bort fra eller til?

jeg løper så fort jeg kan, så langt jeg kan, jeg løper og vannet i øyene gjør at jeg ikke ser noe, jeg ser tåkete og uklart, men jeg løper så fort jeg kan, jeg prøver å bøye meg fremover, ta sats, sparke fra, jeg kjenner alle musklene i beina, hvordan armene strever for å dra meg frem, jeg kjenner hvordan det brenner i lungene og jeg blunker og blunker for å få vekk vannet, men det hjelper ikke, vinden, anstrengelsen konsentrasjonen gjør at tårene spretter.

jeg løper så langt jeg kan, jeg sakner farten i oppoverbakkene, men jeg løper fremdeles, jeg kjenner leggmusklene mine, jeg kjenner hvordan skoene blir altfor tunge, men jeg fortsetter å løpe og tårene kommer og jeg løper fremdeles, desperat finner jeg en gøy løpesang på mp3spilleren og plutselig er det som om jeg just begynte på rundene og jeg synger for meg selv og jeg løper fremdeles.

jeg sparker fra og kjenner hvordan kroppen flyr gjennom lufta, beina langer ut og jeg svever et sekund før jeg igjen når bakken, jeg er lett som en fjær og vinden suser forbi ørene mine og jeg løper så fort at bladene på trærne blir til en grønn masse og jeg tar lengre og lengre skritt, jeg løper ikke jeg hopper, jeg fyker bortover med mange meter mellom hver gang jeg lander og etterhvert leter øyene mine etter noe å holde fast i, jeg finner et tre langt der borte, jeg binder øynene mine fast til toppen av treet og kjenner hvordan kroppen min suges fremover oppover bortover, jeg løper og løper og blir lettere, et siste avspark og så flyr jeg gjennom luften, jeg ser på toppen av treet, konsentrasjon er viktig, ikke vik med blikket, bare kikk, jeg fyker mot toppen av treet og lar handa sneie bladene før jeg fortsetter oppover opp mot det blåe og store og ensomme.