en vanlig dag

det er noe som rasler bak bokhylla, noe som er svært merkelig, siden det eneste som er bak er isoporen som dekker døra inn til min medbeboer. det rasler også litt inne i det urgamle varmeapparatet, derfor tror jeg ikke at det er en møll, og jeg er ganske sikker på at det ikke er trekk. det er noe raslende.
jeg håper det ikke er en mus. jeg er ikke redd for mus. jeg bare liker ikke uinviterte dyr i hjemmet mitt. dessuten er jeg ganske sikker på at det er mer eller mindre usunt for bikkja som ligger og snorker der. hvis musene bæsjer. noe de nok gjør.

skrivebordet mitt som egentlig er et sammenbrettbart kjøkkenbord har en fin gammeldags duk på. den er orange med store roser på, jeg blir varm av å se på den. men desverre ligger det ørten uryddige saker på bordet.
jeg gidder ikke rydde. rydding er kjedelig. vasking derimot, det gjør jeg gjerne. men jeg skulle hatt en ryddehjelp. noen som kunne fjernet sølvpapiret til Lindtsjokoladen, vannflaskene og alle de viktige papirene. det ene viktige papiret har et stort tydelig avtrykk av en pote. jeg syns egentlig det er litt søtt. men når jeg viser papiret til de viktige personene spør de alltid hva det er. og så føler jeg meg svært uryddig. og lite viktig. det er ubehagelig for jeg tenker som regel ikke over om jeg er viktig eller ikke. så jeg går fra å være ingenting til å bli noe mindre. jeg pleier bare å le når de spør, og si at det er hunden min.

tyskere flest liker hunder. de liker hunder så godt at staten måtte skattelegge hundehold for at ikke alle skulle finne på å kjøpe seg en. jeg tror ikke det funksjonerer helt. de fleste hundene jeg kjenner har ikke betalt skatt. ikke min heller. men hun har danskt pass.

i dag morges da jeg våknet oppdaget jeg at vingene mine var borte. jeg snudde meg rundt i senga og skulle strekke dem ut og opp slik jeg gjør hver morgen. de var borte vekk.
jeg lå på magen med lukkede øyne for jeg var enda ikke helt klar for å møte verden, jeg strammet musklene og plutselig merket jeg at de ikke var der lenger. jeg strammet ingenting. som om det aldri hadde vært vinger på ryggen min, som om jeg aldri hadde hatt de ekstra musklene. jeg føler meg helt fin, helt hel. ingenting synes, jeg sjekket meg i speilet for jeg kunne ikke helt godta at de ikke skulle være der lenger. men de er altså borte. ryggen min er helt glatt.
jeg har sittet i sofaen min i hele dag og kikket ut av vinduet.
i morgen skal jeg gå til vingespesialisten som holder til rett rundt hjørnet. kanskje han vet hvor de er. han er en fin mann, han har en skobutikk også, den heter Pimp my Shoes. Vingebutikken heter Pimp my Wings. han gir meg alltid en kopp kaffe når han pusser fjærene mine. en kaffe og en røyk, nøyaktig så lang tid bruker han på den ene vingen. jeg pleier bare å pusse en om gangen. det blir så nakent å skulle brette ut begge. jeg vet at de fleste gjør det, jeg bare liker det ikke. men han vet nok hva som har skjedd. jeg er jo ikke spesiel. det som skjer med meg har nok skjedd før.