Frau L

så et stjerneskudd og klarte ikke å bestemme seg for hvilket av ansiktene som dukket opp i hodet hun ville ha. derfor måtte hun sitte stille til hun ble kald og månen var oppe over trærne og tenke seg godt om. men hun fikk det ikke til. å bestemme seg. så hun satt litt til, og tenkte, og mintes, og prøvde å veie plusser og minuser og slike ting man veier når man skal ta valg. allikevel fikk hun det ikke til. ikke at det var så mange å velge mellom, eller at valget egentlig skulle ha så mye å bety, men hun tok seg selv i å bli overrasket over flertallet. det var ikke bare ett ansikt. det var flere. tidligere, helt siden hun så ansikter hver gang en stjerne fløy over himmelen så har det alltid bare vært ett. ett ansikt. noen ganger har det selvfølgelig lurt et annet et sånn helt i bakgrunnen, som en skygge av en lengsel, men i bunn og grunn, helt der inne, helt der oppe, så har det alltid bare vært ett. ikke det samme hele tiden, selvfølgelig, men ett. ansikt. og nå er det plutselig flere. Frau L rister på hodet og tenner en røyk. hva i verden er det jeg driver med, tenker hun for seg selv, hva i alle dager er det som skjer.