jeg lurer på hvordan man kan forklare et selvmord. jeg leste Amagasinet på jobben i dag, jeg bladde gjennom fordi det handlet om kjøtt på forsiden, og min søster har akkurat fortalt meg om slakteriet. noen sider videre leser jeg at en ung gutt tok livet sitt, han bestemte seg for å ikke ville mer. foreldrene aksepterer det, men forstår det ikke. hvordan skal man klare å forstå det? hjelper det virkelig med et brev? han skrev ikke noe avskjed, men de prøver å lese sangtekstene han skrev, han likte mørk tung musikk, han skrev en melding til en venn natta da han bestemte seg for å dø, han ville gjerne at comfortably numb skulle spilles i begravelsen hans. han planla det, han skrev en melding, og så hang han seg.
hva skulle han ha skrevet for at de lettere kunne forstå det? de sier, det er ingen sin feil, det var hans valg. det var ingens feil. det var ingeting noen kunne gjort. det var hans valg.
vi kunne buret ham inne. proppet ham full av piller. fjernet alle tau, alle skarpe gjenstander, han kunne blitt overvåket. i hvor mange dager? måneder? hele tiden? til han ble voksen? det var hans valg. og han ville fått det til uansett. det er det vi kan, det er det vi klarer til slutt. vi klarer å ende vårt eget liv. de gjør det på psykiatrisk også. alle som jobber der vet det, alle som jobber med suicidale mennesker må vite det, det er ingens feil, det er ingenting som kan gjøres, de får det til hvis de først har bestemt seg.
er det kanskje det som gjør oss frie? denne muligheten? den eneste siste seriøse frihet vi har over livet? jeg velger det bort. jeg gidder ikke mer. jeg velger det andre.
jeg vet ikke. jeg klarer bare ikke å finne ut hva han skulle ha skrevet for at de skulle forstått det. for at de skal kunne virkelig skjønne at han ikke hadde noe annet valg. at det var dette han måtte gjøre. hva i verden skulle han ha skrevet? hva skulle mødrene, fedrene, alle folka som bestemmer seg for å dø, hva hvahvahva skulle de ha skrevet for å ta bort skylden fra dem som blir igjen?
de klarte å si at det var hans valg. at det ikke var noe noen kunne gjort. jeg lurer på hvor ofte, hvor lenge de klarer å holde på den tanken.
jeg ville dø en gang. alt annet forsvant. alt, alle, ingenting var igjen. det var en vidunderlig fantastisk ro, en visshet, en stillhet jeg aldri har kjent, som jeg håper jeg aldri kjenner igjen, comfortably numb. alt annet var borte. all samvittighet. alt. det fantes bare et alternativ, et valg.
heldigvis ble jeg stappet full av piller til det gikk over og verden snek seg tilbake i sjela.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar