pen søker trygg

heter boka jeg leser. om hvordan kvinner undertrykker menn.

jeg blir kjent med yngre menn. nesten gutter. jeg tror de er gutter. de er gutter i forhold til mine venniners menn. men de er herlige. jeg blir kjent med herlige mennesker og jeg elsker det. jeg elsker følelsen av interesse, at jeg har lyst til å møte noen, bli kjent med dem, prate prate, høre på musikk og kanskje kysse litt. jeg elsker når noen interesserer meg. så jeg har bestemt for at min måte å "gjøre" likestilling på herved skal være å oppheve denne tullete regelen om at kvinner vil ha eldre menn, og gutter vil ha yngre jenter. folk vil ha folk, basta. jeg vil ha folk. jeg trenger folk. jeg trenger morsomme, vanskelige, spennende, interessante, rare, deilige mennesker å omgi meg med. jeg trenger et hav av folk som jeg liker, tilgjengelig, i nærheten, rundt meg. jeg trenger folk. ikke bare gutter. jeg trenger jenter også. og de i mellom og utenfor. folk!

og nå, sakte, men sikkert, så oppdager jeg verden utenfor og blir forelsket i hva jeg finner. det er digg. det er befriende. slik at selv om jeg er snørrete sjuk og syns innmari synd på meg selv, når jeg ringer min mor og ber henne oppmuntre meg, så må jeg egentlig le jeg også, for egentlig er jeg ikke så ensom som jeg skal ha det til. egentlig har jeg funnet noen. det er bare at av og til, nå jeg lufter bikkja og går aleine og det regner og jeg er kald og forkjølet, så føler jeg meg helt forbanna aleine i hele verden. men det gjør vel de fleste av og til. det er vel vår skjebne som mennesker, at vi kan kjenne på slike ting. jeg tror det. er ikke det en slik setning, om at i bunn og grunn så er man aleine. man blir født, og man dør aleine. mellomtiden får man bare fylle opp så godt man kan, og gjerne gjøre noe bra i samme slengen.

så jeg inviterer tattooereren med den hvite skjæferen på baguett og hummus, og når jeg danser med den søte gutten med de snille øynene, så gir jeg ham et kyss. jeg sier ja til Tanz in den Mai i morra, og jeg håper på fint vær i helga slik at vi kan sykle til et vann utenfor byen og sove ved siden av bålet mens vi hører på mp3 og drikker noe godt. jeg pludrer med hundedamene i parken og jeg vinker smilende til jenter som roper hei i det de sykler forbi meg, selv om jeg desverre ikke husker dem alle sammen. er det fra festen, i klassen, fra byen, fra parken? jeg aner ikke, jeg bare tenker at verden er i vår, og jeg skal faenikke la alder eller andre forestillinger om hvordan og hva og passende legge demper på denne våren. ikke denne, ikke neste, ikke noen sinne. jeg skal leve. slik det passer meg.