jeg lever i gamle minner og gamle følelser:

Historien om den lille jenta del 2.
det vargått lang tid, og den lille jenta hadde grått, ledd, hylt, sørget og vært veldig lei seg, da plutselig en dag at hun la merke til alle de fine menneskene som hun så rundt seg. De gikk som vanlig på gata, de trente ved siden av henne, de lo på nabobordet, og hun tenkte, se hva jeg har glemt! Det finnes bra folk her, de er her, de har vært her hele tiden, det er bare jeg som har glemt dem. Den lille jenta ble ganske glad over oppdagelsen sin, og hjertet hennes som hadde vært så veldig lite og usynlig vokste seg litt større og hun smilte mens hun gikk hjemover. Jeg lurer på hvor jeg har vært, tenkte hun, selv om hun egentlig visste det, hun hadde vært en tur i landet med knuste hjerter, og man vet som regel aldri at man er der, før etterpå, når man har kommet seg hjem igjen. Jeg er glad jeg kom helskinnet hjem, tenkte hun videre, men det var jammen en hard tur. Hun tusslet stille for seg selv, slik hun hadde gjordt de siste månedene, men noe var annerledes nå, hun kunne kikke rett fre, rett opp, og inn i øynene til de som gikk forbi, uten å tenke at verden besto av slemme kjedelige mennesker. Hun kunne smile, hun kunne le for seg selv, og hun merket hvor uendelig lenge siden det hadde vært, at hun følte seg så fin inni.


*
Del 3.
Den lille jenta var blitt voksen, men fremdeles ble hun lei seg og fikk kjempelyst til å gjøre ting som hun visste ikke var særlig bra for henne. Hun kunne skjønne det nå da, hvorfor det kom det behovet, og det var jo en voksenting visste hun, men samtidig merket hun at det var himla vanskelig å la være å følge impulsene, følelsene og behovene. Kanskje det nærmer seg, tenkte hun, kanskje jeg endelig begynner å få det til, det der med å være voksen. For hun hadde alltid hatt en forestilling om hvordan voksne hadde det, de hadde det, virket det som, både enkelt og greit og alt var liksom bare en ting som gikk over, uansett. Den lille jenta som kanskje var blitt voksen smilte forsiktig inni seg, kanskje har det skjedd! Jeg har sørget over så mye, jeg har grått, lengtet, hylt, grått enda mer, forbannet og vrælt har jeg, og tenk om det endelig skulle vært over! Tenk om jeg kan ha kjærlighetsorg og være sjalu, lei meg, vondbroten, og alt som verre er, og fremdeles ha det ok. Tenk om jeg fremdeles kan leve og smile og være glad. Hun smilte enda mer, kjente på røyksuget og var så glad for at hun hadde vært røykfri i dag også.


*

Del 5.
Ting er så innmari ustabile for tiden tenkte jenta, og var både sint og irritert og lei seg på grunn av det. Det er så kjedelig å aldri helt vite hvordan neste dag kommer til å bli, jeg kunne mest ønske at jeg visste det, at ting enten skulle være slik eller slik, for da hadde jeg jo på en måte kunnet forberede meg, og ikke blitt så skuffet når planene jeg hadde ikke funket fordi jeg hadde konsentrasjon lik en måke. Samtidig er det jo digg for dagen i morra kan jo bli overaskende bra! Så da kan jeg på en måte glede meg også, og være litt spendt og tenke at kanskjekanskje i morra så begynner det på nytt igjen, den gode følelsen av nerding gleden over å lære mange nye spennende og gøye ting. Jeg savner ham ganske så mye, nesten hele tiden, av og til så må jeg si navnet hans høyt inni meg mange ganger og late som om han kanskje kan merke det og så savne meg litt han også. Det er utrolig ekkelt å tenke på at han sikkert lever og koser seg, uten at jeg er noe i livet hans. At han fint klarer seg uten meg, at han ikke trenger meg i det hele tatt. Jeg blir kvalm av å tenke på det, så jeg prøver å unngå det. Da tar jeg heller en pille og sover litt, så kan det bli en ny fin dag som ikke behøver å handle så mye om megmegmeg, man kan jo bli gal av mindre.

B sa at det nok var normalt det som skjer med ustabiliteten min, at det er noe som ofte skjer når man har gått lenge i terapi og kanskje er på vei ut av den. Jeg leste om diagnosen min i psyk.boka, det var ganske ekkelt, jeg er visstnok ganske syk; jeg er kjent som en av de vanskelige pasientene å behandle. Fordi min krevende avhengihet, manipulasjon, humørsvingninger osv både vil påvirke behandler og alle de rundt meg. Jeg tenker at det stemmer jo, veldig mye av det, at jeg er avhengi, det er bare en følelse av behov for at noen skal være der, tilgjengelige, åpne og vise varmen jeg så tydelig trenger, det stod i boka at man lett kan skremme vekk folk med intensiteten sin.. det har jo vrt slik da, eller, verdenen min har jo vært en verden av svart og hvit, av rett og galt, vondt og godt, tilgivelig og synd. Nå føles det som om det løsner litt ihvertfall, det er jo bra. Svarthvitt heten tenker jeg på, evnen til å integrere flere forskjellige sider ved en person og se at man ikke bare er enten eller, man er mange ting og man gjør mange feil hele tiden. Man sårer de man er glad i, man sier ting som gjør andre triste og så må man bare takle det, fordi det er en del livet å føle slik.


*
Del 6.
Så da måtte jeg gjøre det igjen. Det var ikke noe greit. Som vanlig. Det var så fint i begynnelsen der litte grann. Jeg fikk ha ham litt, ikke helt, men litt, og jeg kunne lure meg selv litt. Bare leve litt i tryggheten om det man ønsker så sinnsykt at skal bli til hverdag og virkelighet. Han ble singel. Og jeg ble glad. Men så sa ha, jeg skal kanskje møte en jente i morra da, åhja, hvem da, åh hun ja, som du møtte, selvfølgelig, så modig du er, men nå må jeg gå, hadde bra.

Bankbank, jeg tror ikke jeg kan være vennen din lenger, du. Pga greia med hun jenta, ja, hun og alle de andre du kommer til å flørte med fordi det er slik du er. Jeg tok ham på kinnet og så gikk jeg.

Og knuste hjertet enda en gang, men det må være nok nå.. det får være nok. Jeg er lei. Jeg er lei av å lengte, å håpe og være trist men late som glad og alt sammen. Jeg vil bare røyke og trene og lese.

Jeg hater knuste hjerter. Og jeg hater hater at det gjør så vondt. Og at det ikke går over. Og at jeg tror at jeg kommer til å få ham tilslutt.jeg hater hater hater det. Fytti. Så sove nå, og i morgen er det en ny dag. Da vet man aldri hva som skjer.

Tänd eld på dina tankar
Med dina svarta tysta tårar
Och vi vet och du vet allt tar slut
Långsamt genom rummet går hon u

Kom låt oss gå härifrån
Låt oss resa någonstans
Resa långt härifrån
Låt oss bli dom som försvann

Del 7.
Soundtrack: half full of happiness, Zoot Woman. Sigur Ros. Anthony and the Johnsons.

Tror du det er for å oppfylle den indre følelsen at man isolerer seg, eller oppstår egentlig den ensomme følelsen først når man er aleine?
Hører jeg på musikken fordi jeg trenger omgivelser som kan bekrefte min sinnsstemning, eller blir jeg minnet på tanker som jeg en gang hadde da jeg spilte samme sanger og røykte mine elskede sigaretter?

Så hvorfor kan man da plutselig bli trist midt i det ønskede selskapet, omgitt av hygge, trygghet og glede? Hvorfor er det som om man heller, av og til, ønsker seg den tiden aleine, den uten andre, selv om de ville vært stille med meg, selv om de bare ville vært i samme rom som meg, med en bok, og jeg kunne bestemt musikken om jeg ville, og jeg kunne vært aleine, de ville bare vært tilstede. For mye tydeligvis. For mye tilstede selv helt stille.



Jeg syns uansett at syriner er noen av de fineste sein-vår blomstene som finnes, og jeg elsker lukten fra gravlunden når jeg spaserer til byen. Jeg elsker de store trærne, selv om jeg ikke elsker dem like høyt som da jeg var liten og kunne kikke opp i mylderet av stier til jeg ble svimmel. Jeg elsker alvringer men ikke like sterkt som da jeg syntes at de var magiske og drømte meg bort til en verden hvor magien var mye mer tydelig og verden var litt mer, gjennomsiktig og klar. men jeg drømmer meg så sjeldent bort på samme måte som da, verden har liksom sneket seg litt for langt inn til at jeg kan fortape meg i de små detaljene og skape en verden innenfor den lille ringen av bare meg. Jeg kan huske det som om det skulle vært i sted da jeg satt på benken og kikket på byen, men det var ikke det, det var mange mange år siden, er det så lenge siden at jeg har glemt det, har jeg mistet evnen, eller har den bare forandret seg?



Han spurte meg hva jeg var mest stolt av noen gang å ha laget. Jeg svarte at da jeg var sytten så laget jeg to damer av metall i størrelsen gigantiske, jeg hang dem sammen og jeg hang dem opp i taket, og det er kanskje det fineste jeg husker, å lage de to damene og se dem henge der i taket i flyhangaren og være kjempestore og tydelige. Han hadde spikket en brevåpner til mammaen sin en gang. Og jeg tenkte, så små vi blir tilslutt, så små vi har blitt, som må huske så langt tilbake for å minnes de store tingene vi skapte. Vi er blitt for små til å lage ting, for verden har plutselig blitt for stor til å kunne tilføres noe, den har alt og vi blir så redde for kopiene, så vi har liksom gitt opp, allerede, og glemt den følelsen av at fordi Jeg laget dette her, så er det ganske så unikt og tøft. Fordi Jeg laget det. Små pyser som ender opp med å leve i minnene som allerede trenger to tall for å kunne tidfestes.

Det skremmer meg en del, de tallene, de årene som plutselig viser seg frem mellom nå og da, og så tenker jeg alltid, herregud, er dette alt jeg har å vise til, er det dette jeg vil prate om, det jeg gjorde lærte følte tenkte Da, for så mange år siden, jeg hater den tingen at man faktisk kan si, men det er jo seks sju år siden det da, det er jo femten år siden det da, og så blir det så ugyldig fordi man burde jo virkelig ha noe litt nærmere som man kan fortelle, eller relatere seg til. Har tiden bare stått stille siden den gangen, eller er det jeg som bare står stille og blir like falmende som den fine planten som jeg har i vinduet og som ikke vil bli frisk uansett om jeg både prater, koser og mater den med næringsrikt vann?

Hva er det om skal til da? Må jeg reise en tur? Må jeg møte nye mennesker i andre land og tenke nye tanker og opplever nye situasjoner? Må jeg ta flere sjanser og ikke være så engstelig for om jeg rekker å stå opp og lese de kapittlene jeg ønsker? Må jeg dra på nachspiel og henge med mennesker jeg vet at jeg sannsynligvis ikke kommer til å bygge noen varig relasjon med, må jeg si ja oftere?

Jeg tror vel egentlig ikke helt at jeg må det. Jeg tror vel egentlig at det er slik at når man har opplevd disse situasjonene så ligner de egentlig ganske mye på hverdandre, alle sammen, og derfor blir ting aldri like nytt og minneverdig som første gangen man tenkte tanken, hadde følelsen og opplevde handlingen. Jeg tror at jeg tror at jeg synes at man heller skal .. gjøre noe annet. At man skal finne just den situasjonen som man liker best, og så skal man dyrke dem, man skal utvikle forbedre og kanskje forandre på det man liker aller aller best, slik at det bare blir bedre, samtidig som man holder på det som man likte så godt den første gangen.

Jeg tror at jeg tror at det er ganske lurt. Og fint.