mamma

min mor sa at hun hadde lest et intervju med en gammel dame. denne damen ble spurt om hva hun kunne ønske hun visste da hun var ung. den gamle damen svarte, at kjærlighetssorg går over. hun skulle gjerne, aller helst, ha visst at kjærlighetssorg går over.

jeg tror jeg vet det nå. det går. over. sakte. litt etter litt.

min mor er fin. hun er en liten solstråle som ler av seg selv etter at hun har kjeftet på meg fordi hunden min promper og røyter og spiser vinduer, og fordi jeg ikke klarer å henge klærne mine på snora uten at de rynker seg. bare så du vet det, sa hun, så kan jeg ikke for mitt liv skjønne hvorfor du ikke henger klærne dine slik at de ikke rynker seg. med utropstegn, indignasjon og høy latter.
min mor har lært meg å si pytt pytt. er det så farlig da. sånt skjer. hun har lært meg å godta folk, det har aldri noen gang vært sladder i min mors hus, hvis noen begynner å snakke om andre på en negativ måte blir man møtt med en likegyldig skulderheising og en; jaja, dem om det, de har de sikkert ikke så greit, de har sikkert sine grunner, vi er vel alle slik av og til, kommentar.

men noen ganger er det vidunderlig fantastisk befriende å slenge dritt. som for eksempel om den lille verfickte schlampa som nå er kjæresten hans. det er digg å lære stygge stygge tyske ord og si dem med alt hat og all smerte jeg kan oppdrive. det er deilig å få vennene mine til å sende henne tanker med herpes entotre, og håpe at forholdet går til helsiket etter en sommer. det er herlig er det. store bokstaver og usaklige utrop.

for ikke at jeg mener det så veldig. ikke at jeg ikke ønsker ham alt godt og hablahalba. jeg bare, er sint. og trist. og forbannet. og lei.

det er også greit. man kan være det litt. og deretter kan jeg ringe til min mor og høre hvordan man skal tenke fremover, oppover, og bortover. ihvertfall ikke nedover og innover.
men først skal jeg bare drikke litt, røyke litt, hate litt, grine litt, forbanne litt og flørte litt.