har vært å skulle være helt vanlig. Vanlige følelser, vanlige opplevelser, vanlige hverdager. Gjennomsnittlig. Mediocer. Normal. Middelmådig og akkurat nok.

Skummelt! Redd! For mye vanlighet! For vanskelig vanlighet.

hvorfor jeg skriver?

Jeg er ikke helt sikker. Mest fordi jeg trenger det, og fordi jeg syns det er fint å finne det frem igjen etter noen år, og så kjenne hvordan det var da, den gang. Men hvorfor blogg? eller dagbok på nettet som jeg nok heller tenker at det er? Fordi det er fint å vite at folk leser hva jeg skriver, og det er fint at det kanskje gjør et inntrykk. Kanskje jeg kan gi en slik følelse til noen, som jeg av og til får når jeg leser andre sine blogger. Jeg liker å lese andre sine tanker, jeg liker å lese en tekst som angår meg, en tekst jeg kunne ønske jeg selv hadde skrevet, for den satte presis ord på akkurat det jeg også følte. eller tenkte. eller kunne tenkt? Jeg liker å lese triste tanker, glade tanker gode tanker slemme tanker og ikke minst morsomme tanker. Noen ganger er de også kjedelige, men det fine da er jo bare at man kan bla videre, og vente en stund, og så kommer det som regel noe nytt, og kanskje noe bedre.

Jeg skriver fordi det funker. Fordi jeg klarner tankene, jeg kan etterpå tenke at okei, det er sånn det er, det var slik det var. Jeg er nemlig ikke så flink med det der å kjenne på følelser når de er der. Som regel må jeg vente en time eller to eller en dag eller år. Men når jeg da skriver det ned, så blir det litt lettere, litt mer virkelig. Kanskje dette kan bli ventilen min? Det hadde vært digg.

For akkurat nå så kjenner jeg på to vonde armer etter sprøyter og sommerfugler. Og jeg syns ikke noe om at jeg liker den. Smerten altså.