små barn

i natt sov et lite barn i senga mi. først sovnet hun på sofaen, og da jeg listet meg gjennom rommet for å hente øl på balkongen måtte jeg sette meg ned og kjenne på denne svært uvanlige følelsen av å ha et lite barn som sover i min sofa. det er en følelse helt annerledes enn de andre, og jeg tenkte, kanskje man må ha barn, bare for å få kjenne dette her litt oftere. Hun hadde strømpebukser og genser og lå med rumpa i været over dyna. og hun sov.
merkelig hvor dypt inntrykk det gjorde.
da jeg kom hjem fra byen turde jeg ikke legge meg i senga for jeg visste hun lå der, så jeg listet meg inn med lommelykt og tok på meg sovetøy før jeg sovnet på sofaen sammen med bikkja. jeg var redd for at hun plutselig skulle våkne og ikke huske hvem jeg er. jeg tror egentlig at hun ville husket meg, hun sier tilogmed navnet mitt til mammaen sin, hun sier at jeg må være med å bade i badebassenget. da B fortalte det til meg holdt jeg på å grine, men istedet så klappet jeg i hendene og så sikkert veldig rar ut.
jeg våknet av at jeg frøys på sofaen så da gikk jeg inn og la meg helt ytterst i senga for å ikke vekke henne. rett etterpå kommer mamma B inn og lille barnet våkner. er det mormor spør hun, nei det er Frau L svarer B. Åhja sier hun, og gjentar navnet mitt.
jeg får lyst til å bli en bedre person hver gang hun sier det.