renselse

jeg går sakte bortover grusveien, det er tidlig morgen, menneskene går til jobb med hodet senket for å unngå at de gjennomtrengende små snøflakene skal sette seg fast i nylagt sminke og nyklippet skjegg. Bikkja springer som en gal av lykke over å kunne løpe. Hun hopper på den rare måten som ligner litt på et rådyr, og litt på en kalv. Mye kraft i en liten kropp. Jeg løfter ansiktet oppover mot snøen, mot vinden og kjenner at det stikker i kinnene. Jeg klarer ikke holde øyene åpne, dette minner meg om Norge, jeg savner Norge kjenner jeg, jeg savner været, naturen, de vidunderlige kreftene som bråker og blåser og som alltid klarer å gjennspeile sinnet mitt, savnet mitt, smerten min.

Jeg går langsomt bortover veien, slik at bikkja kan snuse og lese dagens nyheter. Sakte tar jeg tak i glidelåsen på toppen av brystbeinet mitt, den er vanskelig å få tak i, den er så godt som ubrukt, gammel og inngrodd i huden min, men jeg leter den frem med nikotinbefengte fingre og tar et godt tak, før jeg begynner å sakte sakte dra den nedover. Det gjøre vondt, huden min stritter i mot, den revner der den har grodd sammen over glidlåsen, blod pipler ut når tennene rives fra hverandre inne i denne fantastiske lille konstruksjonen. Jeg smaker på fingrene mine, slikker av blodet og prøver igjen. Sakte sakte åpnes brystet mitt, nedover brystbeinet til enden der muskelne overtar, overgangen er vanskelig jeg må rykke til for å komme videre, et stønn slipper ut av munnen min og jeg tar en pause for å trekke pusten. To lange dype åndedrag, det er lettere nå, brystkassa har blitt større, den holdes ikke lenger igjen av knokler muskler fett og hud, jeg trekker pusten, det er et tomrom, jeg vet at jeg kan puste innover i all evighet og fremdeles ikke nå slutten, det er som å puste ut når man er på vei til overflaten. Luften utvider seg i takt med nærheten til overfalten. Jeg griper på nytt tak i glidlåsen, den ligger rett over solar plexus og hvis jeg vil kan jeg la handa mi gripe tak i de livsviktige blodårene, tarmene, nervene som utgjør meg. Men det er ikke det som er formålet, jeg skal bare åpne opp, så jeg drar videre nedover, huden revner, musklene skilles og tilslutt, noen sentimeter over navlen stopper jeg. Navlen er for komplisert, det er ikke bryet verdt å begynne med navlen, jeg har stor nok åpning nå. Hendene mine føler seg frem oppover fra glidelåsen, de følger den tynne kanten og de spisse taggene som har holdt meg sammen, når de er cirka på midten stopper de opp, jeg tar et ekstra godt tak, det er sleipt og glatt av blod og underhudsfett, det siver frem mellom fingrene min og gjør at taket glipper, så jeg graver fingertuppene inn i fettet på innsiden av huden og løfter hodet nok en gang opp mot snøen, mot himmelen. Jeg retter ryggen og trekker pusten dypt dypt inn. På utpust drar jeg sidene fra hverandre og åpner opp hele situsen. Snøen kjennes kald og kriblende på innsiden av huden min, vinden finner veien inn i rynkene mellom tarmer, blodårer, og lunger. Nervene skriker av kuldesjokk og jeg får frysninger over hele meg. Jeg kikker ned og ser hvordan hjertetmuskelen jobber i et raskt stabilt tempo, blodet pumpes ut i lungene, mellomgulvet heves og senkes og lungene, som er litt flekkete av tjære, bobler og ser sprekkferdige ut når luften suges inn.

Snøen setter seg fast og smelter i møte med det varme, det kiler, jeg ler og løfter hodet igjen. Sånn, luft, renhet, vinden skal vaske alt bort, jeg åpner meg opp for kulden, slik at jeg kan begynne på nytt. Ser du, ser du hva jeg gjør, jeg åpner meg opp slik at du skal forsvinne. Jeg gir deg bort, vekk, dra bort nå, du kan renne bort sammen med blodet som sildrer over navlen, du skal vaskes bort av snøen, av snøvann og vind som rengjør meg. Jeg trekker pusten inn inn inn, frisk kald luft i hele meg, jeg spenner ryggen og skyter frem bystkassa; dra! bort! vekk! los!

Jeg slipper tak i skinnet mitt og underhudsfettet lager en liten slurpelyd når hullene etter fingrene mine fylles opp igjen. Jeg strekker hendene mine frem og ut, de er svartrøde av blod, iskalde og stive, og jeg folmer når jeg skal ta tak med høyre hand i den lille slimete hanken på glidelåsen. Venstre hand griper tak i navlen og magefettet, jeg borer tommelen inn i navlen og drar den nedover for å stramme huden slik at jeg lettere kan dra låsen oppover. Det går fort denne veien, blodet fungerer som smøring og tennene flettes lett inn i hverandre, det vil nok bli vanskelig å åpne den igjen tenker jeg, blodet vil rustne metallet sammen, men forhåpentligvis blird et kanskje så lenge til at jeg bare trenger å banke litt på den, og så faller det av som støv.

Jeg har nådd toppen og passer på å presse glidelåsen dypt inn i brystbeinet, den finner plassen sin med et klikk, og huden legger seg fin tilrette over den igjen. Jeg retter på klærne, graver frem sigarettpakken fra lomma og tenner meg en røyk. Kom da bikkjemor, kom så går vi hjem. Olga kommer løpende mot meg, jeg setter meg på huk og lar henne slikke hendene mine reine. Jeg føler meg lett og glad. Ny.