noe av det skumleste i verden er psykiatriske diagnoser. de setter seg fast som et poststempel og putter hele deg, alle dine sider, tanker, følelser, oppførsel og fantasier inn i et eneste brev, og det kan være innmari vanskelig å få det bort. man kan skrubbe så mye man vil, og men det syns fremdeles, man kan lage nye stempler oppå, men det vil fremdeles skimtes som det originale, det du egentlig er.
psykiatriske diagnoser, eller diagnoser i seg selv blir brukt av helsevesenet for å kunne klassifisere deg innenfor en viss ramme av symptomer og sykdommer og dermed lettere kunne gi deg den hjelpen du trenger. det er mange kriterier som må oppfylles før man kan bli diagnostisert, og et problem med psykiatrien er at det er et individ som skal definere et annet ut i fra hva den andre personen forteller og hvordan den oppfører seg.
martine votvik har skrevet et blogginnlegg om sitt møte med en psykolog, jeg tenkte etter jeg hadde leste det hvor ufattelig vanskelig det er å gi uttrykk for hvem man er. hva man er. man er jo så innmari mange, man er jo alt det som skjedd, kunne skjedd og alle tolkinger av alt som skjedde. jeg blir matt av å tenke på de første årene i terapi, hvor mye tolking, analyse og usikkerhet jeg måtte gjennom før jeg var noenlunde sikker på at psykologen min visste hvem jeg var. og hvorfor jeg dermed oppførte som jeg gjorde. så da jeg fikk min diagnose var det en lettelse. jeg kunne kjenne meg igjen, jeg kunne forsvare meg selv ovenfor megselv, jeg kunne si til de som tror man kan ta seg sammen at hei, nei, ikke faen, ikke enda. men det kommer. jeg kan bli vanlig. normal. gjennomsnittlig.
men diagnoser er farlige. de har et sett av symptomer som skal definere hva du feiler. det er kanskje greit hvis du lurer på om du har svineinfluensa. har du feber? verker kroppen? hoster du? symptomene handler ikke om deg, de beskriver kroppen din.
psykiatriske diagnoser beskriver deg. du skal hos din behandler klare å gi uttrykk for hva du føler, tenker og fantaserer om. du skal si, ja da ble jeg lei meg. hvor lei? ganske, veldig, ødela du noe, kuttet du deg, drakk du øl hvor mange øl drakk du, hva tenker du på nå.
pasient L lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, symptomene er: Usikker og forstyrret identitetsopplevelse, Intense, men ustabile forhold til andre, Separasjonsangst, Tendens til selvdestruktivitet, Selvmordsforsøk eller trusler om dette, Tomhetsfølelse (klippt og limt fra wiki)
jeg er intens, mens kroppen min har feber. jeg er selvdestruktiv mens hodet mitt eksploderer av migrene. jeg er plutselig et hel rekke beskrivende symptomer som klassifiserer meg som en av galningene. vet dere at en av de galne i baneheiadrapene er klassifisert med borderline pers.forstyrrelse? mhm. jeg eeelsker diagnoser. særlig i møte med fagpersoner som egentlig ikke har peiling, (les: allmennleger/hausarzt) de har som regel hatt et kurs eller to innenfor psykiatrien, kanskje har de jobbet en stund på et psykiatrisk sykehus og dermed vet de selvfølgelig alt som er å vite om nettop det du feiler. de lener seg tilbake og du ser hele prosessen som skjer innenfor øynene, aha, jaja, så derfor er hun sånn, derfor går hun med de klærne og har de meningene og derforderforderfor. en psykiatrisk diagnose er brillene folk har på seg når de ser meg. jeg har intense men ustabile forhold til andre, åjha, det er derfor jeg har så veldig mange forskjellige venner hele tiden? og ny kjæreste hver vår? nei. jeg har ikke det. jeg har seperasjonsangst. derfor flyttet jeg til tyskland. jeg er selvdestruktiv. derfor studerer jeg medisin og tror at jeg kan klare det. i mitt eget tempo. herreguuud.
her forleden fortale min huslege meg at man aldeles ikke kan bli kvitt en borderline diagnose. jeg sa meg svært uenig, men han var ikke til å rikke. og siden han tross alt er en fagperson og har veldig veldig mye mer peiling en lille uvitende meg, syns jeg det var fryktelig fælt. men da jeg snakket med psykologen etterpå sa hun at jeg hadde rett. så det så du lille mann. den samme huslegen skrev i forrige uke en henvisning til en psykiater som skal ta blodprøver av meg. på henvisningen skrev han, vedr manisk depressiv lidelse og borderline. herregudinnihelsikenheller. jeg sa hva i verden? han sa joda, sånn er det. jeg gikk ut. jeg begynte å grine, og jeg stod en hel røyk i krysset utenfor før jeg turde å gå inn og si at dette funker ikke. du tråkker over mine grenser, du gir meg diagnoser jeg ikke har, og uansett om du har det skrevet der inne på din lille maskin, så er du en huslege og har aldeles ingen rett til å diagnostisere meg med en psykiatrisk diagnose som ikke en gang min psykolog over sju år har villet gi meg. han fikk det for seg å fortelle meg hvorfor jeg passet til disse diagnosene; jeg stryker på eksamen. jeg hadde drukket et par øl en gang jeg skulle hente en resept og jeg var opprørt. jeg har begynt på lithium. jeg glemmer å ta med meg passet mit når jeg egentlig virkelig burde huske det ved begynnelsen av hvert kvartal. herrrrreeeeegggguuuuud.
tilslutt. langt om lenge. motvillig. gav han meg en ny henvisning hvor det stod skrevet; vedr psykiatri.
kanskje jeg er intens. overfølsom. emosjonelt ustabil. men kanskje jeg også er en ganske så føkkings normal utenlandsstudent i tysklandshelvete.
etterpå gikk jeg hjem og skar av et stort stykke brunost, før jeg gikk tilbake, gav ham det og sa unnskyld, jeg tror mine emosjonelle problemer har ødelagt lege-pasient forholdet vårt så her er en avskjedsgave. han sa, det handler bare om deg, om at du skal få den beste behandlingen.
jada. minrumpe.
Det er rart hvordan leger liksom skal utpekes(utpeke seg selv) til eksperter på dette området. I Østerrike trengs det henvisning fra almennlege for å få plass hos psykolog, hvorfor en almennlege skal få bestemme hvem som trenger psykologisk hjelp og hvem ikke er utenfor min forstand. Heldigvis finnes det nok leger som selv innser hvor håpløst dette er, og gir henvisninger til de som selv mener de trenger hjelp.
SvarSlettNå er jeg motstander av tvangsdiagnoser, men skal de settes, bør det i det minste skje ved konsensus mellom klient og terapeut.
SvarSlettchicida:her trenger man også henvisning til alle spesialister; gynekolog, psykolog, ortoped osv, derfor betaler man også bare 10euro pr kvartal. hvilket er fantastisk! ang henvising til psyk er det slik i norge også så vidt jeg vet. det er ikke så galt, så lenge ikke idiotene sier, nei, jeg vet bedre, gå hjem og ta deg sammen. ;p hvilket sikkert mange gjør. så hva er alternativet syns du? jeg er jammen ikke helt sikker.
SvarSlettSigrun: tvangsdiagnoser, ordet i seg selv er fryktelig og handler vel nettopp at det ikke finnes noen konsensus.. men hva kaller man da de som åpenbart har forestilling som ikke stemmer, men ikke klarer å innse det? jeg har hatt en positiv innstilling til diagnoser, det hjalp meg, og dermed min omverden til å forstå at det faktisk finnes psykiske sykdommer, og med det mener jeg noe som kan "fikses", bli bedre av, lære seg å leve med.
SvarSlettkunne bare ønske at disse psykiske sykdommene ble behandlet som en fysisk sykdom; en utfordring, ikke et hinder..
Jeg har overgrepsbakgrunn (gjennom mer enn ti år). Overgrep er ingen sykdom, og har ingen diagnose. Å da omgjøre senvirkninger av gjentatt traumatisering til noe sykt ved offeret, finner jeg helt forkastelig.
SvarSlettmen er det ikke det psykiske sykdommer handler om? senvirkninger, tanker, fobier, følelser etellerannet som gjør at man ikke klarer å fungere i det samfunnet man er i? at man trenger profesjonell hjelp til å takle sitt eget liv og relasjoner?
SvarSlettå da sammenfatte uhåndterlige senvirkninger fra forskjellige trauma til en "diagnose" syns jeg ikke er såå vanskelig å forstå.
Om man skal sette diagnose på senvirkninger etter traumer, så burde man da sette traumrelaterte diagnoser (som PTSD, CPTSD), ikke sant? Men psykiatrien gir jo i stor grad blaffen i traumatiske historier.
SvarSlettEn Lege ved navnet Erik Jesman Pedersen ødela for meg ved å si at jeg ikke prøvde. Dette var inngangsporten min, porten til de som skulle hjelpe. Har blitt misforstått siden, blir aldri frisk. Mennesker jeg aldri trudde skulle svikte gjorde det. Aldri mer skal jeg tvile på
SvarSlettat det finnes ikke mennesker overhodet som ikke har potensiale til å svikte deg, et eller annet mot deg. Motiven kan være mange. Ja, jeg mener også slektninger. Psykolog Olaug Trøan var også helt på villspor og ønsket at jeg var alkoholiker (rusmisbruk hos unge var hennes spesialfelt). Når hun skulle bytte avdeling så dumpet hun meg. 12 år sener er jeg nå helt ufiksbar.
Tusen takk for at du ikke ville publisere mitt innlegg. Sensurering av noen som har opplevd overgrep av psykiatrien er jo viktig å skjule det. Sånn blir det dialog av. Hva er egentlig vitsen i denne bloggen her. Enten så må det være progressivt mot ting som ikke virker og prøve å gjøre noe med det. Hvis ikke så får du starte en rosablogg, hvis det er tatle venninner du søker etter.
SvarSlettJeg beklager så mye, jeg trodde det var blitt publisert for lenge siden.
SvarSlettMen når man anklager personer ved navn er det kanskje jo greit at du står frem med ditt også? Dialogen blir muligens litt mer troverdig da?