det var så mye som skjedde på så kort tid, jeg er ikke vant med det. jeg er vant med hunderutiner og studier, få mot ingen nye mennesker og ihvertfall ikke tilsnakk fra fremmede.
men det skjer, og det skjer selvfølgelig på bygda. så jeg bare begynner et sted, den kronologiske rekkefølgen er muligens ikke så viktig.
Jeg svinger inn på gårdsplassen etter tre feilkjøringer og blir mottatt av ei sliten mormor og en hyperaktiv unge. jeg velger sistnevnte og setter meg på gulvet i det innmari rosa rommet, omringet av barbiedukker og andre rosa saker. vi leker og jeg kan faktisk huske det morsomme med å kle på dukkene. særlig når man har så mange sko å velge mellom. jeg spør mormoren om jeg skal hente ungen dagen etterpå, slik at de får litt ro, og min nye bestevennine roper høyt hurra og lager slike bevegelser som vi gamle har glemt.
VBM er mammaen min sier hun når vi lager pepperkaker. "ja, det er hun", svarer jeg og kjenner hjertet dunke. hun ligger i jorda nå, sier knøttet, jeg så det i går. jeg husker hva fortellingen er
og prøver meg på "men det betyr vel at hun er i himmelen, gjør det ikke?"
nei, for jeg så henne gå ned i jorda, og dessuten hadde hun ikke vinger for det så jeg, men så var kista lukket, og da kan man ikke fly, ikke sant? de klisjeuskyldige ærlige øynene ser på meg og jeg tenker at herregud, hva i verden driver vi med som prøver å lure barn. det finnes ingen annen sannhet enn den som er.
ja det er nok sant det, sier jeg og kjevler ut en ny deig.
knøttet vil holde i handa når vi går til lekeplassen og hun lener hodet sitt bakover og hele hennes bittelille kropp hviler i fanget mitt når vi runser. det kiler i magen, roper hun, en gang til!
når jeg kjører henne hjem sovner hun i baksetet.
jeg har virkelig ikke lyst på barn, men herligland. kanskje jeg har det allikvel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar