tider som gikk

jeg står stille. i forhold til alle de andre. i forhold til mange. de formerer seg. kjøper hus. leiligheter. får seg gode jobber, som passer med utdannelsen. selv om de selvfølgelig ikke får like mange penger som mennene. med samme stilling. og mindre utdannelse.

verden er rar.

de er de smarteste jeg vet. vanskelige. rare. helt normale og så innmari i fåtall. og de er mine. rar rar verden.

jeg må bli flinkere til å ringe tilbake.

det er det som er poenget vet du. hvis du vil beholde dem. de begynner nemlig å tenke at man ikke bryr seg, at de ikke er viktige lenger. at du ikke vil beholde dem.

hvilket er helt feil. problemet er mer at jeg ikke skjønner at jeg er viktig.

jeg fant ut så mange ting i dag. som at det finnes andre som også må minnes på at de er viktige. at de må dra på fester. på besøk. at det er viktig og riktig å være der. til stede.

jeg lærte også at jeg er fri.

jeg er innmari fri.
jeg kan gjøre just presis hva jeg vil. når jeg vil. sånn sirka. når jeg ikke må på jobb.

det finnes tusen ting jeg ikke kan. opphavet nøler jo ikke med å fortelle meg det. alt alt alt jeg ikke kan. ikke får til. aldri kommer til å . et eller annet. lykkes med.

men jeg er jammen fri. og jeg skal ikke bo i oslo. jeg kan bo hvor som helst. vi kan bare flytte. vi kan spare noen penger, det koster bare ca totre tusen for en flybillett til israel, vi kan dra hvor som helst, vi trenger ikke være her, hvorfor er vi her? det er en stooor verden der ute, har du egentlig lagt merke til hvor innmari stor den verdenen er?
den er svær!

og vi kan bare flytte dit. bo der. lære språk noen måneder. leve billig. i sola. i varmen. i fuktigheten og med alle de som ikke har det slik som oss. de som ikke kjøper dingsebomser til å ha i julekalenderen, de som ikke kjøper nye støvletter fordi de innbilder seg selv at de trenger det, at de har lov. man kan bare flytte dit. man trenger ingenting. bare frihet.

og frihet er noe man tar. innser.

jeg ser folka. jeg ser dem. men jeg kjøper også skoa. og får lyst på alt det latterlige nipset i butikken.

kvinne, ta din plass. ta din frihet.
lag ditt eget liv.

forplantningsbehov eller kåtskap

jeg er serrrrriøst kåt.
ofte.
jeg ser på folk og tenker på hvordan det hadde vært å pule dem. jeg tenker på puppenes mykhet og pikkens diameter, jeg forestiller meg å dra av genseren og la hende stryke over kroppen, kjenne hud mot hud, lukte i nakken, smake, kjenne noen inni meg, kjenne den andres kåthet og lidenskap..

jeg tror det er livmoren min som roper hallo-.
HALLLLLOOOO roper hun, mine eggstokker og mine stakkars egg som blir færre og færre, de brøler høyt:

KAN BIOLOGIEN FÅR LITT OPPMERKSOMHET HER VÆRSÅSNILL!?

jeg prøver å temme dem med min rosa dildo og mine daglige inntak av progesteroner.
det hjelper ikke. jeg er fremdeles stein kåt. litt for ofte. og for all del, den er ikke kjønnsbestemt. ja, du ville kanskje trodd det, siden jeg nevner de månedlige lystene og så videre, men min kåtskap er altså ikke det. pule, sier den bare. hvem som helst. pul.
kanskje det er noe galt med meg. jeg tenkte det. noen dager. inntil jeg tok motet til meg og luftet mitt "problem" til venner. de har det også slik. jeg er ikke aleine. verden er kåt. vi er kåte. vi vil pule, bli fylt opp, få orgasme. igjen og igjen.

andre dager ser jeg ikke folk, min kjære tante spurte meg, ja, var det noen kjekke der, noen fine, noe tiltrekkende (og ja, jeg tror hennes livmor roper like høyt som min.. )
jeg tenkte, og tenkte, og husket ikke et eneste ansikt, kropp eller klær. folk var ikke tilstede akkurat den dagen. søstrene ovary hadde en pause, ikke vet jeg hvorfor, siden de aldri egentlig skal være i arbeid, (se progesteron og østrogentilførsel) og siden jeg egentlig ikke er så veldig kjønnsbestemt, men kanskje jeg er det likevel. kanskje jeg (les, de) vil forplante meg.

uuuh. nei.

det finnes nok av barn som allerede er født. jeg trenger ikke gi verden nok en forbruker.
dessuten har jeg ikke behov for å videreføre genene mine. eller alt slitet de første, eeh, to tre fire fem årene? deretter hormonalderen. og hva-skal-jeg-bli-alderen, og så videre.

det eneste er den følelsen jeg får når jeg får andres barn til å le, smile, få latterkrampe, slutte og grine, sove på skulderen min..
den følelsen kunne jeg gjerne hatt oftere.

høst del tre

når har man blitt for gammel? jeg vet ikke hvilken aldersgruppe, hvilken frihet jeg skal forholde meg til. jeg er omringet av mennesker med så forskjellige liv i forhold til mitt liv, at jeg blir usikker på hvem mine sammenlignbare mennesker skal være.

jeg har ei nabo med mann, barn og det mest uryddige huset jeg noen gang har vært innom. hun sa, kanskje bare på spøk, at hun vurderte å teipe fast tissen til sønnen. slik at han tisset i bleia, og ikke i senga.
mine andre bekjente/venninner har ett barn+, og gjerne partner, eller nesten partner, og de har ihvertfall hus, og ofte en jobb, og jeg har ingenting.

men jeg vet ikke om jeg vil ha det. alt det der. jeg vil ha en jobb for jeg blir gal av løsdriveri, men resten? jeg vet ikke. jeg er livredd for denne komfortabelfella som heter Norge. denne lille gropen man har havnet i når man snakker om hva som mangler med huset, med hagen og generelt av materielle ting, hva som mangler av partnerens innsats o gfølelsesmessige respons og sex. eller mest av alt, hva som feiler meg, som gjør at jeg ikke gjør det jeg egentlig vil.

men man elsker jo komfortabelfella; den handler om trygghet, stabilitet, hverdag og hobbyer som jeg ikke har drevet med på uendelige tider, den handler om sopp, hest og bjørnebær, og en vidunderlig tilfredshet med tingenes tilstand.

jeg vet ikke. i sannhet. siden evig lenge siden, jeg vet faenikke.

høsten del to

jeg er knallgod med sauer 200 str. og .22kaliber også. jeg er generelt skikkelig god på skyting.

ridningen derimot har fullstendig forlatt meg. selv om det hjalp med støvler.

da jeg spurte en venn om han ville bli med på skytebanen var hans første spørsmål, ja skyter dere med M16 eller?

hm?

M16? killermaskin? som i maskingevær? ja sa han. M16, helt vanlig. kan skru av automaten vettu, sa han.

hm. nei, det tror jeg ikke. vi skyter med sånne rifler. du vet, når man skyter elg. eller ryper. eller noe som ikke er folk. killingmaskins er for amerikanere.

så det heter sauer fant jeg ut. riflene. 6,5kaliber. det betyr at kula er 6,5mm stor. i diameter.
i motsetning til .22kaliberen, som er ei vanlig salongrifle. med sånn små patroner.

og for de som ikke vet det, nordmenn i krig skyter folk med AG-3ere.

høsten ved sjøen

Jeg har plukket blåbær og bringebær, og snart er bjørnebæra modne. Jeg løper i oppoverbakker og i strandkanten, og går krokbøyd for å komme frem til soppen som holder til på de rareste steder.

Holsteiner, Hanoveraner, Belgisk varmblods og ridelærer som ikke kjefter. men jeg er så dårlig at det er mer slit enn morsomt. så jeg skal ri oftere. hele tiden. om jeg får lov.
jeg sitter som en potetsekk full av stivelse og uten noe som helst balanse, herregud jeg knekker ryggen på dette dyret tenker jeg og flere dager etterpå gjør det vondtvondt godt i musklene.

jeg liker skitne hender og møkk under neglene, lyden av hest, lukten av hest, oppbretta gamle gensere og spon på sokkene.

et lengre opphold

det er vanskelig å skrive når beina ikke når bakken og pusten ikke når bunnen av lungene. det er vanskelig å lage setninger når ordene ikke stopper opp og strømmen av mellomrom ikke slutter.

mellomrommene ble for store og jeg klarte ikke tenke annet enn tomrom og tilstedeværelse. ikke den gode, den kjipe. tooomrom. uten taushet. tomrom av altfor mye. på grunn av for mye.

jøss. void full av altfor mange ord.

jeg elsker det ordet. void.

men jeg tror jeg har vært flink. sånn utenpå. noen glipper.
men sånn generelt. flink. tror jeg. skitt.

så da går man ut i vinden og regnet som det ikke finnes maken til, og hører på I`ve been losing you av a-ha.

things I would find helpful. jess plis.

tvilsom tilværelse

jeg vet ikke hvor jeg vil. nei. jeg vet ikke hva jeg skal.
hva jeg vil?
jo. jeg vet jo hva jeg vil. men jeg tror ikke jeg vil veien dit. eller jo, litt vil jeg jo gjerne det også, det er fantastisk interessant. okei.
så jeg vet hvor jeg vil. hva jeg vil. og at jeg forsåvidt også gjerne vil ta turen.

så da er problemet at noen andre bestemmer tempoet. ja. det er det det er. noen andre som bestemmer tempoet. og hvilke sko jeg må gå med.

jeg mener, tilogmed folk uten bein kan klatre til toppen. de må bare gjøre det på en annen måte.
og får jeg ikke lov til. tror jeg.

men da må man jo med en gang tenke hvem er det som gir meg lov, jeg har jo alltid bare tatt meg lov. og tid. det kan jeg jo fortsette med. jeg kan bare ikke forandre systemet. jeg må omfavne de skoene jeg har fått. hm.

jeg bare vet ikke helt om jeg vil. gidder. har bry. orker. klarer.

hmm..

men okeida. jeg vil. jeg kan. jeg prøver en gang til. helsike heller. det er lov. en siste gang, og hvis jeg stryker så er det greit. da er det fordi jeg egentlig ikke vil mer, jeg bare klarer ikke å la meg få lov til å ikke gidde mer. men jeg vil så gjerne. så jeg håper jo litt jeg står.

og så må jeg bare for guds skyld huske å dra hjem litt oftere. slik at jeg husker hvor det er jeg egentlig vil være.

ja. slik skal det bli. okei.

og ellers, sommer sol og sjø.

diamonds and rust

men du, jeg ville bare si det, jeg vet det kanskje ikke passer, det passer vel egentlig aldri, men jeg må si det. det er viktig.
det er ingen som, det er bare, du er den enste som gjør meg svimmel når vi kysser. ja, sånn som på film, de gamle filmene, de i svart hvitt, de som handler om kjærlighet og lidenskap og der hvor alle bare lever følelsene sine, det er sånn, når du kysser meg. det finnes ingen andre. og, når jeg er med deg, når du holder rundt meg, når jeg ligger ved siden av deg, når jeg følger blodårene dine med fingrene mine så føles det som om alt er helt ok, ingenting galt kan skje, for jeg er med deg. jeg kan klare alt, jeg kan takle alt, for det er oss. når du smiler. når du ser meg.
jeg vet det ikke passer, kanskje det aldri vil passe, men sånn er det. det er bare du. så hvis du vil, hvis du kjenner den følelsen du også, bare litt, et sted der inne, så håper jeg du vil. prøve.
en gang til. jeg er ihvertfall her.

tvil

jeg ser at dere leser. jeg ser at dere er her. men hva i all verden er det jeg skal skrive?

det er da virkelig ikke interresant nok. i det hele tatt! jeg skriver om mitt bittelille stakkarslige liv, jeg skriver om megselv, mine tanker, fantasier og opplevelser. egosentrisk så det holder.

hva i alle dager er det egentlig jeg har å gi, hva er det jeg tror, som har laget en blogg som dette, hva i alle dager skulle interressere folk for så navlebeskuende fortellinginger.

hvorfor i alle dager snakker jeg med ham, hvorfor i verden snakker jeg med ham, spør ham om musikken han spiller, smiler og ler høyt og bryr meg om han kikker i min retning eller ikke.
jeg er så kjedelig at jeg sovner når jeg forteller om meg selv.

jeg har ingen grunn, intet bevis, og fremdeles kjører jeg på som en bulldoser. bullies.
vel fortjent vil jeg si, uansett,.

Til S

jeg glemmer det hele tiden, men det er det som alltid er løsningen; jeg må ringe til s.
vi har kjent hverandre i.. mm... 13 år. tretten år!! og fremdeles blir jeg like glad og forbauset og og glad og klokere og glad og så føles livet så innmari mye lettere og enklere og hvis jeg hadde gått på vekta hadde jeg nok veid en haug av tanker mindre. vi har ganske forskjellige liv for tiden, jeg var litt engstelig for det husker jeg, når alt skulle forandre seg, jeg skulle til utlandet med mitt liv og hun skulle bli pluss en i telefonboka. men så hadde funnet vi jo ut at vi var blitt litt voksne, og at det ordner seg, for vi er ganske like slik vi var, og er det ikke det som er å bli voksen, å være ganske lik, for man har funnet ut hva man ler av , hva man liker, og ikke minst, med hvem man liker den man er.

venner blir bare bedre med åra. det gode blir bare bedre. og dessuten tror jeg ikke han blir svimmel når han kysser hu derre.

ha en Traumhaftes helg mine kjære.

crazy heart

det er merkelig hvor vanskelig det er å være frisk. hvor jeg klenger meg til følelsen av å være syk, være annerledes, det jeg feiler er noe annet, det er noe mer, noe viktigere, når jeg sier jeg har vondt, når jeg lider, da er det viktig at jeg hører etter, da betyr det noe mer, jeg er noe mer, noe mer enn det man kan se, jeg har en skummel svartfarget indre som er viiktig.

men det er jeg ikke. jeg er medisinstudenthypokonder og jeg har kjærlighetssorg. jeg er lat og jeg utsetter ting. jeg er tiltaksløs, jeg drikker for mye alkohol, jeg røyker for mye og jeg er helt hundre prosent vanlig. det er ikke noe viktigere med meg. alle har sorg. alle sliter. alle drikker mye. alle utsetter ting. alle tror de feiler noe farlig. alle klarer ikke alltid det de har satt seg fore.
men hvorfor tenker denne lille svarte djevelen at det er det, jeg forstår det ikke helt. jeg vet godt at jeg ikke har en stor skummel svulst som verker i nakken, men den lille svarte djevelen roper høyt og ildrødt at jo det er det vel, ingenting skal gå din vei, du skal aldri bli normal, nå kommer den, neste episode av dritten som livet skal gi deg. for ikke å snakke om lungekreften som jeg kjenner på hver morgen nå alveolene mine skriker av alle sigarettene jeg røykte før jeg la meg. nei jeg har ikke lungekreft. kanskje jeg får det, men ikke nå. gi meg ti år til, ok. men ikke nå. jeg bare røyker for mye.
og nei du blir ikke nødvendigvis deprimert av et knust hjerte. virkelig ikke. du bare sørger. og lider litt. og synger høyt til maria mena og alle countrysanger skriver om nettop meg. men du behøver i sannhet ikke bli å deprimert.

få ut rompa av nesa, se verden, se hvor du er, hva du gjør, hva du kan, alt du kan, alt du har.
for guds skyld.

tosidighet

jeg sitter oppå ham og kjenner hodet stange så langt inn det kan, han når den absolutte bunnen i meg, det er nesten så jeg har lyst til å legge en pute mellom lårene mine og hoftene hans, jeg lener meg fremover og hviler hendene på brystkassa, prøver å ta av litt av tyngden, men hendene hans drar meg ned og løfter meg opp og de drar meg ned de presser meg ned over pikken hans, hele han fyller hele meg, jeg er en eneste stor beholder av pikk. hodet hans ligger til siden, han blunder øynene og har sexgrimasen rundt munnen, det er et ansiktsuttrykk som ikke finnes noe annet sted, sexansiktet, litt hovent, som om noe rett innenfor huden ønsker å sprenge gjennom, ut gjennom øynene hans, så han må holde dem lukket inntil han kan la det strømme ut av pikken sin i stedet. håret mitt henger kjafsete ned rundt ansiktet mitt, det klister seg i svetten og jeg setter meg opp for å lage en hestehale, han griper fatt i brystene mine og klemmer, knar, han drar i brystene mine og jeg tenker at det er jammen rart de ikke revner, kanskje det er det de burde, revne og falle av, så kan jeg legge dem igjen her når jeg går, de er jo ikke til så veldig mye nytte for meg bortsett fra når han kjærtegner dem. jeg hører lyden av hånd mot hud og kjenner den varme svien av håndavtrykket hans mot låret mitt, det gjør vondt og godt på samme tid, snu deg rundt sier han og griper fast i håndtakene mine, jeg sitter fremdeles på pikken hans og svirrer rundt som en snurrebasse, han drar føttene mine bakover så jeg må lene meg fremover og holde fast i beina hans, jeg liker den stillingen det er noe med vaginaen min og bøyningen på pikken hans som skaper en slik deilig friksjon, jeg stønner og fører hendene hans til rumpa mi, han adlyder og løfter meg opp og ned opp og ned, gud så hårete bein han har, jeg kunne ønske de var lengre slik at jeg kunne tatt en ordentlig håndfull og revet til, jeg strammer grepet rundt de beinete leggene og senker tempoet, ikke enda, jeg er ikke klar enda, jeg ser ned mellom beina mine, jeg ser den våte pikken gli inn og ut av vaginaen min, ballene har krøpet opp mot skrotum og er harde og skrukkete, skvapp skvapp sier det hver gang huden min treffer hans, skvapp skvapp, saftene mine har gjort det vått, eller er det svette, nei det er nok musejus, jeg setter meg tilbake og rir ham, jeg gnikker underlivet mitt frem og tilbake slik at pikkehodet hans treffer et eller annet sted der inne som gjør vondt og godt på samme tid, det er voldsomt så mye som gjør godt, som også gjør litt vondt, herregud så godt det var da det renner av meg, kroppen min liker tydeligvis dette, det begynner å boble å krible å stramme seg, jeg lener meg bakover og støtter meg på armene hans, han støter inn i meg, jeg kunne ønske jeg var litt sterkere, litt mykere og bøyelig så vi kunne fortsatt i den stillingen, men snart tar krampa tak i lårmuskelen, helsike, jeg hyler og prøver å rette ut beinet og jeg snur meg rundt mot ham, han ligger med munnen åpen, svetten glinser i panna og øyene er smilende slørete, jeg kysser ham og vi ruller ut av senga. ølflaska som stod på nattbordet triller under senga og jeg ser ut av vinduet mens han tar meg bakfra, gud det begynner å bli lyst alt, jeg lar to fingre sirkulere rundt klitoris mens han støter inn i meg, rytmisk, inn ut inn ut, han tar tak i håret mitt og drar hodet mitt bakover, jeg kommer, stønner han og det går ilinger i skjedeveggene mine og og ja, litt til, der ja, ja ja jahhh.. mhmm.

Rusa på livet.

det finnes absolutt intet bedre i verden enn følelsen av å ha det bra. jeg har det bra. har det skjedd noe i livet ditt er standardspørsmålet. ehm, nei, eller jo, jeg har jobbet, jeg har bodd hos verdens rauseste søstre, jeg leser, henger, går tur. og jeg har det innmari bra. jeg snakker med bestiser på telefonen og bobler i hjertet. jeg leser samme saker om igjen, og syns det er morsomt for jeg skjønner enda mer. jeg har ei vennine som to uker etter siste muntlige eksamen drar til haiti for å jobbe som lege. falma ark, men hauger av fargestifter.

jeg møtte et menneske med als. amyotrofisk lateralsklerose. det er den mest intense gripende opplevelsen jeg har hatt. livsgledeinvasjonsgripende.

det var.
er. litt vrient å få orden på tankene som han gav meg. jeg føler meg så innmari bitte liten i forhold til ham. utakknemlig. opphengt. kravstor. han er fullstendig fanget i kroppen sin, alle musklene har sluttet å virke, han kommuniserer ved hjelp av ei tavle med fargekoder og bokstaver. han ligger i ei seng, eller i stolen og han kan ingenting. han kan ikke rette ut buksa som ligger i grøll under beinet, han kan ikke klø seg, le, smile, drikke eller spise. han kan ikke bevege på noe annet enn øynene og øyebrynene. hvis noe skjer, hvis vannet i dusjen er for varmt, sokkene for stramt på, så er eneste mulighet for at det skal bli fikset at noen ser på ansiktet hans. det øyeblikket det tar å hente såpe fra beholderen må være en evighet hvis vannet plutselig blir kaldt.

vi hadde diskusjoner om bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vi snakket om midtøsten, om gud; jeg sa det er fantastisk å få møte deg, du inngir en helt utrolig ro og glede. jeg klarer ikke finne riktige ord, men noe som ligner på å slå seg til ro med, make peace with, sich abfinden mit. blessed. det som buddistene søker ved å meditere, det å leve i nuet og i sannhet vite at alt er forgjengelig. opplyst.

de aller fleste som får denne diagnosen dør etter bare få år, nervene som gjør at musklene kan bevege seg blir ødelagte, og tilslutt kan man ikke lenger puste eller spise for egen hånd. man må ha respirator. han kan ikke puste. han har en maskin som puster luft ut og inn, og ofte må man ta av slangen for å sette den bedre på igjen, eller finne frem hosteapparatet, og da ligger han der uten å kunne puste. han er hundre prosent, så fullstendig som man kan forestille seg, avhengi av andre mennesker.
han er smart, tørrvittig, ironisk og takknemlig.

og igjen

noen ganger er verden et himlande stort sted, selv om jeg bare ligger i sofaen og tenker.

back on track folkens, takk for at dere fremdeles leser!

på nytt igjen

jeg våknet og lå helt stille. jeg kjente varmen fra huden hans på leggen, på venstre rumpeball og venstre underarm. jeg lå svært ubehagelig. helt stille

jeg vurderte å rømme. stikke av. snike. liste. evakuere premissene.

men fordi astraen aldri tok slutt og hjernen dermed ikke hadde fått en god hvile, endte jeg med å vurdere for lenge. så jeg snudde heller på hodet og sovnet i myk varm hud.

solskinn og sykdommer

jeg har fått verdens beste praksis. det skjedde slik jeg hadde håpet, jeg fikk prate med de riktige menneskene som tok frem permen og sa, kan du ta første opplæring om to dager? jeg er ekstravakt og jeg lærer å ta blod, sette venefloner, legge kateter, måle blodtrykket, og ta ekg.

det er travelt, jeg er sliten i beina og jeg får vondt i ryggen. men herregud idag tok jeg TO blodprøver! og fikk det til på andre forsøk begge gangene. i tyskland er det bare leger som får tappe blod. haha, burn.

jeg elsker elsker elsker å lære medisin.
plutselig er det dagligtale å vite normalnivået av kalium, calsium, natrium, hvite blodlegemer, CRP og Hb, og hva som er årsak og konsekvens av unormale verdier. jeg leser journaler for gøy fordi jeg lærer så mye, og jeg viser mine herlige kollegaer hvordan man kan danse en sinustachycardi og VES. da jeg var med legen inn på undersøkelsesrommet visste jeg navnet på hulrommet han måtte drenere, og jeg fikk holde et av instrumentene mens han løsnet stingene.
etterpå måtte jeg hoppe opp og ned og puste litt. det er helt på ordentlig dette her. ordentlig ordentlig. fantastisk og skummelt.

I can't explain you would not understand

jeg lurer på hvordan man kan forklare et selvmord. jeg leste Amagasinet på jobben i dag, jeg bladde gjennom fordi det handlet om kjøtt på forsiden, og min søster har akkurat fortalt meg om slakteriet. noen sider videre leser jeg at en ung gutt tok livet sitt, han bestemte seg for å ikke ville mer. foreldrene aksepterer det, men forstår det ikke. hvordan skal man klare å forstå det? hjelper det virkelig med et brev? han skrev ikke noe avskjed, men de prøver å lese sangtekstene han skrev, han likte mørk tung musikk, han skrev en melding til en venn natta da han bestemte seg for å dø, han ville gjerne at comfortably numb skulle spilles i begravelsen hans. han planla det, han skrev en melding, og så hang han seg.

hva skulle han ha skrevet for at de lettere kunne forstå det? de sier, det er ingen sin feil, det var hans valg. det var ingens feil. det var ingeting noen kunne gjort. det var hans valg.
vi kunne buret ham inne. proppet ham full av piller. fjernet alle tau, alle skarpe gjenstander, han kunne blitt overvåket. i hvor mange dager? måneder? hele tiden? til han ble voksen? det var hans valg. og han ville fått det til uansett. det er det vi kan, det er det vi klarer til slutt. vi klarer å ende vårt eget liv. de gjør det på psykiatrisk også. alle som jobber der vet det, alle som jobber med suicidale mennesker må vite det, det er ingens feil, det er ingenting som kan gjøres, de får det til hvis de først har bestemt seg.
er det kanskje det som gjør oss frie? denne muligheten? den eneste siste seriøse frihet vi har over livet? jeg velger det bort. jeg gidder ikke mer. jeg velger det andre.

jeg vet ikke. jeg klarer bare ikke å finne ut hva han skulle ha skrevet for at de skulle forstått det. for at de skal kunne virkelig skjønne at han ikke hadde noe annet valg. at det var dette han måtte gjøre. hva i verden skulle han ha skrevet? hva skulle mødrene, fedrene, alle folka som bestemmer seg for å dø, hva hvahvahva skulle de ha skrevet for å ta bort skylden fra dem som blir igjen?

de klarte å si at det var hans valg. at det ikke var noe noen kunne gjort. jeg lurer på hvor ofte, hvor lenge de klarer å holde på den tanken.

jeg ville dø en gang. alt annet forsvant. alt, alle, ingenting var igjen. det var en vidunderlig fantastisk ro, en visshet, en stillhet jeg aldri har kjent, som jeg håper jeg aldri kjenner igjen, comfortably numb. alt annet var borte. all samvittighet. alt. det fantes bare et alternativ, et valg.
heldigvis ble jeg stappet full av piller til det gikk over og verden snek seg tilbake i sjela.

iiiiieeeeee

http://www.youtube.com/watch?v=pT5F63ISfNk&feature=PlayList&p=31604799A89E3E7D&index=7


fortsettelse kommer. (fikk ikke til å lime den inn)

viktige uvesentligheter

vi drikker innmari mye melk. og spiser brød med leverpostei. det er ikke økologiske produkter det er mest av i kjøleskapet, selv om vi ofte snakker om det. jeg har fått en fantastisk presskanne som lager to kopper kaffe, ikke fem. jeg kjøpte en stavmikser så nå spiser jeg, nei, jeg drikker fem frukter uten problemer. vi har ofte kakao i melka, eller vi drikker juice, men man kan ikke drikke appelsinjuice til kaviarskiver. det smaker pyton.

det er vanskelig å få jobb. men så kikket vi på up in the air med mr.kjekkas og jeg tenkte, at herregudtakkihimmelen for at det ikke er slik at jeg blir sagt opp. takkoglov at jeg ikke må selge huset og ta opp lån for å gi ungene muligheten til college. takk for at jeg har penger og sparepenger, at jeg har søstre som liker nugatti og en mor som tar etterutdanning fordi hun har lyst. jeg har glemt å ringe min beste vennine i hele verden fordi jeg er så opptatt av meg selv. jeg tenker på henne hver dag, og har enda ikke ringt. jeg drikker rødvin og jeg slutter å røyke. ikke fordi det er så dyrt, eller fordi folka som driver med tobakksplanter sannsynligvis ikke får nok for jobben de gjør, men fordi lungene mine gjør vondt. takk og lov for at jeg ikke er religiøs og tror jeg kommer til helvete hvis jeg banner, puler eller viser håret mitt til menn. takk og lov for at jeg ikke bor i en muslimsk stat, men heller i et kristent liksomdemokratisk homofobisk xenofobisk kongerike.

det går til helsike alt samma. jeg leder vei. hu hei her kommer jeg.

ååååschlååoo

så er man i tigerstaden og føler seg nesten som hjemme, bortsett fra at man sier "bitte" når man bestiller øl, og når jeg ser meg rundt slutter jeg ikke å være forbauset over hvor himlande stilfulle alle menneskene er. jentene har trange mørke bukser med belte og svarte skjorter, de har mørkt hår og svart sminke og ettellerannet som er rødt. et skjerf for eksempel, eller øredobber, leppestift, sko, hansker. hvis det ikke er rødt så er det prikkete, eller i en annen sterk farge, kanskje rosa, eller gul. guttene har svarte spisse sko eller nye sniiikers som er bare bittelitt merket av saltet på veien, de har trange bukser eller bukser som henger perfekt helt neders på rumpa, de har skjorter og genser utenpå, de har lue eller staailet hår, de er gjennomførte, alle sammen. de er pene, velstelte, de har ikke et eneste hull som ikke er planlagt, de har lue som passer til håret, de har har vanter som krasjer på en elegant måte, de er sekondhand og merkeklær. alle sammen.

jeg drikker øllla og jeg føler meg mindre. jeg tenker, han ville jo bare snakke med min vennine, så hvorfor står han her fremdeles, hva i verden er det han vil med meg? jeg prøver å finne ut om han er interessant, jeg prøver å være morsom, jeg prøver alle triksene jeg har for å finne ut om jeg skal gidde å bruke tiden min på ham, og allikevel blir jeg med ut og røyker, allikevel blir jeg stående og le av hans fullstendig uinteressante kommentarer.

men til slutt går jeg hjem. og er glad for å være eldre. glad for å ikke bry meg, eller, jeg bryr meg, men samtidig ikke. jeg er endelig voksen n0k, tenker jeg, og går til sengs med ønsker om å ikke ikke ikke spise sjokolade i morra. voksen nok. snart.

tette dager

det handler om å ikke skru alarmen på snooooooooooze.
det handler om å ikke sette seg i badekaret, men stå oppreist og ta en dusj. det handler om å ikke spise frokost hjemme for da blir jeg så trøtt, ikke lese aftenposten eller dagbladet på nettet, ikke snakke med noen på nettet, det handler om å kommer seg ut av senga og ut av huset. resten går relativt fint for verdens deiligste bikkje er på besøk hos søstrene. så jeg drar ikke hjem etter middag kl halv ett, jeg går tilbake til biblioteket (sub) og blir der til ca kl fem. da drar jeg hjem til min vennine som har sin herlige datter på ferie hos Oma. jeg sover en time, hun løper en time, deretter går vi til biblioteket på klinikum.
det er fint. det er en deilig følelse av samhold og vennskap, vi er studenter, vi leser spiser og drikker.
når klinikum stenger kl ti drar min vennine hjem, jeg drar tilbake til sub og leser til klokken tolv halv ett. vel hjemme drikker jeg mengder med kakaomelk og spiser knekkebrød med gauda eller brunost. og så ser jeg på west wing.

jeg vet jeg egentlig burde sove for lenge siden, men jeg vil bare se gjennom notatene jeg skrev i dag, og fordi jeg ikke er helt sikker på om jeg helt har forstått det, så sjekker jeg like greit i boka, og når den først er åpen ser jeg alt jeg enda ikke kan. og dermed må jeg sitte kald og naken på sengekanten en time og lese, selv om jeg jo egentlig var på vei i seng,

diagnoser og tåkete briller

noe av det skumleste i verden er psykiatriske diagnoser. de setter seg fast som et poststempel og putter hele deg, alle dine sider, tanker, følelser, oppførsel og fantasier inn i et eneste brev, og det kan være innmari vanskelig å få det bort. man kan skrubbe så mye man vil, og men det syns fremdeles, man kan lage nye stempler oppå, men det vil fremdeles skimtes som det originale, det du egentlig er.
psykiatriske diagnoser, eller diagnoser i seg selv blir brukt av helsevesenet for å kunne klassifisere deg innenfor en viss ramme av symptomer og sykdommer og dermed lettere kunne gi deg den hjelpen du trenger. det er mange kriterier som må oppfylles før man kan bli diagnostisert, og et problem med psykiatrien er at det er et individ som skal definere et annet ut i fra hva den andre personen forteller og hvordan den oppfører seg.
martine votvik har skrevet et blogginnlegg om sitt møte med en psykolog, jeg tenkte etter jeg hadde leste det hvor ufattelig vanskelig det er å gi uttrykk for hvem man er. hva man er. man er jo så innmari mange, man er jo alt det som skjedd, kunne skjedd og alle tolkinger av alt som skjedde. jeg blir matt av å tenke på de første årene i terapi, hvor mye tolking, analyse og usikkerhet jeg måtte gjennom før jeg var noenlunde sikker på at psykologen min visste hvem jeg var. og hvorfor jeg dermed oppførte som jeg gjorde. så da jeg fikk min diagnose var det en lettelse. jeg kunne kjenne meg igjen, jeg kunne forsvare meg selv ovenfor megselv, jeg kunne si til de som tror man kan ta seg sammen at hei, nei, ikke faen, ikke enda. men det kommer. jeg kan bli vanlig. normal. gjennomsnittlig.
men diagnoser er farlige. de har et sett av symptomer som skal definere hva du feiler. det er kanskje greit hvis du lurer på om du har svineinfluensa. har du feber? verker kroppen? hoster du? symptomene handler ikke om deg, de beskriver kroppen din.
psykiatriske diagnoser beskriver deg. du skal hos din behandler klare å gi uttrykk for hva du føler, tenker og fantaserer om. du skal si, ja da ble jeg lei meg. hvor lei? ganske, veldig, ødela du noe, kuttet du deg, drakk du øl hvor mange øl drakk du, hva tenker du på nå.
pasient L lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, symptomene er: Usikker og forstyrret identitetsopplevelse, Intense, men ustabile forhold til andre, Separasjonsangst, Tendens til selvdestruktivitet, Selvmordsforsøk eller trusler om dette, Tomhetsfølelse (klippt og limt fra wiki)
jeg er intens, mens kroppen min har feber. jeg er selvdestruktiv mens hodet mitt eksploderer av migrene. jeg er plutselig et hel rekke beskrivende symptomer som klassifiserer meg som en av galningene. vet dere at en av de galne i baneheiadrapene er klassifisert med borderline pers.forstyrrelse? mhm. jeg eeelsker diagnoser. særlig i møte med fagpersoner som egentlig ikke har peiling, (les: allmennleger/hausarzt) de har som regel hatt et kurs eller to innenfor psykiatrien, kanskje har de jobbet en stund på et psykiatrisk sykehus og dermed vet de selvfølgelig alt som er å vite om nettop det du feiler. de lener seg tilbake og du ser hele prosessen som skjer innenfor øynene, aha, jaja, så derfor er hun sånn, derfor går hun med de klærne og har de meningene og derforderforderfor. en psykiatrisk diagnose er brillene folk har på seg når de ser meg. jeg har intense men ustabile forhold til andre, åjha, det er derfor jeg har så veldig mange forskjellige venner hele tiden? og ny kjæreste hver vår? nei. jeg har ikke det. jeg har seperasjonsangst. derfor flyttet jeg til tyskland. jeg er selvdestruktiv. derfor studerer jeg medisin og tror at jeg kan klare det. i mitt eget tempo. herreguuud.

her forleden fortale min huslege meg at man aldeles ikke kan bli kvitt en borderline diagnose. jeg sa meg svært uenig, men han var ikke til å rikke. og siden han tross alt er en fagperson og har veldig veldig mye mer peiling en lille uvitende meg, syns jeg det var fryktelig fælt. men da jeg snakket med psykologen etterpå sa hun at jeg hadde rett. så det så du lille mann. den samme huslegen skrev i forrige uke en henvisning til en psykiater som skal ta blodprøver av meg. på henvisningen skrev han, vedr manisk depressiv lidelse og borderline. herregudinnihelsikenheller. jeg sa hva i verden? han sa joda, sånn er det. jeg gikk ut. jeg begynte å grine, og jeg stod en hel røyk i krysset utenfor før jeg turde å gå inn og si at dette funker ikke. du tråkker over mine grenser, du gir meg diagnoser jeg ikke har, og uansett om du har det skrevet der inne på din lille maskin, så er du en huslege og har aldeles ingen rett til å diagnostisere meg med en psykiatrisk diagnose som ikke en gang min psykolog over sju år har villet gi meg. han fikk det for seg å fortelle meg hvorfor jeg passet til disse diagnosene; jeg stryker på eksamen. jeg hadde drukket et par øl en gang jeg skulle hente en resept og jeg var opprørt. jeg har begynt på lithium. jeg glemmer å ta med meg passet mit når jeg egentlig virkelig burde huske det ved begynnelsen av hvert kvartal. herrrrreeeeegggguuuuud.
tilslutt. langt om lenge. motvillig. gav han meg en ny henvisning hvor det stod skrevet; vedr psykiatri.
kanskje jeg er intens. overfølsom. emosjonelt ustabil. men kanskje jeg også er en ganske så føkkings normal utenlandsstudent i tysklandshelvete.

etterpå gikk jeg hjem og skar av et stort stykke brunost, før jeg gikk tilbake, gav ham det og sa unnskyld, jeg tror mine emosjonelle problemer har ødelagt lege-pasient forholdet vårt så her er en avskjedsgave. han sa, det handler bare om deg, om at du skal få den beste behandlingen.
jada. minrumpe.

oppdateringer

Dette var å høre på Schröders i går kveld:

-seks ganger! og det var sååå bra! seks ganger i løpet av natta! (viser med fingrene)
-åååh, jeg vil også!
-men jeg hadde ikke Sjans til å ta den i munnen. Umulig!! (hun gaper så høyt hun kan og viser avstanden mellom tommel og fingre)
-åherregud fantastisk!
-og så ville han prøve bakfra, men det gikk ihvertfall! ikke! (høy latter)
-den ene gangen da jeg satt oppå måtte jeg bare puffe ham bort og skrike, (dunker seg selv lett i hodet mens hun simulerer skriking) det var helt uvirkelig godt!

-Dirk! This song ist echt soo schön, der beste ever! (bartender Dirk spiller songs:ohia, capain badass)


vesentlige mengder lys Krusovice gjør gode samtaler.

tjueti

jeg behøver ikke rydde inn linsesuppa som står på nattbordet ved siden av sofaen, heller ikke dataen, askebegeret eller firkløveren jeg kjøpte på taxfri. bikkja er på ferie hos søstrene og koser seg sikkert gluggihjæl foran peisen. jeg har julelys i kaminen som jeg ikke for lov til å prøve å fyre i en gang, og jeg føler meg innmari aleine.

men det skal bare vare tre uker. så skal jeg tilbake. det er innmari fint der hjemme. det er avslappende, jeg skjønner hver eneste usagte setning og hvert eneste ord. jeg skjønner ansikter som rynker seg og måten de puster ut på, jeg skjønner hvordan de går, hva slags klær de har på seg, og hvordan de svarer kassadama. det er tusen bittesmå ting som jeg skjønner hjemme, som gjør livet ukomplisert og enkelt. her nede skjønner jeg ikke det. jeg blir lei meg når de roper, selv om jeg egentlig vet at det ikke er roping slik som i norge, jeg blir lei meg når de svarer skarpt tilbake, selv om jeg vet at jeg ikke må bry meg om det, de er bare overveldet av noe som er annerledes.

det er som å være sammen med en hårsår, selvhøytidelig overfølsom venn som misforstår alt du sier. det er slitsomt. krevende. de daglige morsomhetene blir det aldri latter av.
det er noe jeg har begynt å sette innmari stor pris på, den lette tonen, ironien, vitsingen vi har der hjemme. "hva, ser jeg ikke ut som en student?" kan man si og smile, og man vet at responser er smil og latter tilbake. her nede blir de småhysteriske og roper at selvfølgelig kan man ikke vite det DU MÅ JO VISE LEGITIMASJON!
der hjemme kan man spørre mennesket bak kassa om det er helt heeelt sikkert at det ikke går/finnes/er mulighet for/unntak for.. etelleranna, og de sjekker ekstra for deg. de ringer til noen, eller de spør noen, eller de svarer hyggelig, desverre, det er ikke mulig. her nede roper de JEG HAR JO AKKURAT SAGT DET TIL DEG, DET GÅR IKKE!

det er sjelsettende. derfor gjentar jeg meg selv.

men det er her jeg vil være. i landet med høyttalende utropstegn og redsel for kaos. jeg skal lære det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg vil.
og viktige ting kan godt bli gjentatt.