overens.

jeg lengter tilbake, eller kanskje jeg bare tenker tilbake til gangene da jeg gikk i skogen som liten. da jeg var for liten til det meste, men med altfor store følelser. jeg blunder øynene og kjenner meg igjen i kroppen min slik den var da, jeg kjenner klærne jeg gikk med, skoene jeg hadde på meg, hvordan jeg hoppet over vannpytter og strakte hendene mine ut for å kjenne på grantrærne jeg gikk fordi. det er en stillhet over minnene, en tomhet som fremdeles er en del av meg. det var en følelse uten navn, uten beskrivelse, det var vel ikke egentlig en følelse, det var vel heller fravær av følelser, og alt uten ord. jeg kjenner på kroppen min som allerede da var for stor og påtrengende, den tok for mye plass og passet ikke, hverken til meg eller der hvor jeg hadde den, bevegde den, den var ikke min jeg var bare plassert oppi den og jeg måtte hele tiden forholde meg til den og til omgivelsene, jeg måtte alltid passe på hva kroppen min gjorde, at den ikke plutselig slappet av og tok plass. var til bry.
i skogen var det ikke slik. eller med hestene. eller alle de andre gangene hvor jeg gikk aleine og bare var, uten ord og tanker, jeg kjente på grantrærne og mosen og lukten av spon og lyden av hestene som tygde høy. det er en fantastisk stillhet i de minnene, samtidig med sorgen. eller sympatien.

den lille jenta går gjennom skogen der hun har gått ørten ganger før. hun kjenner vannet trenge inn i skoene og tenker at så dum hun var som ikke skjønte at det ikke enda var blitt tørt, men så kjenner hun litt til på våtheten som trekker seg oppover i sokken og tenker at nå er du jo bare litt mer en del, ikke noe annet, nå er du også våt. og hun løper over steinene og tuene og gjennom høyt gress slik at dongribuksa klistrer seg til leggene og blir stram. anpusten sakker hun farten og trekker pusten, det er helt stille her, det er ingen mennesker ingen folk ikke en sjel i nærheten hun er helt aleine og hun kan slutte å være en kropp, og heller bare være til. stillheten rundt smelter sammen med stillheten inni og hun føles seg så vidunderlig hel og fullstendig tom. når kontrastene forsvinner så er det ingenting igjen, bare lukten av våt granbar. på toppen av en stein setter hun seg til rette og hvisker stille, dere kan komme frem nå, det er bare meg her, det er ingen her, bare meg. og sakte sakte smyger det seg frem alver og troll og skogens sjel og hun snakker med dem, forteller dem historier om månen og hullet den lager i vannet når det er vindstille. de er usynlige og helt tilstede og hun er helt aleine uten noe følelse av seg selv. for selv er bare noe som er i øynene til de andre, aleine er hun ingenting, ikke-eksistens. hun legger seg på ryggen og ber dem ta henne med seg, kan jeg ikke bare bli med en tur, en liten tur, hvis jeg blunder øynene og ligger her helt stille, kan dere ikke bare forandre på verden og la meg bli med. hun ligger helt stille og hører på vinden til hun blir svimmel og kald.