det er som aa höre gamle sanger om igjen. Noen sanger som ikke slipper, de ligger gjemt i hylla, gjerne i blandt andre sanger og andre minner man egentlig ikke har lyst til, eller kommer paa at man kan höre igjen. Men saa sniker de seg inn, gjennom en soundtrack paa en eller annen daarlig tvserie, noen som nynner paa noe som ligner paa noe du egentlig ville glemme. Det er saa enkelt. det sniker seg innpaa, og plutselig er man tilbake i gamle dager i gamle fölelser.
Jeg venter tydeligvis paa noe som ikke kommer til aa skje. Jeg ventet paa at varmtvannet skulle varme soverommet mitt, jeg ventet paa sofaen min, naa venter jeg paa bordet som skal gjöre alt lettere. Jeg har alltid ventet paa noe, vaskemaskinen, mikroen, oppvaskmaskinen, stövsugeren, linsene eller termosen, et eller annet noe som gjör at hvis jeg endelig faar det, saa blir alt lettere. Da klarer jeg aa lese like lenge som jeg önsker, jeg klarer aa bare röyke ute paa balkongen, jeg klarer aa staa opp klokken seks og legge meg klokken ni. Og slik driver jeg paa, aar etter aar etter aar. Er det rart jeg drömmer meg bort i vampyrer og evigheten?
Jeg pröver aa tenke som cesj skreiv, at det er förste forsök, for ingenting var noen gang slik som dette. Men det var jo det, det er jo det hver gang, for jeg blir jo ikke kvitt det, jeg forandrer meg for hvert bilde, men jeg er jo den samme hele tiden.
I fölge buddismen er disse bildene et bevis for hva vi ikke er, konstante, vi er ikke de samme, ingenting er likt, det er bare aa se paa bildet, jeg kikker paa bildene av oss og jeg tenker herregud jeg hadde kinn, jeg hadde de kinnene man har naar man er ung. naa har jeg bare konjunktivitt fra helvete, röykerynker og ti kilo mer. jeg er den samme, pluss litt til.
hva med den hersens kjärleika da.
hva med den?
lengte og lengte og lengte etter noe som ikke fikser det som egentlig ikke funker.
I`m back on boogiestreet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar