jeg liker ikke folk som rynker på nesen over mat eller andres matvaner. jeg blir sur når noen sier, hva?! skal du spise dèt til frokost?!! jeg blir irritert når jeg presenterer mat for noen og så rister de på hodet, rynker skeptisk på nesa og tar en bitteliten knivspiss på tunga. hvis de da i tillegg lager grimaser eller viser andre tegn på avsky så har jeg lyst til å gi dem et dask slik som mødre gjorde i gamle dager og si med lynende øyne, se og oppfør deg din drittunge.
jeg liker ikke mennsker som snakker om andre mennesker. det var fine L som skrev det her forleden, jeg snakker ikke om folk til folk, sa hun. Det syns jeg var en vidunderlig fin ting å si. så enkelt og greit, og så innmari vanskelig.
jeg snakker om folk til folk, jeg snakker om kjipe sure treige feige idiotiske ignorante mennesker til vennene mine. jeg må fortelle hva som skjedde da jeg ble lei meg, eller sur, eller tatt på senga og klarte ikke bli sinna og reagere før mange timer etterpå. jeg må snakke om mine forhold til folk, jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke tar feil. at jeg har lov til å føle slik eller slik. at det er ok, at de gjorde noe kjipt, ja det er sant, det var dumt gjort, ja du har lov til å være sint og sur og lei deg nå, det er greit. det er kanskje litt dumt, litt lite voksent og kanskje litt ulojalt mot de det gjelder, men jeg får det ikke til aleine. verdenen min er ikke sikker, jeg er ikke sikker på hva som er riktig, hva som er godt og vondt, hvor grensene mine går, jeg trenger å snakke om dem, å klargjøre dem sammen med folk jeg liker og stoler på, og så kan jeg takle hva som helst. tror jeg.
men jeg liker ikke folk som snakker om folk. bare fordi de er rare. eller uvanlige. eller annerledes. jeg liker ikke å høre om hvor utrolig kjip denne personen var, det var en filleting, get over it, du er over det, du er fremdeles hennes venn, ikke fortell meg hvor kjip du syns hun er eller var. jeg driter i det. hvis det er viktig, hvis dette er noe du trenger å snakke om fordi du trenger å ordne opp i hva og hvordan du tenker og føler så er jeg der for deg. da kan vi snakke om alt og alle. men da skal det egentlig handle om deg. hva som skjedde, hva du følte, hvordan det kan forandres på. ikke bare fortell meg dette fordi du har lyst. du trenger ikke støtten min, du vil bare fråtse i hennes dumhet. hva i helsiken er det godt for? det er fullstendig irrelevant.
jeg liker ikke når folk forteller meg uviktige negative tolkninger om en person jeg ikke enda har møtt. jeg tror jeg klarer å møte de fleste uten fordommer, men det er vanskelig å ikke tolke ting i et annet lys når man hører kjipe ting først. jeg kan rett og slett ikke fordra baksnakking. for det er det det er. baksnakk.
kvinners verste fiende. jenters verste side. muligens guttene har det på samme måte, kanskje jeg generaliserer noe forferdelig når jeg sier det, men herregud hvor utrolig teite mange jenter er! nei, jeg syns ikke det er noe vits i å snakke om at hun er tjukk eller tynn eller hva slags klær hun har på seg. det bryr meg midt langt oppi rumpa. jeg syns det er dritforbanna kjedelig samtaleemne. nei, jeg vil ikke egentlig høre enda en gang om hva den og den personen gjorde for evig lenge siden og derfor så Er jo den personen slik, og nei, jeg tror ikke det. jeg tror ikke folk er slik mot meg som de er mot deg. vi er forskjellige. vi skaper forskjellige situasjoner, vi skaper forskjellige mennesker fordi vi er to er forskjellige.
og herregud ja det også. jeg hater det blikket, det der, hva var det jeg sa, nå begynner hun igjen, det er så tyyypsik ham- blikket. jeg ser ned i gulvet og tenker, nei vi er ikke på lag her. man kan snakke om kjipe uvaner hos felles venner, men når det kommer til det, så glemmer man det, man elsker det, og man er ihvertfall ikke på lag om hvor kjip hun eller han er. da snakker man heller om det. men tar det opp, man er ærlig, man spøker om det og kommuniserer, KOMMUNISERER hva det er som er problemet. men blikket kan også sendes med latter, med et hemmelig smil som ikke er så hemmelig likevel, for vedkommende ser det, og skjønner det, og så er det greit. det er lov, man er rar, egen, man har sine underlige tilbøyeligheter og det er greit. slik som at det er greit å ergre seg, og le av det.
latter er det beste som finnes. latter over alt. latter når noe er trist, tragisk, fremmed, skummelt, kjipt. latter i alle situasjoner, når man bommer på stillingen i senga, vaginapromper!, etter begravelsen når man minnes, på galehuset i fellesskap over galskapen, når man blir opmerksom på sine egne ekle uvaner, når man får tilgivelse, når man har snakket seg ferdig.
pytt pytt, sier alltid min mor. jeg er helt enig. en liten utblåsning, og så pyttpytt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar