Jeg tenker alltid på maria når jeg hører på hope sandoval. jeg tenker på den gråhvite jenta med det svarte håret og de store arrene. Jeg husker hvordan jeg kikket gjennom gardinene på stativet som skilte sengene våre og tenkte at hun så syk ut. slik syke mennesker skulle se ut, hvit nesten gjennomsiktig og med et stille ansikt. jeg syns hun var pen. sykdommen hennes var pen, hun ble ikke gul og grønnblå, men hvit, gjennomsiktig hvit og grålig, som et bløtt kjøkkenpapir. og med det korte panneluggen og den svarte fargen så hun så vidunderlig dramatisk ut. jeg ble en smule misunnelig for hun så ut som hun klarte å vise hvordan verden var på innsiden. Jeg skjønte jo senere at det ikke stemte, innsiden er alltid mer skitten, men der og da, gjennom gardinene, slik hun lå på senga med headsettet på, da ønsket jeg at jeg også kunne se slik ut.
vi fikk en fin tone meg og maria. den ble nok ikke helt godkjent av pleierne som kanskje ble litt ubekvemme av den makabre humoren, men for oss var det vel nesten en livredder. en liten dagligdags livredder slik at man også av og til kan le, selv om det er så uendelig tragisk. jeg husker vi satt i gruppeterapien og den voksne damen snakket om hvordan så mange av vennene hennes er syke og de hopper ut av vinduet i hytt og pine.. det var selvfølgelig en tragisk historie, hun prøvde å gi uttrykk for hvor vanskelig det kan være å ikke gi opp, men det var også så vidunderlig befriende! vennene hopper, bokstavelig talt, ut av viduet i hytt og pine, og det var så mye aggresjon og misunnelse bak den setningen, hvorfor i verden skal ikke jeg også gi opp!? vi kikket på samme tid bort på hverandre og knakk sammen i latter. den voksne damen forstod hvorfor vi lo, mens pleierne sendte oss "roderenedderemåtahensyntildeandrePasienteneogså" blikk..
Jeg tror kanskje det er slik det skal være, de kan aldri trå over i våre følelser, de kan aldri ta del i den humoren man får når man deler historier som å sloss med politiet eller måtte gå slukøret til legevakten for man mente det jo både, og ikke, å ta alle tablettene, eller kutte sååå dypt at blodet skulle sprute, og -herregud som jeg så ut der jeg stod og ventet på blålysene. Galningsertifikatet er for oss andre, og vi har lov til å le av hverandre og oss selv på samme tid.
Det er fint det samholdet man får av å være der inne. Det finnes en fantastisk forståelse for all galskapen, alt raseriet, og på måtene de utspiller seg på. Den friheten er muligens selv kjernen i den passive behandlingen har jeg tenkt, friheten til å få være litt smågal, storgal eller bare kjempe sint og trist og lei. og ikke hele tiden ta seg sammen og snakke med folk. se på folk. være med og rundt og omgitt av folk..
Men jeg tok meg ofte i å lengte tilbake til inntaket. Noen ganger gjør jeg det fremdeles. Når dagene blir veldig mørke, når presset fra megselv, fra andre, fra skolen og fra hverdagsmenneskene, når alt blir for stort og jeg ikke klarer å holde veggene oppe. Da blir andre mennesker så voldsomme, og jeg lengter tilbake til friheten på inntaket. Det er herlig fredelig der. Galne mennesker kan jo ofte lage litt lyd, men til gjengjeld så har man lov til å være skikkelig gærn der inne. Så sint som man bare vil. For noen ganger når man ikke selv klarer å holde på grensene, så er det innmari fint med mennesker som kan gjøre det for deg.
Men meg og maria møttes på åpen. Vi delte rom en periode, skilt av to stativer med blomstrete, eller var det stripete gardiner. Det var forsåvidt nok, man holder seg jo innefor sin grense, i sin seng, sin vinduskarm. og man snakker ikke til de som ligger. ihvertfall ikke før man er langt på vei ut derfra, når veggene er bygget opp igjen, og man klarer å forstå hva andre sier.
En gang da jeg var på legevakten sa den gamle kyniske psykiateren at jeg burde jo egentlig være glad, jeg hadde jo en positiv diagnose. Når jeg ble rundt 40 så ville jeg jo være så godt som stabil! Det var kanskje ikke den smarteste tingen å si til en desperat 20åring, men i tiden etterpå tenkte jeg ofte på det, at jeg tross alt ikke var diagnostisert med feks. bipolaritet. Eller schizofreni. Jeg kom muligens til å bli "frisk" en dag. Til sammenligning med de bipolare galningene, som gjerne hopper ut av vinduer når de ble eldre. Maria hadde ikke en positiv diagnose. Hun hadde en skikkelig kjip en. Slitsom, langvarig, vanskelig, tilbakevendene møkkasykdom. Men hun er her fremdeles. Tror jeg. Vi hadde noe himlande fint der inne, og hadde herlig sms kontakt en stund etterpå. Men så gled vi tilbake til det gamle livet utenfor, og passet kanskje ikke helt inn i hverandre der. Det er greit det også. Jeg bare håper at hun fremdeles er der ute. At hun ikke har gått henn å kuttet for dypt uten å ringe 113 etterpå. Vi hadde en avtale om å vente en dag når vi først hadde bestemt oss. For det skader jo ikke det. Å vente en dag til. i tilfelle man ombestemmer seg, sant. En dag til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar