Bladene faller og når vinden tar skikkelig tak svir det når de treffer kinnet mitt. Jeg må myse med øynene, men jeg vil det egentlig ikke, jeg vil aller helst ha dem vid åpne, jeg vil ta inn alle fargene og duftene og kontrastene, jeg begynner å grine fordi det er så fint, eller fordi et slikt helikopterblad sneier øyeeplet mitt. Idag morges da bikkja lekte galehund sammen med naboens valp, så jeg på bladene og tenkte at følelsen jeg får er den samme som når jeg ser på sjøen. Eller, ikke helt den samme, det farlige suget etter å legge på svøm ut i evigheten er ikke der, men den stillheten, som om noen slår av en bryter og jeg kunne bare sett og sett og aldri blitt lei av å se hvordan de faller. Det kan hende det er den samme bryteren som skrus av når jeg ser på flammer. Og man ender opp med å forsvinne langt inn i fargen eller formen eller vilkårligheten, og det er helt stille. Og evig.
For det er det ikke sant? Det er denne evigheten som lokker. Alt annet har jo alltid en begynnelse og slutt, all bevegelse har et mønster, og mønstre er vel per definisjon endelige, er de ikke? Men flammer de bare beveger seg. Slik som bladene. Og bølgene. Selvfølgelig finnes det nok helt sikkert en eller annen morsom formel som sier noe om hvordan alt beveger seg. Eller er det hvorfor alt beveger seg? Er det kanskje det samme? Hm.
Uansett, jeg forsvinner like langt bort hver gang, og kunne gjerne blitt der. Men jeg får vondt i nakken av å bøye hodet bakover.
I morgen tidlig skal jeg ta med meg et teppe og sette meg på benken ved elva. Og kikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar