pen søker trygg

heter boka jeg leser. om hvordan kvinner undertrykker menn.

jeg blir kjent med yngre menn. nesten gutter. jeg tror de er gutter. de er gutter i forhold til mine venniners menn. men de er herlige. jeg blir kjent med herlige mennesker og jeg elsker det. jeg elsker følelsen av interesse, at jeg har lyst til å møte noen, bli kjent med dem, prate prate, høre på musikk og kanskje kysse litt. jeg elsker når noen interesserer meg. så jeg har bestemt for at min måte å "gjøre" likestilling på herved skal være å oppheve denne tullete regelen om at kvinner vil ha eldre menn, og gutter vil ha yngre jenter. folk vil ha folk, basta. jeg vil ha folk. jeg trenger folk. jeg trenger morsomme, vanskelige, spennende, interessante, rare, deilige mennesker å omgi meg med. jeg trenger et hav av folk som jeg liker, tilgjengelig, i nærheten, rundt meg. jeg trenger folk. ikke bare gutter. jeg trenger jenter også. og de i mellom og utenfor. folk!

og nå, sakte, men sikkert, så oppdager jeg verden utenfor og blir forelsket i hva jeg finner. det er digg. det er befriende. slik at selv om jeg er snørrete sjuk og syns innmari synd på meg selv, når jeg ringer min mor og ber henne oppmuntre meg, så må jeg egentlig le jeg også, for egentlig er jeg ikke så ensom som jeg skal ha det til. egentlig har jeg funnet noen. det er bare at av og til, nå jeg lufter bikkja og går aleine og det regner og jeg er kald og forkjølet, så føler jeg meg helt forbanna aleine i hele verden. men det gjør vel de fleste av og til. det er vel vår skjebne som mennesker, at vi kan kjenne på slike ting. jeg tror det. er ikke det en slik setning, om at i bunn og grunn så er man aleine. man blir født, og man dør aleine. mellomtiden får man bare fylle opp så godt man kan, og gjerne gjøre noe bra i samme slengen.

så jeg inviterer tattooereren med den hvite skjæferen på baguett og hummus, og når jeg danser med den søte gutten med de snille øynene, så gir jeg ham et kyss. jeg sier ja til Tanz in den Mai i morra, og jeg håper på fint vær i helga slik at vi kan sykle til et vann utenfor byen og sove ved siden av bålet mens vi hører på mp3 og drikker noe godt. jeg pludrer med hundedamene i parken og jeg vinker smilende til jenter som roper hei i det de sykler forbi meg, selv om jeg desverre ikke husker dem alle sammen. er det fra festen, i klassen, fra byen, fra parken? jeg aner ikke, jeg bare tenker at verden er i vår, og jeg skal faenikke la alder eller andre forestillinger om hvordan og hva og passende legge demper på denne våren. ikke denne, ikke neste, ikke noen sinne. jeg skal leve. slik det passer meg.

mamma

min mor sa at hun hadde lest et intervju med en gammel dame. denne damen ble spurt om hva hun kunne ønske hun visste da hun var ung. den gamle damen svarte, at kjærlighetssorg går over. hun skulle gjerne, aller helst, ha visst at kjærlighetssorg går over.

jeg tror jeg vet det nå. det går. over. sakte. litt etter litt.

min mor er fin. hun er en liten solstråle som ler av seg selv etter at hun har kjeftet på meg fordi hunden min promper og røyter og spiser vinduer, og fordi jeg ikke klarer å henge klærne mine på snora uten at de rynker seg. bare så du vet det, sa hun, så kan jeg ikke for mitt liv skjønne hvorfor du ikke henger klærne dine slik at de ikke rynker seg. med utropstegn, indignasjon og høy latter.
min mor har lært meg å si pytt pytt. er det så farlig da. sånt skjer. hun har lært meg å godta folk, det har aldri noen gang vært sladder i min mors hus, hvis noen begynner å snakke om andre på en negativ måte blir man møtt med en likegyldig skulderheising og en; jaja, dem om det, de har de sikkert ikke så greit, de har sikkert sine grunner, vi er vel alle slik av og til, kommentar.

men noen ganger er det vidunderlig fantastisk befriende å slenge dritt. som for eksempel om den lille verfickte schlampa som nå er kjæresten hans. det er digg å lære stygge stygge tyske ord og si dem med alt hat og all smerte jeg kan oppdrive. det er deilig å få vennene mine til å sende henne tanker med herpes entotre, og håpe at forholdet går til helsiket etter en sommer. det er herlig er det. store bokstaver og usaklige utrop.

for ikke at jeg mener det så veldig. ikke at jeg ikke ønsker ham alt godt og hablahalba. jeg bare, er sint. og trist. og forbannet. og lei.

det er også greit. man kan være det litt. og deretter kan jeg ringe til min mor og høre hvordan man skal tenke fremover, oppover, og bortover. ihvertfall ikke nedover og innover.
men først skal jeg bare drikke litt, røyke litt, hate litt, grine litt, forbanne litt og flørte litt.

og så fant han en annen

han gjorde det. han fant noen andre. han fant hun andre. den andre. den andre jenta. den andre jenta som han ler sammen med, som han kysser og holder rundt, som han har sex med og sovner inntil før han snur seg rundt og sover aleine,. eller kanskje han ikke gjør det lenger, kanskje han sover tett inntil henne hele natten, kanskje de svetter sammen, og om morgenen har de sex, bare fordi han syns hun er så utrolig deilig. han møter henne sikkert hver dag, han gleder seg sikkert, han tenker på henne og gleder seg til å møte henne på kaffe, slik at han kan fortelle hva han har gjort, og hvor gal han blir av de han studerer sammen med. og hun ler av det han forteller, hun ler og smiler og han tenker at hun er den fineste i verden, at han vil gjøre så mye gøy sammen med henne, de skal gjøre så mye morsomt sammen, de skal dra rundt i verden, de skal starte bar sammen, hun er sikkert liten og søt og uutholdelig interessert i det samme som han.

så jeg grein litt. og ringte til mine kjære. og grein litt til. og brakk meg med tanken på at han har sex med henne, at han elsker henne, at han holder rundt henne og gir det smilet til henne, at smilet hans er hennes. jeg hater det. jeg blir kvalm.

men så forteller jeg om påsken og den vidunderlige mannen jeg møtte, og jeg blir så glad av å snakke om ham, om hva vi har, om at det går ann å møte mennesker som er der, som blir der, som man liker, og som liker en tilbake. jeg ble glad, jeg lo høyt og jeg tenkte, menherregud hvorfor er jeg også så lei meg? hvordan kan man ha så mange fine mennesker i hodet og i hjertet på en gang? jeg skjønner det enda ikke, jeg skjønner ikke hva han egentlig betyr for meg, kanskje er han bare en vane. det er det ab sier, hun sier at han bare er en vane, at når man kan fryde seg så over alle disse andre menneskene, når man er så åpen at man kan ta i mot andre mennesker og faktisk klare å gi noe tilbake, da er han bare en vane. han er det som var. og vaner er jo nesten umenneskelig vanskelig å bli kvitt. de sitter fast som gammel tyggegummi på fortauet. ikke olga klarer å slikke dem bort på en kveld en gang. så hvordan skal vel jeg klare å gi slipp på ham.

jeg gjør det. jeg kommer til å klare det. fordi jeg husker alle de andre. fordi jeg møtte en gammel flamme som klarte å putte alle bitene på plass, han fikk meg til å like meg selv igjen, til å tenke at jeg var noe, at jeg faktisk var morsom, interessant, sexy. han fikk meg til å huske meg selv igjen. det var fantastisk. og nå er jeg jo det. jeg møter deilige mennesker og gjør just det jeg har lyst til. jeg studerer. jeg spiser middag klokken tolv slik som de andre gærne tyskerne, og jeg elsker det. jeg drikker billig sprudlevin med gode venner, vi røyker i ganga med stearinlys og is i varm sekt, og jeg står opp litt for seint, men jeg rekker alt uansett.

jeg skal møte ham til helga. han har mange av tingene mine. ab mener det kanskje ikke er så lurt, at kanskje det kommer til å være så fint og bra at jeg ender opp med å bli lurt tilbake til glemselen. så jeg vet ikke helt. jeg kan også be ham sende det. jeg kan det. jeg bare vet ikke om jeg vil. avslutninger er jo fint. det er jo fint å møte ham, og kanskje kjenne på det jeg føler nå. ferdig. eller, nesten ferdig. muligens blir det helt ferdig etterpå.
eventuelt sitter jeg på toget og griner. det blir vel helst det siste. så jeg gjør vel kanskje det da. sender en melding og sier at han har nok rett, det er nok ikke så lurt å møtes, det er nok best at han sender det. og forresten, jeg elsker deg fremdeles. men det er mulig at det bare er en vane.

din for alltid, inntil videre *

avhengigheter. parental discretion adviced.

jeg har bare så intenst lite lyst til å slutte å røyke. jeg har egentlig bare en røykefri pause, jeg er egentlig røykfri, men så skjedde det så mye og så valgte jeg bort det letteste, og begynte å røyke igjen, og nå, vil jeg bare ikke. jeg vil ikke slutte. jeg elsker å røyke. jeg elsker å tilfredstille denne avhengigheten, dette suget som føles nesten ut som når man er tørst, denne deilige følelsen når man tar draget, fyller lungene og kjenner at monsteret i magen setter seg ned og slapper av. jeg elsker å røyke.

det lureste er nok å lese røykesluttboka en gang til, jeg bare har ikke lyst. jeg har ikke lyst til å ikke røyke, til å ikke få denne lille tilfredstillelsen. jeg mener, hvor mange slike avhengigheter har man, som ikke er såå skadelige. (og her vet jeg svært godt at jeg tar helt feil og at man egentlig får kreft og dør smertefullt av røyk, men jeg orker ikke tenke på det) Det er nemlig ikke til å kjimse av, det å oppfylle suget, det er en viktig del av våre liv, vi har alle slike uvaner, tror jeg. som feks cocacola, det er jo avhengighet, eller sex, eller bekreftelse, eller selvskading, eller alkohol. og når jeg da ser på alle disse forskjellige, så blir plutselig ikke røyk såå jekli farlig.

pluss at det er ufattelig sosialt. det er det. uansett hva dere aldri-røykere sier, så er det å ta en røyk sammen en utrolig sammensveisende handlig. man står sammen i en lite gruppe, noen bommer røyk, låner lighteren, ruller en eller låner et papir. man blir kjent, når man står ute og røyker er det nesten en selvfølge at man begynner å snakke sammen, og det er det da virkelig ikke når man står ute og trekker frisk luft. det er ikke det. da står man bare der, og henger, og føler seg litt dum. når man røyker kan man si til den andre røykeren, kom skal vi ikke gå ut og ta en røyk, og så får man dette takknemlige ansiktsuttrykket tilbake, ja herregud takk det gjør vi, og så går man ut, man lager en pause en anledning til å bli kjent til å være sammen. det er veldig veldig deilig. og veldig irriterende når man ikke røyker, selfølgelig.

men røyk stinker. seriøst, det stinker noe helt forferdelig. det stikker i øynene, det koster penger, og ikke minst, man får Kols og kreft og så dør man før man får gjort alt det man egentlig hadde tenkt. men sant, slik er det jo med alt. og som menneske er det jo ingenting av det som kommer til å skje med meg. ikke vel?

alkohol derimot, er farlig. det er en rus. det gjør at man ikke klarer det man vil og hadde tenkt, det får en til å gjøre dumme ting, og deretter ligge inne under dyna i noen dager etterpå, til hukommelsen har lagt sitt fine slør over minnene. alkohol er digg. men det er ikke like sosialt akseptert som røyking. det er ikke greit å drikke seg full hele tiden, da blir man sett rart på, og så kommer venner og skal snakke og fortelle at kanskje man drikker litt for mye, kanskje man burde ikke drikke såå mye hele tiden. alkohol er farlig.

hasj. hasj kan jeg ikke noe med. paranoiaen siger innpå bare av tanken. har man hatt angst så skjønner man hva det vil si å bli rusa og paranoid. det er meget meget ubehagelig.
alle disse andre stoffene gidder jeg ikke nevne en gang. fantastiske herlige farlige ulovlige og ubegripelig skadelig syntetiske stoffer. man har da blitt for gammel til å føle at det er nødvendig å danse danse tygge tygge natta lang.

selvskading er vel forsåvidt noe annet. en annen type avhengighet kanskje. det er altfor mange som driver med det, har jeg skjønt i ettertid, men jeg ikke visste hva det var da jeg først begynte. jeg skjønte ikke hva jeg gjorde, jeg bare syns det var deilig å kjenne på noe fysisk noe, det var deilig å bøye håndleddene slik at sårene rynket seg, og kjenne at det gjorde vondt, at jeg var tilstede i huden min, i virkeligheten, ikke innvendig. for innvendig var bare kaos. innvendig var ingenting.
jeg husker jeg hørte på Leonard Cohen, jeg satt i en gammel stol rett ved anlegget, med te og sigaretter, og holdt jeg gloa helt helt inntil huden på handleddet. det var ubegripelig vondt. kanskje jeg hadde sett det på en film, jeg får den følelsen nå når jeg tenker etter, at jeg hadde sett en film hvor noen gjorde det, de hold gloa så nærme at det begynte å boble. det fikk jeg ikke til, da må man nok holde ganske så lenge. jeg klarte ikke så lenge om gangen, men man holder helt til man ikke klarer mer, og så tar man en pause før man begynner på nytt. det er så vondt. det er helt vanvittig. jeg har prøvd nå i den seinere tid, bare for å kjenne hva det var jeg egentlig gjorde. og det er faenmeg sprøtt. at jeg fikk det til. det er rart å tenke på hvor uendelig vondt det må ha gjort inni meg, for at den fysiske smerten skulle kunne utgjevne det.

det var første gang jeg var deprimert. jeg visse ikke noe om det, heller. jeg visste ingenting som slike ting, egentlig. jeg bare var. i tre månder, og så var det plutselig over, og man tenker herregud er det slik det er å leve. er det slik det er å le av ting, og være tilstede.

men det kom tilbake igjen, selvfølgelig. da hadde jeg fått litt mer peiling, så jeg begynte med kutting istedet for. kutting er ikke i nærheten av å gjøre så vondt, det er enklere, det går raskere over, det gror fortere, og så blør man. blod er en underlig ting. blod er magisk. farlig. hypnotiserende. jeg vet ikke, jeg klarer ikke helt beskrive det, jeg klarer ikke helt å huske det tror jeg, hva det var som gjorde det så viktig og nødvendig. smerten er klar, smerten fikk meg tilbake til virkeligheten, den fikk meg ut av meg selv, slik at jeg kunne konsentrere meg om utenfor, om folk og hendelser og skole. blodet derimot er noe annet. det gjør ikke vondt, men det er en så inderlig kraftig bekreftelse på smerten. det er vel ingenting annet som kan bekrefte smerte på samme måte som blod kan. alle alarmer går, tilogmed den mest deprimerte tilbaketrukkede hjernen skjønner at når det kommer blod, da er det noe alvorlig på gang. da er det ikke kødd, det er på ordentlig. kanskje det var derfor det var så fint, hver gang blodet piplet så fikk jeg et overordentlig bevis på hvor vondt jeg hadde det.

psykologien kaller det for en ventil. selvskading er en ventil for alle følelsene man ikke klarer å håndtere. istedet for å sprekke som en ballong, istedet for å knuse ting og banke opp folk, så kutter man seg opp. man retter smerten mot den den tilhører. noen gjør det jo også for å få oppmerksomhet. for at andre skal kunne se smerten, for å få hjelp, medlidenhet og slike ting. jeg gjorde ikke det. jeg gjorde det for å få utløp for denne ubeskrivelige vulkanen jeg hadde inni meg. og det funket innmari godt. inntil jeg satt ved kjøkkenbordet en gang og brukte en dårlig kjøkkenkniv med tagger. plutselig oppdaget jeg armene mine og tenkte at herregud når jeg er tredve kommer jeg til å se ut som en kjøttkake. så jeg bestemte meg for å gå til legen. for man vil da virkelig ikke se ut som en blodig pølse heller.

hos legen fortalte jeg at jeg trengte en psykolog. han spurte hvorfor. jeg svarte med det enkleste; vel, fordi jeg prøver å ikke drikke whiskey før klokken to om formiddagen. men det får jeg ikke alltid til. legen lente seg tilbake med en bedrevitende mine, åjahaja, så det er mer rusproblematikk altså. neineineni, ropte det inni hodet mitt, symptomer for pokker, det er symptomer. jeg brettet opp genseren og viste ham armene mine. han ble alvorlig. slik skummel alvorlig slik man ikke vil at leger skal bli, og så sa han, ja ok, jeg skal ringe til dps og høre.

to uker etterpå ringte psykolog B og jeg fikk en time. på den måten har jeg vært utrolig heldig. jeg har snakket med så alfor mange mennesker som må streve seg gjennom tjue telefonsamtaler med forskjellige psykologer, og vente i mange måneder før noen tar dem inn. jeg fikk time etter to uker. det var fantastisk. hun reddet livet mitt. ikke akkurat da, men over årene som gikk, jeg er henne så uendelig takknemlig.

selvskadingen sluttet jeg ikke med, selv om jeg begynte i terapi. det tok lang tid. selvskading er en avhengighet, en ventil, en utløsning, en bekreftelse og et håndfast bevis for meg selv. at jeg faktisk har det vondt. at jeg faktisk ikke har det bra, selv om jeg later som, selv om alle tror det. for noen ganger er det vanskelig å vite hva som egentlig er, når alt inni er helt helt annerledes enn alt utenpå. det strever jeg fremdeles med, og det er nok en ting jeg alltid kommer til å ha problemer med, men nå ringer jeg heller til vennene mine og spør. og så forteller de meg hvordan virkeligheten kanskje er. og at det er helt greit.