Liebeskoma

Det er en kvalme som jeg kjenner. Jeg vet hvordan den er, den legger seg tilrette langs pusterøret mitt og fyller mellomgulvet med en tykkelse, slik at jeg må rette ryggen, jeg må bøye meg bakover for å få nok luft ned, jeg får ikke nok luft ned i lungene, jeg prøver å blåse ut magen slik at lungene kan utvide seg nedover sammen med mellomgulvet, men det er noe som stenger, det er kvalmen.

Jeg ble kvalm. Jeg gispet etter luft. Det skjedde, det skjer, nå, her, det skal skje nå. Jeg måtte hyperventilere. Jeg måtte grine høyt, åpenlyst, hulkende; jeg måtte be; ikke nå, ikke her, ikke enda, ikke på denne måten. Ikke slik.

Det er jo oss! Det er jo vi to! Vi skal jo være sammen! Vi er jo så lette sammen, egentlig. Vi er jo egentlig så enkle, vi er venner, vi er elskere, vi er lekekamerater, fyllekompiser, vi er fortrolige.

Er det virkelig sant? Skal vi aldri være sammen mer? Skal vi aldri ringes, aldri snakke, aldri gå på fylla, aldri kline, aldri holde i hendene mens vi går på gata og snakker om tull? Skal det virkelig ta slutt? Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan forandre oss, jeg kan forandre meg! Jeg har forandret meg! Skal jeg aldri mer ligge inntil kroppen din? Kjenne den myke huden din, den spisse rumpa som alltid presser meg bakover mot veggen, skal jeg aldri mer holde rundt pikken din og kjenne at den blir hard og stiv? Skal jeg aldri mer få ta den i munnen, gjøre deg opphisset, gjøre megselv opphisset, skal vi aldri mer ha sex? Jeg skjønner ikke dette her. Jeg skjønner det ikke.

Jeg vet jo at det har vært vanskelig. Jeg vet jo at vi har hatt det kjipt, at vi har kranglet, vært sure, vært trette og kjedelige. Vi har vært kjedelige sammen, men det skal man vel også være av og til? Jeg har også tenkt at vi mangler ting å snakke om, jeg har tenkt at vi glir fra hverandre, at vi vokser fra hverandre, at vi har så forskjellige liv; men det betyr jo ingenting. Det er jo deg jeg skal være sammen med. Det er jo deg jeg skal besøke, deg jeg skal møte, kysse, ble kjent med på nytt og på nytt. Det er jo deg jeg skal være med, støtte, glede, få til å le og tenke at livet er lett. At det er lett fordi vi er sammen. Vi er sammen.

Jeg tenker også at det blir vanskelig, at det er vanskelig. Men venner mister jo ikke hverandre så lett. Venner har man jo, på tross av avstander og forskjelligheter. Venner kan man jo alltids ringe til og pludre, le og høre hvordan livet er. Og vi har vært så heldige at vi har vært elskere i tillegg. Kan vi ikke bare fortsette med det? Kan vi ikke bare leve her i forskjellige verdener, og være glade når vi får besøk?

Men du må komme du også. Du må være vennen min du også. Du må ønske å være med meg, du må være trofast, og du må elske meg. Men du elsker meg jo, så hva er det som er galt? Har du ikke mer å gi? Klarer du å glemme meg? Savner du meg ikke? Vil du ikke at jeg skal komme?
Hvorfor er det så vanskelig å inkludere meg i livet ditt? Du liker meg jo.

Min mor mente jeg burde skrive en liste over alle negative ting, skrive alt jeg har tenkt når vi har hatt det kjipt, alt jeg har tenkt som ikke funker mellom oss, som gjør at jeg også har tenkt at kanskje det går mot slutten. Jeg skrev den lista. Den ble på en halvside tror jeg. Deretter laget jeg en kalender over når vi kan se hverandre, og jeg tenkte at men herregud, tiden går jo så fort! Det er jo ikke lenge til, og så skal vi jo bo i samme by! Men du ser det ikke. Du ser noe annet, og jeg er ikke helt sikker på hva det er. Jeg håper ikke det er de fine søte små jentene. Jeg håper ikke det er noen andre. Jeg håper du kan se hva jeg ser. For den lista betyr jo ingenting. Den er en liste over forskjeller, over forventninger og skuffelser. Det er en liste over følelser som glemte at de kunne være annerledes.

Før jul fortalte jeg psykologen min om magefølelsen. Intuisjonen. Min beste vennine har den også. Hun spurte, da jeg var på bunnen for alle de årene siden, da jeg var knust av ulykkelig kjærlighet og savn, om hva jeg trodde. Og jeg sa at vi kommer jo til å bli sammen. Vi skal jo være sammen, det er det som skal skje, og det er det som er så kjipt. Derfor venter jeg. Før jul sa jeg til psykologen min at magefølelsen min var dårlig. At det jeg gjør er å forberede meg på avslutningen. At det er det som skal skje. Hun tolket det som om jeg tror på skjebnen, og sa at man skaper vel sin egen virkelighet. Jeg tenkte at hun ikke helt forstod hva jeg mente. Selv om det kunne høres slik ut, så er det ikke skjebnen jeg snakker om. Det er forståelsen av hva som skjer. Det har ingenting med skjebnen å gjøre.

Magen min er stille om dagen. Den har problemer med å puste. Den vil aller helst være helt tom og kjenne på den fysiske smerten av å være tom. Ikke den psykiske. Men jeg vil spise sjokolade, så det funker ikke helt. Istedet jogget jeg en tur og fikk vondt i hofta igjen. Det er vel noe det da.

Det finnes en annen side også. Min side. Kanskje jeg skal tørre å skrive den ned også. Selv om at jeg tror at da kommer det ihvertfall ikke til å gå. Akkurat der er jeg vel kanskje litt paranoid ja. Litt overtro skal man jo også ha. I passe doser bare.

Jeg vet ikke om du er den rette. Jeg vet om jeg kan si ja hvis du spør om vi skal gifte oss. Jeg vet ikke om du er snill nok med meg. Noen ganger tror jeg ikke du elsker meg nok, og jeg kan ikke være med en som ikke kan elske. Meg.
Jeg syns du er lat og tiltaksløs. Jeg syns du initiativløs. Nesten kjedelig. Jeg føler ofte at det er jeg som er drivkraften, at jeg alltid er den sterke, at jeg alltid maser. Jeg hater den følelsen. Det gjør sikkert du også, selv om du kanskje ikke helt forstår hva det er du føler. Du er svak. Jeg trenger at du er sterk noen ganger. Noen ganger må jeg også få lov til å være svak, til å være sint og redd og sur uten at du lar det gå inn på deg. Du må være sterk. Jeg trenger noen å støtte meg av og til, og du er kanskje ikke så flink til å stå stødig. Sammen med meg. Kanskje jeg tar for stor plass, kanskje jeg snakker for mye, for langt, for ofte for dypt. Mye kan man jo også la være, ikke alt trenger fortolkninger. Psykologen snakket ganske mye om maktforskjellene i forholdet. Og jeg kan jo skjønne det. Jeg bare trodde ikke at jeg var blitt så mye. At du må gå. Du er jo sterk på din måte, det er det jeg elsker. At du får meg til å bli bedre. Jeg har blitt bedre, og jeg kan fremdeles vokse og forme meg. Men du må det du også. Du sa det en gang, du sa at du kan jo forandre deg. Tilpasse deg.

Men et sted der på veien så sluttet du tror jeg. Et sted på veien så mistet du meg, og nå finner du ikke tilbake. Det er det jeg tenker. Kanskje du ikke klarer å se mer enn hva som ligger rett forann nesa di, men da behøver du jo bare å bevege deg litt. Istedet så står du helt stille. Og lar meg forsvinne fra deg.

Det er fryktelig fryktelig trist. Jeg tror nemlig vi kunne gjort hverandre veldig veldig lykkelige.