den grønne stjerna

jeg lufter bikkja og på veien stikker jeg innom for å si unnskyld, han smiler og sier sånt skjer, og når han ser på meg så føler jeg meg så innmari spesiel. Han ser på meg med disse øynene og jeg føler meg som den eneste, den beste personen i hele verden, men jeg er fyllesjuk og flau så jeg tror jammen jeg rødmer og så rygger jeg og sier, ja det var bare det jeg ville si, men ja ok, hade da.

jeg går tur rundt jordet og blir våt på føttene, hodet mitt er for tungt for nakken min, jeg har ikke sterke nok muskler, så jeg skrur det av og rister det litt, jeg må riste ganske lenge før noe kommer ut, det er merkelig at hodet kan være så innmari tungt og tydeligvis inneholde så lite, det som kommer raslende ut ser ut som en blanding av slimete bæsj og fjær, en rar blanding, veldig konkret og helt gjennomsiktig, men nå er det jo tanker man snakker om her, så da er det kanskje ikke så underlig.

jeg skrur hodet på plass og tenker at det er faenikke rart at man går rundt og er tung i toppen, alt handler jo bare om det, om tanker og følelser og folk og fe. jeg har jo absolutt ingen fysiske utfordringer i livet mitt! jeg må aldri løpe for livet, hoppe så høyt jeg kan, eller gjøre egentlig noe som helst bortsett fra å bruke huet. jeg ser opp på kampesteinen som ligger så fint midt i søla, hm, tenker jeg, hm, jeg går rundt og kjenner på mosen, den er veldig glatt, og det er en stor stein. nei off, jeg er for tung i rumpa for dette. jeg gir opp og går videre.

men så kommer bikkja hoppende og er så veldig lett og lykkelig og jeg tenker at nei faenhellerda! så jeg løper tilbake, kaster av meg jakka og bestiger, beseirer, besitter hele den forbanna store steinen. jeg må faktisk si jess høyt for meg selv, og jeg ler og jeg tenker, hm. ikke så værst. på vei ned får jeg full panikk og ender med å skli på rumpa og få mose i buksa og godt opp under kjolen.

men det er greit, jeg er i siget, jeg er i farta, hu hei her kommer jeg, nåde den som ikke passer seg! jeg klatrer og klatrer og jeg føler jeg er døøødshøyt oppe og jeg kjenner at treet vaier i vinden og blir kjemperedd og må si høyt oi oi, oooh, oi hoi, mens jeg klemmer armene rundt stammen og får bark inn under kjolen, den andre veien. jeg ler og tenker at jeg er en treklemmer, ja til treklemmere! ja til å kjenne dette svære treet som beveger seg, det blåser, og jeg kjenner det, jeg er i ett med naturen, hurra, røtter og bark og deilig vind!

ekstasen går over og jeg kommer tilbake til den fyllesjuke tilstanden. jeg strever meg ned, tenner en røyk, hoster og går hjem. der sovner jeg på sofaen inntil bikkja.


ps; Er det noen som vet hva slags planet eller stjerne det er som lyser så fint gult og rødt og grønt på himmelen i sør? den henger nede til venstre for Orions belte.