jeg vet ikke hvordan jeg skal finne alle bitene som var meg. Jeg vet ikke hvordan jeg er lenger, hvordan jeg ser ut. man trenger et bilde for å lage et puslespill, man trenger en kopi, en tegning, et speil, noe som gjør at man finner bitene og kan legge dem der de hører hjemme.
jeg vet ikke hvem jeg er. jeg er jo, jeg vet jo det, jeg er jo den samme, jeg gjør det jeg skal, det jeg må, det jeg vil. men jeg mangler. jeg er ikke den jeg var før. før ham. jeg er en annen enn da jeg var med ham. vi var to. og plutselig er jeg en.
halvparten mangler, og den skal jeg liksom fylle opp med meg selv. jeg skal bli min egen person igjen, uten at det betyr at jeg ikke var det, sammen med ham. men vi var to.
og nå er jeg en.
jeg trenger å finne det bildet som skal være meg, jeg trenger kopien, blåpapiret, eller en ny tegning. jeg tror det blir det siste. strektegning med svart penn. ny.
herligland så tragikomisk.
jeg er bare ikke sikker på hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hvordan hjørnene mine ser ut. man må jo først finne hjørnene, de er egentlig enkle å finne så jeg tror de ser ut som vennene mine, søstrene mine, hunden min, familien min. jeg tror det er der. og så arbeider man ut derfra. ikke sant, man begynner med hjørnene.
det er vidunderlig å dra avgårde og fylles med kortvarig kjærlighet og glede. det er deilig med fyll og flørt. men det er bare silkepapir. og man kan ikke legge puslespill med silkepapir. det forsvinner jo av en tåre.
og jeg trenger noe som tåler snø. saltvann.
vind og stormkast og brennmaneter.
mandag 23. februar 2009
tirsdag 17. februar 2009
renselse
jeg går sakte bortover grusveien, det er tidlig morgen, menneskene går til jobb med hodet senket for å unngå at de gjennomtrengende små snøflakene skal sette seg fast i nylagt sminke og nyklippet skjegg. Bikkja springer som en gal av lykke over å kunne løpe. Hun hopper på den rare måten som ligner litt på et rådyr, og litt på en kalv. Mye kraft i en liten kropp. Jeg løfter ansiktet oppover mot snøen, mot vinden og kjenner at det stikker i kinnene. Jeg klarer ikke holde øyene åpne, dette minner meg om Norge, jeg savner Norge kjenner jeg, jeg savner været, naturen, de vidunderlige kreftene som bråker og blåser og som alltid klarer å gjennspeile sinnet mitt, savnet mitt, smerten min.
Jeg går langsomt bortover veien, slik at bikkja kan snuse og lese dagens nyheter. Sakte tar jeg tak i glidelåsen på toppen av brystbeinet mitt, den er vanskelig å få tak i, den er så godt som ubrukt, gammel og inngrodd i huden min, men jeg leter den frem med nikotinbefengte fingre og tar et godt tak, før jeg begynner å sakte sakte dra den nedover. Det gjøre vondt, huden min stritter i mot, den revner der den har grodd sammen over glidlåsen, blod pipler ut når tennene rives fra hverandre inne i denne fantastiske lille konstruksjonen. Jeg smaker på fingrene mine, slikker av blodet og prøver igjen. Sakte sakte åpnes brystet mitt, nedover brystbeinet til enden der muskelne overtar, overgangen er vanskelig jeg må rykke til for å komme videre, et stønn slipper ut av munnen min og jeg tar en pause for å trekke pusten. To lange dype åndedrag, det er lettere nå, brystkassa har blitt større, den holdes ikke lenger igjen av knokler muskler fett og hud, jeg trekker pusten, det er et tomrom, jeg vet at jeg kan puste innover i all evighet og fremdeles ikke nå slutten, det er som å puste ut når man er på vei til overflaten. Luften utvider seg i takt med nærheten til overfalten. Jeg griper på nytt tak i glidlåsen, den ligger rett over solar plexus og hvis jeg vil kan jeg la handa mi gripe tak i de livsviktige blodårene, tarmene, nervene som utgjør meg. Men det er ikke det som er formålet, jeg skal bare åpne opp, så jeg drar videre nedover, huden revner, musklene skilles og tilslutt, noen sentimeter over navlen stopper jeg. Navlen er for komplisert, det er ikke bryet verdt å begynne med navlen, jeg har stor nok åpning nå. Hendene mine føler seg frem oppover fra glidelåsen, de følger den tynne kanten og de spisse taggene som har holdt meg sammen, når de er cirka på midten stopper de opp, jeg tar et ekstra godt tak, det er sleipt og glatt av blod og underhudsfett, det siver frem mellom fingrene min og gjør at taket glipper, så jeg graver fingertuppene inn i fettet på innsiden av huden og løfter hodet nok en gang opp mot snøen, mot himmelen. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt dypt inn. På utpust drar jeg sidene fra hverandre og åpner opp hele situsen. Snøen kjennes kald og kriblende på innsiden av huden min, vinden finner veien inn i rynkene mellom tarmer, blodårer, og lunger. Nervene skriker av kuldesjokk og jeg får frysninger over hele meg. Jeg kikker ned og ser hvordan hjertetmuskelen jobber i et raskt stabilt tempo, blodet pumpes ut i lungene, mellomgulvet heves og senkes og lungene, som er litt flekkete av tjære, bobler og ser sprekkferdige ut når luften suges inn.
Snøen setter seg fast og smelter i møte med det varme, det kiler, jeg ler og løfter hodet igjen. Sånn, luft, renhet, vinden skal vaske alt bort, jeg åpner meg opp for kulden, slik at jeg kan begynne på nytt. Ser du, ser du hva jeg gjør, jeg åpner meg opp slik at du skal forsvinne. Jeg gir deg bort, vekk, dra bort nå, du kan renne bort sammen med blodet som sildrer over navlen, du skal vaskes bort av snøen, av snøvann og vind som rengjør meg. Jeg trekker pusten inn inn inn, frisk kald luft i hele meg, jeg spenner ryggen og skyter frem bystkassa; dra! bort! vekk! los!
Jeg slipper tak i skinnet mitt og underhudsfettet lager en liten slurpelyd når hullene etter fingrene mine fylles opp igjen. Jeg strekker hendene mine frem og ut, de er svartrøde av blod, iskalde og stive, og jeg folmer når jeg skal ta tak med høyre hand i den lille slimete hanken på glidelåsen. Venstre hand griper tak i navlen og magefettet, jeg borer tommelen inn i navlen og drar den nedover for å stramme huden slik at jeg lettere kan dra låsen oppover. Det går fort denne veien, blodet fungerer som smøring og tennene flettes lett inn i hverandre, det vil nok bli vanskelig å åpne den igjen tenker jeg, blodet vil rustne metallet sammen, men forhåpentligvis blird et kanskje så lenge til at jeg bare trenger å banke litt på den, og så faller det av som støv.
Jeg har nådd toppen og passer på å presse glidelåsen dypt inn i brystbeinet, den finner plassen sin med et klikk, og huden legger seg fin tilrette over den igjen. Jeg retter på klærne, graver frem sigarettpakken fra lomma og tenner meg en røyk. Kom da bikkjemor, kom så går vi hjem. Olga kommer løpende mot meg, jeg setter meg på huk og lar henne slikke hendene mine reine. Jeg føler meg lett og glad. Ny.
Jeg går langsomt bortover veien, slik at bikkja kan snuse og lese dagens nyheter. Sakte tar jeg tak i glidelåsen på toppen av brystbeinet mitt, den er vanskelig å få tak i, den er så godt som ubrukt, gammel og inngrodd i huden min, men jeg leter den frem med nikotinbefengte fingre og tar et godt tak, før jeg begynner å sakte sakte dra den nedover. Det gjøre vondt, huden min stritter i mot, den revner der den har grodd sammen over glidlåsen, blod pipler ut når tennene rives fra hverandre inne i denne fantastiske lille konstruksjonen. Jeg smaker på fingrene mine, slikker av blodet og prøver igjen. Sakte sakte åpnes brystet mitt, nedover brystbeinet til enden der muskelne overtar, overgangen er vanskelig jeg må rykke til for å komme videre, et stønn slipper ut av munnen min og jeg tar en pause for å trekke pusten. To lange dype åndedrag, det er lettere nå, brystkassa har blitt større, den holdes ikke lenger igjen av knokler muskler fett og hud, jeg trekker pusten, det er et tomrom, jeg vet at jeg kan puste innover i all evighet og fremdeles ikke nå slutten, det er som å puste ut når man er på vei til overflaten. Luften utvider seg i takt med nærheten til overfalten. Jeg griper på nytt tak i glidlåsen, den ligger rett over solar plexus og hvis jeg vil kan jeg la handa mi gripe tak i de livsviktige blodårene, tarmene, nervene som utgjør meg. Men det er ikke det som er formålet, jeg skal bare åpne opp, så jeg drar videre nedover, huden revner, musklene skilles og tilslutt, noen sentimeter over navlen stopper jeg. Navlen er for komplisert, det er ikke bryet verdt å begynne med navlen, jeg har stor nok åpning nå. Hendene mine føler seg frem oppover fra glidelåsen, de følger den tynne kanten og de spisse taggene som har holdt meg sammen, når de er cirka på midten stopper de opp, jeg tar et ekstra godt tak, det er sleipt og glatt av blod og underhudsfett, det siver frem mellom fingrene min og gjør at taket glipper, så jeg graver fingertuppene inn i fettet på innsiden av huden og løfter hodet nok en gang opp mot snøen, mot himmelen. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt dypt inn. På utpust drar jeg sidene fra hverandre og åpner opp hele situsen. Snøen kjennes kald og kriblende på innsiden av huden min, vinden finner veien inn i rynkene mellom tarmer, blodårer, og lunger. Nervene skriker av kuldesjokk og jeg får frysninger over hele meg. Jeg kikker ned og ser hvordan hjertetmuskelen jobber i et raskt stabilt tempo, blodet pumpes ut i lungene, mellomgulvet heves og senkes og lungene, som er litt flekkete av tjære, bobler og ser sprekkferdige ut når luften suges inn.
Snøen setter seg fast og smelter i møte med det varme, det kiler, jeg ler og løfter hodet igjen. Sånn, luft, renhet, vinden skal vaske alt bort, jeg åpner meg opp for kulden, slik at jeg kan begynne på nytt. Ser du, ser du hva jeg gjør, jeg åpner meg opp slik at du skal forsvinne. Jeg gir deg bort, vekk, dra bort nå, du kan renne bort sammen med blodet som sildrer over navlen, du skal vaskes bort av snøen, av snøvann og vind som rengjør meg. Jeg trekker pusten inn inn inn, frisk kald luft i hele meg, jeg spenner ryggen og skyter frem bystkassa; dra! bort! vekk! los!
Jeg slipper tak i skinnet mitt og underhudsfettet lager en liten slurpelyd når hullene etter fingrene mine fylles opp igjen. Jeg strekker hendene mine frem og ut, de er svartrøde av blod, iskalde og stive, og jeg folmer når jeg skal ta tak med høyre hand i den lille slimete hanken på glidelåsen. Venstre hand griper tak i navlen og magefettet, jeg borer tommelen inn i navlen og drar den nedover for å stramme huden slik at jeg lettere kan dra låsen oppover. Det går fort denne veien, blodet fungerer som smøring og tennene flettes lett inn i hverandre, det vil nok bli vanskelig å åpne den igjen tenker jeg, blodet vil rustne metallet sammen, men forhåpentligvis blird et kanskje så lenge til at jeg bare trenger å banke litt på den, og så faller det av som støv.
Jeg har nådd toppen og passer på å presse glidelåsen dypt inn i brystbeinet, den finner plassen sin med et klikk, og huden legger seg fin tilrette over den igjen. Jeg retter på klærne, graver frem sigarettpakken fra lomma og tenner meg en røyk. Kom da bikkjemor, kom så går vi hjem. Olga kommer løpende mot meg, jeg setter meg på huk og lar henne slikke hendene mine reine. Jeg føler meg lett og glad. Ny.
lørdag 14. februar 2009
som å pisse etter spilt melk.
jeg liker ikke folk som rynker på nesen over mat eller andres matvaner. jeg blir sur når noen sier, hva?! skal du spise dèt til frokost?!! jeg blir irritert når jeg presenterer mat for noen og så rister de på hodet, rynker skeptisk på nesa og tar en bitteliten knivspiss på tunga. hvis de da i tillegg lager grimaser eller viser andre tegn på avsky så har jeg lyst til å gi dem et dask slik som mødre gjorde i gamle dager og si med lynende øyne, se og oppfør deg din drittunge.
jeg liker ikke mennsker som snakker om andre mennesker. det var fine L som skrev det her forleden, jeg snakker ikke om folk til folk, sa hun. Det syns jeg var en vidunderlig fin ting å si. så enkelt og greit, og så innmari vanskelig.
jeg snakker om folk til folk, jeg snakker om kjipe sure treige feige idiotiske ignorante mennesker til vennene mine. jeg må fortelle hva som skjedde da jeg ble lei meg, eller sur, eller tatt på senga og klarte ikke bli sinna og reagere før mange timer etterpå. jeg må snakke om mine forhold til folk, jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke tar feil. at jeg har lov til å føle slik eller slik. at det er ok, at de gjorde noe kjipt, ja det er sant, det var dumt gjort, ja du har lov til å være sint og sur og lei deg nå, det er greit. det er kanskje litt dumt, litt lite voksent og kanskje litt ulojalt mot de det gjelder, men jeg får det ikke til aleine. verdenen min er ikke sikker, jeg er ikke sikker på hva som er riktig, hva som er godt og vondt, hvor grensene mine går, jeg trenger å snakke om dem, å klargjøre dem sammen med folk jeg liker og stoler på, og så kan jeg takle hva som helst. tror jeg.
men jeg liker ikke folk som snakker om folk. bare fordi de er rare. eller uvanlige. eller annerledes. jeg liker ikke å høre om hvor utrolig kjip denne personen var, det var en filleting, get over it, du er over det, du er fremdeles hennes venn, ikke fortell meg hvor kjip du syns hun er eller var. jeg driter i det. hvis det er viktig, hvis dette er noe du trenger å snakke om fordi du trenger å ordne opp i hva og hvordan du tenker og føler så er jeg der for deg. da kan vi snakke om alt og alle. men da skal det egentlig handle om deg. hva som skjedde, hva du følte, hvordan det kan forandres på. ikke bare fortell meg dette fordi du har lyst. du trenger ikke støtten min, du vil bare fråtse i hennes dumhet. hva i helsiken er det godt for? det er fullstendig irrelevant.
jeg liker ikke når folk forteller meg uviktige negative tolkninger om en person jeg ikke enda har møtt. jeg tror jeg klarer å møte de fleste uten fordommer, men det er vanskelig å ikke tolke ting i et annet lys når man hører kjipe ting først. jeg kan rett og slett ikke fordra baksnakking. for det er det det er. baksnakk.
kvinners verste fiende. jenters verste side. muligens guttene har det på samme måte, kanskje jeg generaliserer noe forferdelig når jeg sier det, men herregud hvor utrolig teite mange jenter er! nei, jeg syns ikke det er noe vits i å snakke om at hun er tjukk eller tynn eller hva slags klær hun har på seg. det bryr meg midt langt oppi rumpa. jeg syns det er dritforbanna kjedelig samtaleemne. nei, jeg vil ikke egentlig høre enda en gang om hva den og den personen gjorde for evig lenge siden og derfor så Er jo den personen slik, og nei, jeg tror ikke det. jeg tror ikke folk er slik mot meg som de er mot deg. vi er forskjellige. vi skaper forskjellige situasjoner, vi skaper forskjellige mennesker fordi vi er to er forskjellige.
og herregud ja det også. jeg hater det blikket, det der, hva var det jeg sa, nå begynner hun igjen, det er så tyyypsik ham- blikket. jeg ser ned i gulvet og tenker, nei vi er ikke på lag her. man kan snakke om kjipe uvaner hos felles venner, men når det kommer til det, så glemmer man det, man elsker det, og man er ihvertfall ikke på lag om hvor kjip hun eller han er. da snakker man heller om det. men tar det opp, man er ærlig, man spøker om det og kommuniserer, KOMMUNISERER hva det er som er problemet. men blikket kan også sendes med latter, med et hemmelig smil som ikke er så hemmelig likevel, for vedkommende ser det, og skjønner det, og så er det greit. det er lov, man er rar, egen, man har sine underlige tilbøyeligheter og det er greit. slik som at det er greit å ergre seg, og le av det.
latter er det beste som finnes. latter over alt. latter når noe er trist, tragisk, fremmed, skummelt, kjipt. latter i alle situasjoner, når man bommer på stillingen i senga, vaginapromper!, etter begravelsen når man minnes, på galehuset i fellesskap over galskapen, når man blir opmerksom på sine egne ekle uvaner, når man får tilgivelse, når man har snakket seg ferdig.
pytt pytt, sier alltid min mor. jeg er helt enig. en liten utblåsning, og så pyttpytt.
jeg liker ikke mennsker som snakker om andre mennesker. det var fine L som skrev det her forleden, jeg snakker ikke om folk til folk, sa hun. Det syns jeg var en vidunderlig fin ting å si. så enkelt og greit, og så innmari vanskelig.
jeg snakker om folk til folk, jeg snakker om kjipe sure treige feige idiotiske ignorante mennesker til vennene mine. jeg må fortelle hva som skjedde da jeg ble lei meg, eller sur, eller tatt på senga og klarte ikke bli sinna og reagere før mange timer etterpå. jeg må snakke om mine forhold til folk, jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke tar feil. at jeg har lov til å føle slik eller slik. at det er ok, at de gjorde noe kjipt, ja det er sant, det var dumt gjort, ja du har lov til å være sint og sur og lei deg nå, det er greit. det er kanskje litt dumt, litt lite voksent og kanskje litt ulojalt mot de det gjelder, men jeg får det ikke til aleine. verdenen min er ikke sikker, jeg er ikke sikker på hva som er riktig, hva som er godt og vondt, hvor grensene mine går, jeg trenger å snakke om dem, å klargjøre dem sammen med folk jeg liker og stoler på, og så kan jeg takle hva som helst. tror jeg.
men jeg liker ikke folk som snakker om folk. bare fordi de er rare. eller uvanlige. eller annerledes. jeg liker ikke å høre om hvor utrolig kjip denne personen var, det var en filleting, get over it, du er over det, du er fremdeles hennes venn, ikke fortell meg hvor kjip du syns hun er eller var. jeg driter i det. hvis det er viktig, hvis dette er noe du trenger å snakke om fordi du trenger å ordne opp i hva og hvordan du tenker og føler så er jeg der for deg. da kan vi snakke om alt og alle. men da skal det egentlig handle om deg. hva som skjedde, hva du følte, hvordan det kan forandres på. ikke bare fortell meg dette fordi du har lyst. du trenger ikke støtten min, du vil bare fråtse i hennes dumhet. hva i helsiken er det godt for? det er fullstendig irrelevant.
jeg liker ikke når folk forteller meg uviktige negative tolkninger om en person jeg ikke enda har møtt. jeg tror jeg klarer å møte de fleste uten fordommer, men det er vanskelig å ikke tolke ting i et annet lys når man hører kjipe ting først. jeg kan rett og slett ikke fordra baksnakking. for det er det det er. baksnakk.
kvinners verste fiende. jenters verste side. muligens guttene har det på samme måte, kanskje jeg generaliserer noe forferdelig når jeg sier det, men herregud hvor utrolig teite mange jenter er! nei, jeg syns ikke det er noe vits i å snakke om at hun er tjukk eller tynn eller hva slags klær hun har på seg. det bryr meg midt langt oppi rumpa. jeg syns det er dritforbanna kjedelig samtaleemne. nei, jeg vil ikke egentlig høre enda en gang om hva den og den personen gjorde for evig lenge siden og derfor så Er jo den personen slik, og nei, jeg tror ikke det. jeg tror ikke folk er slik mot meg som de er mot deg. vi er forskjellige. vi skaper forskjellige situasjoner, vi skaper forskjellige mennesker fordi vi er to er forskjellige.
og herregud ja det også. jeg hater det blikket, det der, hva var det jeg sa, nå begynner hun igjen, det er så tyyypsik ham- blikket. jeg ser ned i gulvet og tenker, nei vi er ikke på lag her. man kan snakke om kjipe uvaner hos felles venner, men når det kommer til det, så glemmer man det, man elsker det, og man er ihvertfall ikke på lag om hvor kjip hun eller han er. da snakker man heller om det. men tar det opp, man er ærlig, man spøker om det og kommuniserer, KOMMUNISERER hva det er som er problemet. men blikket kan også sendes med latter, med et hemmelig smil som ikke er så hemmelig likevel, for vedkommende ser det, og skjønner det, og så er det greit. det er lov, man er rar, egen, man har sine underlige tilbøyeligheter og det er greit. slik som at det er greit å ergre seg, og le av det.
latter er det beste som finnes. latter over alt. latter når noe er trist, tragisk, fremmed, skummelt, kjipt. latter i alle situasjoner, når man bommer på stillingen i senga, vaginapromper!, etter begravelsen når man minnes, på galehuset i fellesskap over galskapen, når man blir opmerksom på sine egne ekle uvaner, når man får tilgivelse, når man har snakket seg ferdig.
pytt pytt, sier alltid min mor. jeg er helt enig. en liten utblåsning, og så pyttpytt.
læreren
jeg sitter på toget med sommerfugler i magen, eller kanskje det heller burde være flaggermuser, men det vet jeg ikke enda. jeg er bare superspent og redd og veldig veldig etellerannet som jeg ikke vet hva er. besatt?
jeg går av toget og tenner en røyk, hvor skal jeg gå, jeg velger en av utgangene og kommer ned til kioskene som man finner ved envher norsk togstasjon. jeg går bortover mot parkeringsplassen og ser ham stige ut av bilen. jeg går mot ham, kommer mot meg, han smiler og gir meg et kyss på kinnet, vi går fort mot bilen og setter oss inn. han snakker om vanlige ting, jeg smiler og hjertet mitt går i totusen. når vi kommer til huset hans sier han at han ikke kan stoppe, naboene kan se det, det er for risikabelt, han viser meg huset sitt og kjører noen hundre meter, bare gå av her, gå tilbake, gå inn det er åpent, bare gå rett inn i huset mitt sier han, jeg må bare kjøre rundt slik at de ikke ser det. jeg nikker og ler og går ut av bilen. jeg går inn i huset hans, det er ekstremt rent. ekstrem rent. ingen ekstra ting, ingenting ute av orden, ingenting som ikke hører hjemme på plassen det er tildelt, han kommer og viser meg rundt, han viser meg den vakre hengekrybba til sønnen sin, soverommet hvor han puler kona si, badet det er varme på gulvet. vi går inn på kjøkkenet og han tenner peiser, han tenner peisen med denne spesielle røret som han har laget, han blåser i røret for å gi glørne mer energi, slik at de flammer opp og gir meg varme. han lager kongereker stekt i hvitløk og chilli, jeg legger føttene mine på bordet, jeg har på meg et skjørt og en strømpebuksene mine viser beina mine. han tar på føttene mine, han masserer dem og stryker meg langs låret. vi spiser, det er virkelig deilig mat, jeg sutter på fingrene og ser ham inn i øynene, jeg er kåt og ekstatisk, manisk, etellerannet jeg enda ikke vet hva er. Han går forbi meg og når han kommer tilbake stopper han bak meg, han tar om nakken min, løfter håret mitt bort og masserer meg. jeg sukker og lener hodet tilbake. han bøyer seg og kysser meg på halsen.
vi er på sofaen, jeg sitter oppå ham, jeg kåt og jeg er en nybegynner, jeg lener meg bakover når han tar meg på brystene, han griper dem ømt og hardere, han bøyer seg frem og lar hodet sitt omfavnes av dem, han kysser dem, slikker brystvortene mine, kysser dem, jeg sier hardere hardere han biter i dem det går frysninger gjennom hele meg, jeg presser meg mot ham, jeg vil ha pikken hans inni meg, jeg er kåt og våt og vil at han skal ta meg, pule meg, knulle meg.
jeg er på vei til å dra, det er seint jeg er overtrett og det er lurt å dra hjem, jeg setter opp håret mitt, og herregud jeg har mistet en hårspenne, jeg har mistet en hårspenne! jeg ser på ham med panikk i øynene og bøyer meg ned på kne for å lete, jeg saumfarer teppet med hendene mine, jeg leiter og leiter og tenker herregud han har en kone, han har barn, herregud hva er det jeg har gjort. han setter seg ned bak meg og drar meg bakover mot seg, slapp av sier han, slapp av det går bra, han drar meg bakover og legger hendene over brystene mine, han drar opp genseren min og kjenner på håret mitt, jeg reiser meg litt lengre opp på kne slik at han kommer bedre til og han lar fingrene gli ned rundt klitorisen min, jeg er fremdeles våt og stønner når han sakte lar en finger gli inn i meg, jeg biter ham i halsen og overgir meg, han lar fingrene gli ut og inn, en finger to fingre, jeg har ikke så stor plass, han masserer klitorisen min og jeg stønner høyt i øret hans, mens jeg finner frem til buksesmekken hans. herregud jeg har så lyst på pikken hans inni meg, jeg fomler med knappen med glidelåsen han hjelper til og så kjenner jeg pikken hans. den er liten.
han har en liten pikk. en bitteliten tynn pikk som jeg omfavner med handa. den er stiv og har et deilig stort hode, men den er liten, kort, en kort pikk. jeg kjenner skuffelsen i kroppen og fører handa hans ned fra brystet mitt og inn i fitta mi, han knuller meg med fingrene mens jeg omfavner pikken hans med handa mi. jeg er for full til å komme, så etter en stund stopper jeg, vi stopper og vi reiser oss. jeg kysser de tørre tynne leppene hans og sier at nå er kommer nok taxien snart, han gir meg noen penger og jeg får et øyeblikk av prostitusjon så jeg slenger pengene på bordet mens jeg ser på ham. han smiler lunt og stryker meg over håret. lyset fra taxien streifer over rommet, jeg ser på ham, på pengene og tar dem med en dårlig følelse.
jeg sitter i taxien og hyperventilerer. herregud hva er det jeg driver med. hva er det jeg har gjort. jeg ler, jeg røyker ut av vinduet, jeg tar av meg skoene og krøller meg sammen i setet, herregud hva er det jeg driver med?
jeg er 19 år og tror jeg har kontroll.
jeg går av toget og tenner en røyk, hvor skal jeg gå, jeg velger en av utgangene og kommer ned til kioskene som man finner ved envher norsk togstasjon. jeg går bortover mot parkeringsplassen og ser ham stige ut av bilen. jeg går mot ham, kommer mot meg, han smiler og gir meg et kyss på kinnet, vi går fort mot bilen og setter oss inn. han snakker om vanlige ting, jeg smiler og hjertet mitt går i totusen. når vi kommer til huset hans sier han at han ikke kan stoppe, naboene kan se det, det er for risikabelt, han viser meg huset sitt og kjører noen hundre meter, bare gå av her, gå tilbake, gå inn det er åpent, bare gå rett inn i huset mitt sier han, jeg må bare kjøre rundt slik at de ikke ser det. jeg nikker og ler og går ut av bilen. jeg går inn i huset hans, det er ekstremt rent. ekstrem rent. ingen ekstra ting, ingenting ute av orden, ingenting som ikke hører hjemme på plassen det er tildelt, han kommer og viser meg rundt, han viser meg den vakre hengekrybba til sønnen sin, soverommet hvor han puler kona si, badet det er varme på gulvet. vi går inn på kjøkkenet og han tenner peiser, han tenner peisen med denne spesielle røret som han har laget, han blåser i røret for å gi glørne mer energi, slik at de flammer opp og gir meg varme. han lager kongereker stekt i hvitløk og chilli, jeg legger føttene mine på bordet, jeg har på meg et skjørt og en strømpebuksene mine viser beina mine. han tar på føttene mine, han masserer dem og stryker meg langs låret. vi spiser, det er virkelig deilig mat, jeg sutter på fingrene og ser ham inn i øynene, jeg er kåt og ekstatisk, manisk, etellerannet jeg enda ikke vet hva er. Han går forbi meg og når han kommer tilbake stopper han bak meg, han tar om nakken min, løfter håret mitt bort og masserer meg. jeg sukker og lener hodet tilbake. han bøyer seg og kysser meg på halsen.
vi er på sofaen, jeg sitter oppå ham, jeg kåt og jeg er en nybegynner, jeg lener meg bakover når han tar meg på brystene, han griper dem ømt og hardere, han bøyer seg frem og lar hodet sitt omfavnes av dem, han kysser dem, slikker brystvortene mine, kysser dem, jeg sier hardere hardere han biter i dem det går frysninger gjennom hele meg, jeg presser meg mot ham, jeg vil ha pikken hans inni meg, jeg er kåt og våt og vil at han skal ta meg, pule meg, knulle meg.
jeg er på vei til å dra, det er seint jeg er overtrett og det er lurt å dra hjem, jeg setter opp håret mitt, og herregud jeg har mistet en hårspenne, jeg har mistet en hårspenne! jeg ser på ham med panikk i øynene og bøyer meg ned på kne for å lete, jeg saumfarer teppet med hendene mine, jeg leiter og leiter og tenker herregud han har en kone, han har barn, herregud hva er det jeg har gjort. han setter seg ned bak meg og drar meg bakover mot seg, slapp av sier han, slapp av det går bra, han drar meg bakover og legger hendene over brystene mine, han drar opp genseren min og kjenner på håret mitt, jeg reiser meg litt lengre opp på kne slik at han kommer bedre til og han lar fingrene gli ned rundt klitorisen min, jeg er fremdeles våt og stønner når han sakte lar en finger gli inn i meg, jeg biter ham i halsen og overgir meg, han lar fingrene gli ut og inn, en finger to fingre, jeg har ikke så stor plass, han masserer klitorisen min og jeg stønner høyt i øret hans, mens jeg finner frem til buksesmekken hans. herregud jeg har så lyst på pikken hans inni meg, jeg fomler med knappen med glidelåsen han hjelper til og så kjenner jeg pikken hans. den er liten.
han har en liten pikk. en bitteliten tynn pikk som jeg omfavner med handa. den er stiv og har et deilig stort hode, men den er liten, kort, en kort pikk. jeg kjenner skuffelsen i kroppen og fører handa hans ned fra brystet mitt og inn i fitta mi, han knuller meg med fingrene mens jeg omfavner pikken hans med handa mi. jeg er for full til å komme, så etter en stund stopper jeg, vi stopper og vi reiser oss. jeg kysser de tørre tynne leppene hans og sier at nå er kommer nok taxien snart, han gir meg noen penger og jeg får et øyeblikk av prostitusjon så jeg slenger pengene på bordet mens jeg ser på ham. han smiler lunt og stryker meg over håret. lyset fra taxien streifer over rommet, jeg ser på ham, på pengene og tar dem med en dårlig følelse.
jeg sitter i taxien og hyperventilerer. herregud hva er det jeg driver med. hva er det jeg har gjort. jeg ler, jeg røyker ut av vinduet, jeg tar av meg skoene og krøller meg sammen i setet, herregud hva er det jeg driver med?
jeg er 19 år og tror jeg har kontroll.
torsdag 12. februar 2009
kjære gud
altså, kjære gud, eller, kjære jesus.
ja ok, en gang til, kjære jesus takk for at du passer på meg og alltid er med meg, takk for at jeg kan be til deg, og at du hører, selv om jeg ikke alltid skjønner når du svarer meg, som regel ikke, aldri faktisk, men takk likevel for at du hører mine bønner.
og så du gud, takk for at du er sjefen i verden og alt, og at alt som skjer er din vilje, og har en betydning, jeg skjønner den ikke helt, men det ordner seg sikkert til slutt. takk for at jeg kan be til deg, snakke med deg og ikke føle meg så aleine i verden. Takk for at du lot menneskesønnen din dø på korstet for alle syndene som enda ikke er begått av alle barna som må døpes for å komme til deg. takk for at jeg kanskje ikke må til helvete. jeg tror det er kjipt der.
nå er det ikke slik at jeg tror helt på deg, gud, men du hører jo uansett, så jeg finner frem glemte egenskaper fra bibelbeltets oppvekst og ber til deg i kveld. det er melankolsk og fint, og ganske ubegripelig. så selv om jeg ikke tror på deg gud, så tror jeg ikke jeg kommer til helvete. og det hadde vært fint om du ikke sendte folk jeg er glad i dit heller.
kjære gud, mhm, nå kommer bønnelista, den er like lang som alltid, men du hører jo på meg gud, og du vet jo hva som er det beste for meg. kjære gud, jeg ber om at du passer på vennene mine. jeg tror ikke jeg kan leve uten dem, og av og til blir jeg kjemperedd for å bli helt aleine i verden. det er en fryktelig tanke, for ofte når alt er kjipt så kan jeg tenke at jeg bare trenger å sette meg på flyet og så er jeg tilbake i venne-verdenen. så ta vare på dem for meg, er du snill.
og så kjære gud, så ber jeg om at jeg er på riktig vei, jeg skulle så gjerne hatt et lite hint om dette er det jeg skal, eller om jeg er helt på ville veier. Jeg vet jo at man aldri ser skogen for bare trær, og at når det bare er det ene fotsporet i sanden så er det jesus som bærer meg, men jeg klarer ikke å la være å tvile da. jeg syns det er vanskelig å vite hva som er riktig. hva som er veien.
og kjære gud, vær så snill å gi meg tilbake kjæresten min. jeg savner ham fryktelig mye, og jeg tror at vi burde egentlig være sammen. jeg syns Ikke at det er riktig at vi kanskje må vente litt. jeg syns vi skal være sammen nå, og det syns jeg kanskje at du kunne gjort noe med. at når man elsker noen, så kan de elske tilbake, og så kan man være glad og lykkelig. og noen ganger ulykkelig, men mest lykkelig. kjære gud, var vi virkelig ikke de riktige for hverandre? er det virkelig meningen at jeg nå skal gå denne veien, og han en helt annen en? jeg syns det er rart, for vi ville jo egentlig det samme. kjære gud, kan det hende at du har bommet litt? hvis du har det, så er det helt greit, alle kan gjøre feil, jeg vil jo nesten påstå at du har noen på samvittigheten din fra før av, men nå har du altså sjansen til å gjøre det fint igjen. hvis du vil, da. denne bittelille feiltagelsen tar sikkert ikke så mye oppmerksomhet bort fra midtøsten og afganistan og sudan og somalia og kina og egentlig hele verden. men du er jo allmektig kjære gud, så det klarer du nok. ikke at jeg kommer her og forteller deg hva du skal gjøre altså, jeg bare tenkte at kanskje det gikk litt fort, og så når du nå ser litt bedre etter, så kanskje det ikke var den beste løsningen for oss likevel. kanskje vi heller burde være sammen. ikke sant?
kjære gud, jeg tror i hjertet mitt ikke på deg, men siden jeg gjorde det da jeg var liten, så sitter du fremdeles fast der inne et sted. derfor kan jeg be til deg, slik som nå, og tenke at du hører, selv om jeg vet at du ikke finnes. det er et vidunderlig paradoks som jeg sikkert aldri finner ut av. jeg syns verden er fantastisk nok i seg selv til at man trenger en gud som forklaring, men det er fint å be litt. det er fint å tenke at det finnes en skjebne, en retning som er min, som ligger klar der ute og venter på at jeg skal finne den. så kjære gud, la meg finne den riktige veien, og vær så snill og la gutten stå i veikanten der et sted. gjerne om ikke så lenge.
takk for alt, og hils farmor og si at jeg savner henne ofte.
ja ok, en gang til, kjære jesus takk for at du passer på meg og alltid er med meg, takk for at jeg kan be til deg, og at du hører, selv om jeg ikke alltid skjønner når du svarer meg, som regel ikke, aldri faktisk, men takk likevel for at du hører mine bønner.
og så du gud, takk for at du er sjefen i verden og alt, og at alt som skjer er din vilje, og har en betydning, jeg skjønner den ikke helt, men det ordner seg sikkert til slutt. takk for at jeg kan be til deg, snakke med deg og ikke føle meg så aleine i verden. Takk for at du lot menneskesønnen din dø på korstet for alle syndene som enda ikke er begått av alle barna som må døpes for å komme til deg. takk for at jeg kanskje ikke må til helvete. jeg tror det er kjipt der.
nå er det ikke slik at jeg tror helt på deg, gud, men du hører jo uansett, så jeg finner frem glemte egenskaper fra bibelbeltets oppvekst og ber til deg i kveld. det er melankolsk og fint, og ganske ubegripelig. så selv om jeg ikke tror på deg gud, så tror jeg ikke jeg kommer til helvete. og det hadde vært fint om du ikke sendte folk jeg er glad i dit heller.
kjære gud, mhm, nå kommer bønnelista, den er like lang som alltid, men du hører jo på meg gud, og du vet jo hva som er det beste for meg. kjære gud, jeg ber om at du passer på vennene mine. jeg tror ikke jeg kan leve uten dem, og av og til blir jeg kjemperedd for å bli helt aleine i verden. det er en fryktelig tanke, for ofte når alt er kjipt så kan jeg tenke at jeg bare trenger å sette meg på flyet og så er jeg tilbake i venne-verdenen. så ta vare på dem for meg, er du snill.
og så kjære gud, så ber jeg om at jeg er på riktig vei, jeg skulle så gjerne hatt et lite hint om dette er det jeg skal, eller om jeg er helt på ville veier. Jeg vet jo at man aldri ser skogen for bare trær, og at når det bare er det ene fotsporet i sanden så er det jesus som bærer meg, men jeg klarer ikke å la være å tvile da. jeg syns det er vanskelig å vite hva som er riktig. hva som er veien.
og kjære gud, vær så snill å gi meg tilbake kjæresten min. jeg savner ham fryktelig mye, og jeg tror at vi burde egentlig være sammen. jeg syns Ikke at det er riktig at vi kanskje må vente litt. jeg syns vi skal være sammen nå, og det syns jeg kanskje at du kunne gjort noe med. at når man elsker noen, så kan de elske tilbake, og så kan man være glad og lykkelig. og noen ganger ulykkelig, men mest lykkelig. kjære gud, var vi virkelig ikke de riktige for hverandre? er det virkelig meningen at jeg nå skal gå denne veien, og han en helt annen en? jeg syns det er rart, for vi ville jo egentlig det samme. kjære gud, kan det hende at du har bommet litt? hvis du har det, så er det helt greit, alle kan gjøre feil, jeg vil jo nesten påstå at du har noen på samvittigheten din fra før av, men nå har du altså sjansen til å gjøre det fint igjen. hvis du vil, da. denne bittelille feiltagelsen tar sikkert ikke så mye oppmerksomhet bort fra midtøsten og afganistan og sudan og somalia og kina og egentlig hele verden. men du er jo allmektig kjære gud, så det klarer du nok. ikke at jeg kommer her og forteller deg hva du skal gjøre altså, jeg bare tenkte at kanskje det gikk litt fort, og så når du nå ser litt bedre etter, så kanskje det ikke var den beste løsningen for oss likevel. kanskje vi heller burde være sammen. ikke sant?
kjære gud, jeg tror i hjertet mitt ikke på deg, men siden jeg gjorde det da jeg var liten, så sitter du fremdeles fast der inne et sted. derfor kan jeg be til deg, slik som nå, og tenke at du hører, selv om jeg vet at du ikke finnes. det er et vidunderlig paradoks som jeg sikkert aldri finner ut av. jeg syns verden er fantastisk nok i seg selv til at man trenger en gud som forklaring, men det er fint å be litt. det er fint å tenke at det finnes en skjebne, en retning som er min, som ligger klar der ute og venter på at jeg skal finne den. så kjære gud, la meg finne den riktige veien, og vær så snill og la gutten stå i veikanten der et sted. gjerne om ikke så lenge.
takk for alt, og hils farmor og si at jeg savner henne ofte.
mandag 9. februar 2009
solbriller er ofte løsningen
han holdt rundt meg og spurte om han kunne få lese bloggen min. Jeg lo, og sa, vel den handler bare om deg, om sorg og kjærlighet. Så da ombestemte han seg. Og så kysset vi.
Jeg dro til flyplassen for å møte A. Vi hadde en herlig helg.
Nå er det tomt. Jeg drikker 20kroners rødvin og har vanvittig lyst på røyk. Men det er seint, så jeg skal heller gå i seng.
Jeg ville bare si at alt er jo ikke like sant. Min blogg er litt av meg, av hva jeg opplever, leser, drømmer, frykter, og fantaserer. Tar det bort hele brodden? Trenger det å være sant? Å være opplevd for å ha betydning? Jeg syns ikke det.
Noen ganger har jeg lyst til å vise ham den, sende en mail og si vær så god. Si meg hva du tenker. Men han ville nok ikke sagt så mye. Han ville vel bare sagt at det var heftig. At det var trist å lese om min tristhet.
Men vi kikket på hverandre og jeg så litt av det jeg ønsket. Og jeg ble glad. Jeg var glad. Det var blå himmel, solskinn og nye solbriller. Røyk og en øl før han kom. Vi klemte lenge. Vi snakket om enkle ting. Jeg sa jeg savner deg. Han sa jeg savner deg av og til jeg også. Jeg sa hva tror du, om oss? Han sa jeg vet ikke. Jeg sa jeg har lyst, en gang der fremme, ikke nå, om en stund, kanskje vi kan henge igjen. Ha det fint igjen. Han sa ja, men vi må gjøre det på den riktige måten.
Jeg vet ikke hva han mente med det. Men jeg håper det blir greit alt sammen.
Jeg dro til flyplassen for å møte A. Vi hadde en herlig helg.
Nå er det tomt. Jeg drikker 20kroners rødvin og har vanvittig lyst på røyk. Men det er seint, så jeg skal heller gå i seng.
Jeg ville bare si at alt er jo ikke like sant. Min blogg er litt av meg, av hva jeg opplever, leser, drømmer, frykter, og fantaserer. Tar det bort hele brodden? Trenger det å være sant? Å være opplevd for å ha betydning? Jeg syns ikke det.
Noen ganger har jeg lyst til å vise ham den, sende en mail og si vær så god. Si meg hva du tenker. Men han ville nok ikke sagt så mye. Han ville vel bare sagt at det var heftig. At det var trist å lese om min tristhet.
Men vi kikket på hverandre og jeg så litt av det jeg ønsket. Og jeg ble glad. Jeg var glad. Det var blå himmel, solskinn og nye solbriller. Røyk og en øl før han kom. Vi klemte lenge. Vi snakket om enkle ting. Jeg sa jeg savner deg. Han sa jeg savner deg av og til jeg også. Jeg sa hva tror du, om oss? Han sa jeg vet ikke. Jeg sa jeg har lyst, en gang der fremme, ikke nå, om en stund, kanskje vi kan henge igjen. Ha det fint igjen. Han sa ja, men vi må gjøre det på den riktige måten.
Jeg vet ikke hva han mente med det. Men jeg håper det blir greit alt sammen.
torsdag 5. februar 2009
parental discretion advised
Self-destruction may refer to:
- Self-destruct, a mechanism which causes a device to destroy itself
- Self-destructive behaviour, a broad set of extreme actions and emotions including self-harm and drug abuse
- Self-hatred, an extreme dislike of oneself
jeg drar ham med meg gjennom gatene, hva er det du vil da, hvor er det vi skal? nei kom nå, var det ikke du som ville knulle meg, ville du ikke knulle meg mellom puppene? se på disse da, store og deilige, ikke sant, vil du ikke se pikken din mellom dem? kom da, fort deg.
det begynner å lysne, folk kommer med sykkel og med bil, de er på vei til jobb, pendlerne er i gatene, jeg går med raske skritt mot hjørnet av bygningen, jeg puffer ham mot døra, kom igjen da, ville du ikke ha meg, eller? gå da. han ser på meg med forbløffet blikk, jeg snur meg og tenner en røyk, jeg gidder ikke vente, kom igjen da! han går inn, jeg trekker lange magedrag av sigaretten, jeg varmrøyker, jeg skjelver jeg styrter ølla og åpner den neste, han kommer ut og viser meg lappene, er det bare dette du vil ha? hvem er du egentlig? han kommer mot meg og tar med eiermine rundt hoftene og drar meg mot seg, nå hvor skal vi henn? jeg ler jeg krøller sammen lappene og stapper dem i bhen, kom, denne veien, la oss gå opp her.
jeg puffer ham inntil treet, jeg kysser ham rått og kjenner med handa om han faktisk har noe å tilby, han er stiv og det presser mot dongeristoffet, pikken hans er hard og presser mot meg, jeg blir kåt jeg snur meg rundt og gir ham rumpa, jeg presser meg mot pikken hans og drar hodet hans ned mot nakken min, kyss meg her, hardt, bit litt, jeg tar hendene hans rundt brystene mine og knar dem sammen med ham, jeg knar brystene mine som om det skulle være en grov brøddeig, jeg stønner jeg presser meg mot ham. Han drar meg ned i gresset og river i genseren min, han griper tak brystene mine og drar dem opp og ut, de henger ut over halslinningen på genseren min, og han river nesten av seg buksene for å få frem pikken. det er en stor deilig stiv og hard pikk som skyter frem og gnikker seg mellom brystene mine, jeg kan nå den med tunga hvis jeg bøyer hodet fremover, men jeg ser heller opp på ham, han har dette fanatiske uttrykket, munnen er halvåpen, som om han snerrer, han ser litt ut som en gatehund, en snerrende gatehund, kåt, desperat, sulten. har du kondom spør jeg, hvor er kondomen? han finner den frem og jeg bruker munnen til å suge den på, før jeg snur meg rundt og griper tak i pikken hans mellom beina mine. jeg lar pikken hans leke litt mellom de våte hovne leppene mine før jeg stetter meg, jeg kjenner hvordan det er lenge siden jeg har pult, jeg fylles opp, han fyller meg opp og det er deilig, inntil jeg hører med kroppen med fitta hvordan kondomen sprekker.
innihelvetesatan. jeg er oppe og står over ham, faenfaenfaen sier jeg, faenhellerda! jeg tenner en røyk og drar opp strømpebuksene, faen, når var det du sjekket deg sist? han forstår ikke hva jeg mener, jeg sier sykdom, klamydia, jeg peker på pikken hans, den er fremdeles stiv, men nå ser den bare plagsomt naken ut, med den ødelagte kondomen i en sirkel på midten, Sykdom sier jeg igjen, undersøkelse hos lege, med trykk på hver stavelse. han sier neinei, ikke tenk på det, neinei; Neinei? hva faen er det det betyr da? har du sjekket deg? neinei, sier han, jeg har ikke hatt sex , jeg mener, jeg har en samboer, sier han. hun er den eneste jeg har hatt sex med!
jeg trekker lange dype magadrag av sigaretten min. jeg bøyer meg ned og finner frem ølflaska som har rullet ut av veska. jeg jekker korken av, jeg tenner en ny røyk, jeg ser på ham; ok, jeg må dra hjem nå. jeg gir ham et kyss, han griper etter meg, jeg snur meg og løper.
jeg løper og løper og løper og løper. jeg har blodsmak i munnen. når jeg våkner dagen derpå griner jeg til jeg spyr før jeg drikker to flasker mineralvann med ett stykk beroligende. deretter gir jeg lappene til en uteligger. han blir svært glad.
Promiscuous
adj.
- Having casual sexual relations frequently with different partners; indiscriminate in the choice of sexual partners.
- Lacking standards of selection; indiscriminate.
- Casual; random.
- Consisting of diverse, unrelated parts or individuals; confused: “Throngs promiscuous strew the level green” (Alexander Pope)
han slikker meg, han fingrer meg, jeg stønner, jeg renner, gi meg pikken din sier jeg, og reiser meg opp. jeg snur meg rundt og kjenner den lange stive pinnen hans mot rumpeballene mine, han tar et godt tak i hver av dem og løfter dem opp og fra hverandre, åh herregud pul meg nå, jeg bøyer meg fremover for at han skal komme godt til, og så presser han pikken sin inn i meg. den er stor og stiv og pikkehodet hans får motstand på vei inn før han når bunnen. han blir stående stille mens jeg beveger meg, jeg knuller pikken hans, jeg suger pikken hans inn i meg, jeg byr frem rumpa , jeg beveger hoftene slik at den treffer perfekt, jeg reiser meg opp på tå, jeg bøyer knærne, jeg holder meg fast i bordet, i veggen, åhja, han tar tak i håret mitt og drar det bakover, jeg stønner men lyden drukner i halsen, åhja knull meg hardt, ja nå, hardt! jeg kommer, det rykker i kroppen jeg stønner slik man ikke gjør i amerikanske glansfilmer, jeg stønner dyrisk, dypt, gutturalt, med sammenbitte tenner slik at ikke nabokontoret skal høre oss.
etterpå bestiller jeg en kopp kaffe på pubben og kjenner hvordan sæden hans renner ut av meg. jeg fniser mens jeg leser avisen. det er en deilig dag.
onsdag 4. februar 2009
da man var ung
15. juli 2003 kl. 19:49
jeg har for mye blod og for lite alkohol i kroppen, men med støtte fra ringnes skjærgårdspils skrider jeg modig fremover mot verdens ende.
de hvite hus på norges sørkyst skremmer meg, gi meg ei flaske sprit!
16. juli 2003 kl. 19:17
og så utrolig deilig det er å bli så full og så menneskevennlig, men allikevel ikke ha den store angsten idag, bare sose rundt en dag i sola, løpe som et helvete ut i små kalde bølger og nesten sluke halv fjorden for man glemmer å ikke le under vann, drikke liter med farris og fnise av overtrøyte og dagenderpåhumør, henge med venninde og bare prate piss, kan dere leken hva sa du? den er fantastisk, det kribler i magen jeg har lyst på mer, kan noen gi meg en latter til?
17. juli 2003 kl. 11:26
-----if I should call you up, invest a dime
and you say you belong to me, and ease my mind,
imagine how the world could be, so very fine,
so happy together
23. juli 2003 kl. 00:42
bare noen å tenke på, det hadde vært hyggelig.
jeg hungrer etter noe. mon tro hva det er.
25. juli 2003 kl. 14:50
....
well, let me tell you about the way she looked,
the way she acted, the color of her hair
her voice is soft and cool
her eyes are clear and bright
but she`s not here
....
men så var hun der og hele kvelden ble noe annet.
hva, om jeg vil gå, neida absolutt ikke, sa jeg det istad, åh, det var bare tull, nei kan vi ikke ta en øl eller ti til her, mhm, vil du ha en øl kanskje? jeg kjøper se her, værsågod.
eksplosjon
jeg løper mot ham og klemmer han hardt inntil meg. Begraver ansiktet i håret hans og trekker pusten dypt, herregud som jeg har savnet deg. han holder hardt rundt meg, han klemmer meg så hardt at jeg mister pusten, han løfter meg slik at jeg må står på tærne; åh, sukker han, og jeg hører at han puster inn lukten min. Jeg klarer ikke slippe ham, jeg holder og holder, ikke slipp meg sier jeg, ikke slipp meg igjen, han klemmer ekstra hardt og hvisker at han ikke skal det. jeg slipper ikke, sier han.
etter en stund løsner vi fra hverandre, han har en våt flekk på skuldra etter tårer og snørr, han har røde øyne, jeg legger hendene mine rundt ansiktet hans, jeg ser på ham, jeg hopper hodestups inn i øynene hans og graver meg inn og dypt og dypere og jeg prøver å finne det jeg leter etter. finnes det fremdeles der? det jeg trenger, deg, finnes du fremdeles der, eller har jeg laget et glansbilde gjennom savnet mitt?
vi går hand i hand mot restauranten like ved. vi setter oss på to kalde stoler, nærme hverandre, vi holder fremdeles hender, jeg legger hånda hans på låret mitt, hans sotre deilige fingre griper tak i meg, klemmer, det gjør vondt, men det er godt, jeg ser på ham og legger hodet mitt inntil halsen hans. Hva er det som skjer nå, hvisker jeg, mens tårene triller. jeg må konsentrere meg for å ikke hikste, for å være rolig, for å holde kontrollen over desperasjonen min, lengselen, savnet mitt. Hva skjer nå? han vet ikke, som vanlig, jeg vet ikke, som alltid, jeg vet aldri, jo jeg vet, jeg vet jeg vet jeg vet jeg vil ha deg!
ropet mitt hjaller ut over sjøen, jeg vil ha deg, bare deg, degdegdegdeg! jeg roper så høyt jeg kan, jeg åpner munnen min og lyder fosser ut av munnen min, ut av brystet mitt, hjertet mitt, brølende, ropende, hylende; lydbølgene slår mot fontenen i midten av sjøen, kajakkene skvalper langs kanten, de to gulhvite svanene knurrer før de flakser seg opp og ut i himmelen. jeg skriker og vinduene ekspoderer i de store kontorlokalene på andre siden, jeg skriker, jeg brøler og byen legges svart, jeg tar all energi, jeg bruker all strøm, jeg spiser opp universet med skriket mitt. med savnet mitt.
jeg synker sammen på stolen i det bartenderen kommer bort med jeveren. gutten ser ned i glasset. jeg ser ned i glasset. skål, sier jeg. for kjærlighet og vennskap og den slags.
etter en stund løsner vi fra hverandre, han har en våt flekk på skuldra etter tårer og snørr, han har røde øyne, jeg legger hendene mine rundt ansiktet hans, jeg ser på ham, jeg hopper hodestups inn i øynene hans og graver meg inn og dypt og dypere og jeg prøver å finne det jeg leter etter. finnes det fremdeles der? det jeg trenger, deg, finnes du fremdeles der, eller har jeg laget et glansbilde gjennom savnet mitt?
vi går hand i hand mot restauranten like ved. vi setter oss på to kalde stoler, nærme hverandre, vi holder fremdeles hender, jeg legger hånda hans på låret mitt, hans sotre deilige fingre griper tak i meg, klemmer, det gjør vondt, men det er godt, jeg ser på ham og legger hodet mitt inntil halsen hans. Hva er det som skjer nå, hvisker jeg, mens tårene triller. jeg må konsentrere meg for å ikke hikste, for å være rolig, for å holde kontrollen over desperasjonen min, lengselen, savnet mitt. Hva skjer nå? han vet ikke, som vanlig, jeg vet ikke, som alltid, jeg vet aldri, jo jeg vet, jeg vet jeg vet jeg vet jeg vil ha deg!
ropet mitt hjaller ut over sjøen, jeg vil ha deg, bare deg, degdegdegdeg! jeg roper så høyt jeg kan, jeg åpner munnen min og lyder fosser ut av munnen min, ut av brystet mitt, hjertet mitt, brølende, ropende, hylende; lydbølgene slår mot fontenen i midten av sjøen, kajakkene skvalper langs kanten, de to gulhvite svanene knurrer før de flakser seg opp og ut i himmelen. jeg skriker og vinduene ekspoderer i de store kontorlokalene på andre siden, jeg skriker, jeg brøler og byen legges svart, jeg tar all energi, jeg bruker all strøm, jeg spiser opp universet med skriket mitt. med savnet mitt.
jeg synker sammen på stolen i det bartenderen kommer bort med jeveren. gutten ser ned i glasset. jeg ser ned i glasset. skål, sier jeg. for kjærlighet og vennskap og den slags.
mandag 2. februar 2009
Fridag
Dette er min første fridag. Jeg hadde egentlig tenkt meg på lesesalen for å forberede neste semester. Men jeg ble sittende ved dataen mellom lufteturene med bikkja.
Så da jeg ble tagget av Sokken passet det fint å kikke gjennom computeren etter bilde nr 6 i album nr 6.
Jeg mener, 6 er relativt. Dette bildet kom frem da jeg telte vertikalt .
Dessuten er det et bilde av Norges vakreste lesbe. Hennes historie skal jeg fortelle en annen dag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)