jeg har bare så intenst lite lyst til å slutte å røyke. jeg har egentlig bare en røykefri pause, jeg er egentlig røykfri, men så skjedde det så mye og så valgte jeg bort det letteste, og begynte å røyke igjen, og nå, vil jeg bare ikke. jeg vil ikke slutte. jeg elsker å røyke. jeg elsker å tilfredstille denne avhengigheten, dette suget som føles nesten ut som når man er tørst, denne deilige følelsen når man tar draget, fyller lungene og kjenner at monsteret i magen setter seg ned og slapper av. jeg elsker å røyke.
det lureste er nok å lese røykesluttboka en gang til, jeg bare har ikke lyst. jeg har ikke lyst til å ikke røyke, til å ikke få denne lille tilfredstillelsen. jeg mener, hvor mange slike avhengigheter har man, som ikke er såå skadelige. (og her vet jeg svært godt at jeg tar helt feil og at man egentlig får kreft og dør smertefullt av røyk, men jeg orker ikke tenke på det) Det er nemlig ikke til å kjimse av, det å oppfylle suget, det er en viktig del av våre liv, vi har alle slike uvaner, tror jeg. som feks cocacola, det er jo avhengighet, eller sex, eller bekreftelse, eller selvskading, eller alkohol. og når jeg da ser på alle disse forskjellige, så blir plutselig ikke røyk såå jekli farlig.
pluss at det er ufattelig sosialt. det er det. uansett hva dere aldri-røykere sier, så er det å ta en røyk sammen en utrolig sammensveisende handlig. man står sammen i en lite gruppe, noen bommer røyk, låner lighteren, ruller en eller låner et papir. man blir kjent, når man står ute og røyker er det nesten en selvfølge at man begynner å snakke sammen, og det er det da virkelig ikke når man står ute og trekker frisk luft. det er ikke det. da står man bare der, og henger, og føler seg litt dum. når man røyker kan man si til den andre røykeren, kom skal vi ikke gå ut og ta en røyk, og så får man dette takknemlige ansiktsuttrykket tilbake, ja herregud takk det gjør vi, og så går man ut, man lager en pause en anledning til å bli kjent til å være sammen. det er veldig veldig deilig. og veldig irriterende når man ikke røyker, selfølgelig.
men røyk stinker. seriøst, det stinker noe helt forferdelig. det stikker i øynene, det koster penger, og ikke minst, man får Kols og kreft og så dør man før man får gjort alt det man egentlig hadde tenkt. men sant, slik er det jo med alt. og som menneske er det jo ingenting av det som kommer til å skje med meg. ikke vel?
alkohol derimot, er farlig. det er en rus. det gjør at man ikke klarer det man vil og hadde tenkt, det får en til å gjøre dumme ting, og deretter ligge inne under dyna i noen dager etterpå, til hukommelsen har lagt sitt fine slør over minnene. alkohol er digg. men det er ikke like sosialt akseptert som røyking. det er ikke greit å drikke seg full hele tiden, da blir man sett rart på, og så kommer venner og skal snakke og fortelle at kanskje man drikker litt for mye, kanskje man burde ikke drikke såå mye hele tiden. alkohol er farlig.
hasj. hasj kan jeg ikke noe med. paranoiaen siger innpå bare av tanken. har man hatt angst så skjønner man hva det vil si å bli rusa og paranoid. det er meget meget ubehagelig.
alle disse andre stoffene gidder jeg ikke nevne en gang. fantastiske herlige farlige ulovlige og ubegripelig skadelig syntetiske stoffer. man har da blitt for gammel til å føle at det er nødvendig å danse danse tygge tygge natta lang.
selvskading er vel forsåvidt noe annet. en annen type avhengighet kanskje. det er altfor mange som driver med det, har jeg skjønt i ettertid, men jeg ikke visste hva det var da jeg først begynte. jeg skjønte ikke hva jeg gjorde, jeg bare syns det var deilig å kjenne på noe fysisk noe, det var deilig å bøye håndleddene slik at sårene rynket seg, og kjenne at det gjorde vondt, at jeg var tilstede i huden min, i virkeligheten, ikke innvendig. for innvendig var bare kaos. innvendig var ingenting.
jeg husker jeg hørte på Leonard Cohen, jeg satt i en gammel stol rett ved anlegget, med te og sigaretter, og holdt jeg gloa helt helt inntil huden på handleddet. det var ubegripelig vondt. kanskje jeg hadde sett det på en film, jeg får den følelsen nå når jeg tenker etter, at jeg hadde sett en film hvor noen gjorde det, de hold gloa så nærme at det begynte å boble. det fikk jeg ikke til, da må man nok holde ganske så lenge. jeg klarte ikke så lenge om gangen, men man holder helt til man ikke klarer mer, og så tar man en pause før man begynner på nytt. det er så vondt. det er helt vanvittig. jeg har prøvd nå i den seinere tid, bare for å kjenne hva det var jeg egentlig gjorde. og det er faenmeg sprøtt. at jeg fikk det til. det er rart å tenke på hvor uendelig vondt det må ha gjort inni meg, for at den fysiske smerten skulle kunne utgjevne det.
det var første gang jeg var deprimert. jeg visse ikke noe om det, heller. jeg visste ingenting som slike ting, egentlig. jeg bare var. i tre månder, og så var det plutselig over, og man tenker herregud er det slik det er å leve. er det slik det er å le av ting, og være tilstede.
men det kom tilbake igjen, selvfølgelig. da hadde jeg fått litt mer peiling, så jeg begynte med kutting istedet for. kutting er ikke i nærheten av å gjøre så vondt, det er enklere, det går raskere over, det gror fortere, og så blør man. blod er en underlig ting. blod er magisk. farlig. hypnotiserende. jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt beskrive det, jeg klarer ikke helt å huske det tror jeg, hva det var som gjorde det så viktig og nødvendig. smerten er klar, smerten fikk meg tilbake til virkeligheten, den fikk meg ut av meg selv, slik at jeg kunne konsentrere meg om utenfor, om folk og hendelser og skole. blodet derimot er noe annet. det gjør ikke vondt, men det er en så inderlig kraftig bekreftelse på smerten. det er vel ingenting annet som kan bekrefte smerte på samme måte som blod kan. alle alarmer går, tilogmed den mest deprimerte tilbaketrukkede hjernen skjønner at når det kommer blod, da er det noe alvorlig på gang. da er det ikke kødd, det er på ordentlig. kanskje det var derfor det var så fint, hver gang blodet piplet så fikk jeg et overordentlig bevis på hvor vondt jeg hadde det.
psykologien kaller det for en ventil. selvskading er en ventil for alle følelsene man ikke klarer å håndtere. istedet for å sprekke som en ballong, istedet for å knuse ting og banke opp folk, så kutter man seg opp. man retter smerten mot den den tilhører. noen gjør det jo også for å få oppmerksomhet. for at andre skal kunne se smerten, for å få hjelp, medlidenhet og slike ting. jeg gjorde ikke det. jeg gjorde det for å få utløp for denne ubeskrivelige vulkanen jeg hadde inni meg. og det funket innmari godt. inntil jeg satt ved kjøkkenbordet en gang og brukte en dårlig kjøkkenkniv med tagger. plutselig oppdaget jeg armene mine og tenkte at herregud når jeg er tredve kommer jeg til å se ut som en kjøttkake. så jeg bestemte meg for å gå til legen. for man vil da virkelig ikke se ut som en blodig pølse heller.
hos legen fortalte jeg at jeg trengte en psykolog. han spurte hvorfor. jeg svarte med det enkleste; vel, fordi jeg prøver å ikke drikke whiskey før klokken to om formiddagen. men det får jeg ikke alltid til. legen lente seg tilbake med en bedrevitende mine, åjahaja, så det er mer rusproblematikk altså. neineineni, ropte det inni hodet mitt, symptomer for pokker, det er symptomer. jeg brettet opp genseren og viste ham armene mine. han ble alvorlig. slik skummel alvorlig slik man ikke vil at leger skal bli, og så sa han, ja ok, jeg skal ringe til dps og høre.
to uker etterpå ringte psykolog B og jeg fikk en time. på den måten har jeg vært utrolig heldig. jeg har snakket med så alfor mange mennesker som må streve seg gjennom tjue telefonsamtaler med forskjellige psykologer, og vente i mange måneder før noen tar dem inn. jeg fikk time etter to uker. det var fantastisk. hun reddet livet mitt. ikke akkurat da, men over årene som gikk, jeg er henne så uendelig takknemlig.
selvskadingen sluttet jeg ikke med, selv om jeg begynte i terapi. det tok lang tid. selvskading er en avhengighet, en ventil, en utløsning, en bekreftelse og et håndfast bevis for meg selv. at jeg faktisk har det vondt. at jeg faktisk ikke har det bra, selv om jeg later som, selv om alle tror det. for noen ganger er det vanskelig å vite hva som egentlig er, når alt inni er helt helt annerledes enn alt utenpå. det strever jeg fremdeles med, og det er nok en ting jeg alltid kommer til å ha problemer med, men nå ringer jeg heller til vennene mine og spør. og så forteller de meg hvordan virkeligheten kanskje er. og at det er helt greit.
<3<3
SvarSlettback at yah.
SvarSlett