høstvær i hodet

Jeg er ikke glad i høsten. Eller, jeg er ikke glad -om- høsten. Jeg blir ensom, liten, aleine, redd og svært lengtende. Jeg liker jo høsten og vinteren, jeg liker været når det er skikkelig vær, når man kan lene seg mot vinden og det stikker i kinnene. Jeg liker det mørke regnværet, lukten, gjenskinnet i asfalten og alle bladene som fyker og klistrer seg til vinduene. Det er fint ute, når jeg går og kjenner på at verden er til stede og at jeg er det, og at jeg bare kan være der litt ute i mørket, det passer over ens på en eller annen måte. Men når jeg da kommer inn igjen, til det som egentlig skal være så lunt og deilig,. Og jeg tenner stearinlys og telys, setter på deilig musikk, koser med bikkja og skal liksom være tilfreds, uten at jeg er det. Det er da jeg blir ensom. og liten og redd og engstelig for alt og alle, og verden blir ikke noe fint noe, verden blir for stor, for mye, for hard og krevende. Jeg får lyst på en pause.

Jeg lengter etter noe. Min mors kakao og farmors oppredde seng, Min farmors oppredde seng luktet så godt! Alt hun tok i fikk verdens beste lukt og alt ble så mykt at man kunne sovne hvor det skulle være. Jeg lengter etter farmors sin tynne hud, de myke myke hendene med blodårer som lå under et lite lag av silketynn hud, jeg husker hvordan jeg alltid pleide å leke med hendene hennes, huden hennes var så glatt og myk at den nesten kunne gå i stykker, jeg pleide å bevege på blodårene som løp over håndbaken hennes. Jeg savner teppet på gulvet til farmor, å gå barbeint inn i stua og legge seg ned forann tven for alt er så varmt og mykt og reint at det er like fint å være der, egentlig bedre enn i sofaen, men ikke bedre enn i senga. Jeg husker jeg for noen år tilbake åpnet en nattbordskuff som stod gjemt i et hjørne hos opphavet. I øverste skuff lå ti meget pent sammenbrettede skjerf, i andre skuff fem par meget pent brettede hansker og i siste skuff lå det lommetørkler og farfar sine gamle lesebriller. Alt lukter fremdeles farmor. Mange mange år etter var det fremdeles farmor igjen i skjerfene. Jeg kunne ønske jeg kunne krype opp i nattbordskuffen og være sammen med farmor de neste tre fire månedene.