Voksenlivet.

Det er fullstendig uvant å studere dette her. Det er ikke lenger Blindern; akademika, brune bøker, døde filosofer, kjønnsforskere og irriterende medstudenter som snakker i forelesningen. Jeg har plikter. Jeg har forpliktet meg. Hvis jeg ikke gjør det jeg har satt meg fore, så kommer jeg heller ikke til å få lov til å fortsette. Jeg har aldri hatt det slik, i mitt liv er det jo alltid mulig å feile. Man blir aldri for gammel, det er alltid tid. Det er alltid en mulighet til å stoppe opp litt, ta en pause, bli overveldet, mislykkes og prøve igjen, det har jo alltid vært lov til skulke.

Og plutselig kan jeg ikke være fyllesjuk lenger. Jeg kan ikke lese alle avisene og drikke en kanne te før jeg ruller meg inn i vintertøyet og sykler til Uni; fordi jeg begynner klokken åtte, ikke klokken kvart over noe seinere. Jeg kan ikke sove på armen til min kjære den ekstra timen, jeg kan ikke være sjuk.

Jeg kan ikke være sjuk! Det er det skumleste jeg har vært med på siden jeg kan ikke huske når. Det finnes ingen tid til det, det finnes ingen tid til pauser, til å være svak og redd og gal. Her er du midt inni noe som du ikke kan gi til naboen, be venner ta seg av, la være å åpne, legge nederst i bunken eller skru av forbindelsen. Det er vanvittig. Tenk at dere vanlige mennesker har hatt det slik hele tiden. Tenk at dere gjør dette her som en vane, som slik livet er, dette er vanlig, normalt og slik det èr.

Jeg river av meg alle klærne og løper naken i ring mens jeg skriker og vifter med hendene over hodet.

Og i alle disse årene, i alle disse forbanna årene så er det eneste jeg har hatt lyst til, den største og lengste drømmen har vært å skulle være helt vanlig. Vanlige følelser, vanlige opplevelser, vanlige hverdager. Gjennomsnittlig. Mediocer. Normal. Middelmådig og akkurat nok.

Skummelt! Redd! For mye vanlighet! For vanskelig vanlighet.