Moin sier han og spør meg hvordan det går. Fintfint svarer jeg, og spør om det samme.
Man lever og man lider; han tar en stor slurk av ølla og ser spørrende bort på meg. Skal vi snakke mer om det, skal vi enes om lidelsen, skal vi møtes her over hundene og bli venner over livets vanskelige dager? Jeg klarer ikke svare, jeg bare smiler og kikker på hundene som løper og sklir i søla. Hadde han kunnet språket mitt ville jeg sikkert svart med en kjapp, kort, morsom replikk, jeg ville fått ham til å le og føle seg forstått. Men fordi jeg bor i føkkings utlendighet klarer jeg bare å smile forsiktig og tenke at herregud det så godt ut med øl. Det regner blader, bikkjene flyr forbi beina mine og jeg blir skitten. Det er greit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar