en annen tid

faenfaenfaenfaenfaen heller.

Kan det ikke går over snart? kan det ikke snart slutte? Hvor lenge skal det holde på dette her? Jeg blir lei, jeg er lei av å være lei. Jeg vil at det skal slutte nå. det er nok. Basta.

Jeg er lei av å være trist, jeg er lei av denne tomme stille følelsen i magen, av savnet som dukker opp i hytt og pine og tar alle andre tanker og følelser bort. Den tar over hele meg, ikke så lenge av gangen, men den er der, det er som om den ligger på lur og bare venter på å hoppe ut og opp og ta over hele meg. Jeg går tur med verdens deiligste bikkje, jeg er glad og fornøyd for hun har en god dag og går faktisk stille og fint ved siden av meg, jeg tenker for en deilig dag, det er blå himmel det er kald vintersol og det blåser ikke. Hunden min er lydig og nydelig, jeg har flotte samboere og i kveld skal jeg lage komper. jeg elsker komper. Varme kokte komper med smeltet smør og sukker. Og Norsk kålrabi, fløyet fra oslo med faren til min norske vennine, hun og barnet kommer på besøk og så skal vi lage komper og kålrabistappe og spise til vi sprekker og må rulle rundt på gulvet sammen med bikkja og barnet. Det skal bli fint og flott. En fin og flott kveld. Inntil savnet i dette ubekymrete øyeblikket ser sin mulighet til å komme snikende bakfra og slå meg i nyrene så hardt at jeg må trekke pusten og tenke helvete heller. og så kommer alle minne flytende og jeg tenker på den gangen vi bodde i berlin og faren hans var på besøk. det var så hyggelig. vi spiste store stykker kjøtt på en restaurant før vi dro på en finfin pub og snakket og drakk og alle var glade og lykkelige. særlig han far, han var overlykkelig, for han drakk seg full med sønnen sin og den morsomme snakkesalige frøkna med de sterke meningene. Da han dro stod vi i døra og så ham gå nedover kastansjealleen, det snødde ubegripelig store snøflak, han hadde en fancy frakk og det var stas alt sammen. Jeg var lykkelig og glad for å være med gutten og faren hans, og at det var så fint alt.

og jeg tenker på den varme mammaen hans. hun var så glad. hun ville så godt. hun hadde kjøpt lakrisstenger til ham som han fikk da han satte seg i bilen, se her vet du jeg, har kjøpt disse til dere, du liker dem så godt, gjør du ikke? det er så ømt. det er slik en øm vanskelig kjærlighet å besvare på en riktig måte. han visste ikke helt hvordan han skulle gi tilbake, han smilte og nikket litt brydd, han var fremdele brydd! og hun smilte glad og lykkelig over at sønnen var hjemme på besøk. den fine flotte sønnen som studerer i utlandet. og når jeg tenker på henne så tenker jeg på de gangene vi var på hytta hans, eller huset deres der oppe på vestlandet, i bunnen av de store fjellene, helt nede ved sjøen, han ville dra dit ofte, hvorfor dro vi ikke dit flere ganger, vi skulle dratt dit, kanskje alt hadde vært annerledes da. hvis vi hadde gjort det.

og slik fortsetter det. kanskje alt hadde blitt annerledes hvis jeg bare. hvis vi bare. hvordan ble det slik som dette gutten min? hvordan skjedde det, når skjedde det egentlig?

jeg husker svært lite av tiden før jul. det er rart med depresjoner, hvor langt unna de er når de er over, og hvor ikke-eksisterende det andre livet er når man er oppi det. jeg husker at jeg ringte til psykologen min og sa at nå er det nok fint hvis jeg kan komme og prate litt, for tankene mine begynner å bli veldig svarte. så da dro jeg dit opp, langt opp i huttiheita utenfor byen nesten inni skogen, en gang i uka. det var fint, jeg husker at jeg var der. at vi snakket, at jeg snakket. og at hun ikke var så dum. vi snakket om skolen og stress og om deg. jeg snakket mye om deg, at jeg syns du var en fjomp som oppførte slik du gjorde. at jeg var redd for at du gjorde det fordi du var på vei bort, fordi du egentlig ville bort, jeg sa at jeg tror han vil at jeg skal slå opp, det virker som om det er det som skal skje, det jeg driver på med er å gjøre meg klar til å slå opp. eller bli slått opp med. og så gråt jeg. for jeg elsket deg jo. du var jo min, det var jo oss.

istedet for at vi dro på besøk til hverandre i helgene, overrasket hverandre i hverdagen, tok vare på hverandre, istedet for at vi sover under åpen himmel et sted i den store tyske skogen og ligger i samme dobble sovepose, så sitter jeg altså her og gjentar meg selv.

det er noe faens dritt er det. faensføkkingsdritt.

sannheter

I natt da jeg gikk hjem hadde jeg en åpenbaring. Jeg har den noen ganger. De stemmer ikke alltid. De har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre, men jeg finner ikke noe annet ord som kan passe til den følelsen. Men det er vel kanskje det som er med åpenbaringer, at de ikke har så mye med realiteten å gjøre. Det er en egen følelse jeg får når jeg har skjønt noe. Når noe løsner og jeg plutselig forstår hvordan der er. Hva som er. Ikke at det nødvendigvis er sant. Men akkurat der og da er det fullstendig virkelighet.

Herregud så vanskelig det er med ord i kveld.

Jeg prøver en gang til.

Da jeg var liten for hundre år siden dro jeg til Italia for en stund. Jeg ville bort og ut og vekk, og tenkte utlandet, der er det noe annet, der kan man kanskje skape seg selv en stund. Noe nytt, et nytt språk gir ny person. Eller noe slikt, tenkte jeg. Daværende kjæreste ble igjen hjemme og jeg savnet ham nesten hver dag. Jeg ringte hjem og gråt og sa at han aldri måtte la meg dra avgårde igjen, hvorfor i verden er jeg så dum, hvorfor i verden dro jeg? Jeg savnet ham, samtidig danset jeg, og flørtet og hadde det morsomt. Jeg tenkte at det er det som er kjærlighet, den følelsen av å gå ut, å danse og flørte og leve, og jeg er fullstendig fri, fordi jeg har en der hjemme som jeg elsker, og som elsker meg. Det er det som er poenget med forhold, de gir frihet. Vi hadde vært sammen i litt over et år, jeg tenkte at jeg skulle være med ham for alltid. Inntil jeg satt på flyet hjem. Og dette har jeg lest igjen og igjen i dagboken min fra den tiden. Jeg sitter på flyet på vei hjem, etter halvannen måned skal jeg endelig hjem igjen, møte gutten jeg elsker og som elsker meg. Jeg sitter ved vinduet og kikker ut, det er hvitt og blått og lyst og fint. Og så får jeg denne følelsen. Det føles som kaldt vann i blodet, en fullstendig fysisk følelse, det man mener når man sier at noe kom skyllende over. Følelsene skyllet over meg, og jeg ble helt satt ut. Åh nei, tenkte jeg. Åh faen heller. Jeg er ikke lenger forelsket. Skitt. Jeg har skrevet det i dagboken min; Skitt, der rant følelsene bort. Jeg er ikke lenger forelsket. Hva skal skje nå?

Når han kommer mot meg utenfor Oslo sentralbanestasjon kjenner jeg ham ikke igjen. Den to meter høye gutten som smilende kommer mot meg, med barteskjeggeflekker og krøllete hår, jeg kjenner ham ikke igjen. Hvem er du, jeg vet ikke lenger hvem du er. Jeg klarer ikke kysse ham slik han kysser meg, jeg sier at jeg er litt satt ut, han skjønner det, han vil bare holde på meg, og vi drar hjem til ham. Det går tre måneder og jeg prøver virkelig. Jeg prøver med hele meg, med kroppen min med hjertet mitt, men hodet mitt, han er jo den jeg vil være med. Han er jo helt riktig. Jeg elsker ham. Men jeg fikk det ikke til, så jeg måtte slå opp. Jeg tenkte i hodet mitt at det er ikke egentlig å slå opp, det er egentlig bare en slags pause. Hvor vi vokser og modnes og så skal vi være sammen og lage det hjemmet som vi alltid har snakket om. Men innebygde bokhyller, store deilige stoler og whisky og sigaretter. Men som skrevet før, han giftet seg og jeg møtte andre.

Uansett, den samme opplevelsen fikk jeg i natt. Jeg var på vei hjem fra en heller kjedelig avslutningsfest. Ikke overstadig beruset, eller jo forresten. jeg røykte fordi jeg røyker denne uka, og jeg sjanglet fordi husene heller tiden bevegde seg, jeg så veien jeg så husene på hver sin side, men det var fryktelig vanskelig å gå midt mellom dem. Det var da jeg skjønte at han har fått seg en kjæreste. Eller kanskje ikke en kjæreste, men en jente. Han har funnet en jente han kan kline med og kysse på og le mot. En morsom søt liten jente som liker det som han liker og som er jentete på alle de måtene jeg ikke er det på. Hun er helt sikkert liten og petit, men små spretne pupper, ikke store deisende som mine. Hun har sikkert et sunt glansfylt langt hår og nette hender med fine negler. Hun lukter sikkert parfyme. Og hun har helt sikkert ikke en mage og rumpe og lår med skrukker, og legger som stikker. Pluss en rumpe som sikkert aldri noen gang har sluppet en høylytt stinkende prump.

Det fant jeg ut i natt. Det er åpenbaringen min. Det fantes ikke tvil i min sjel, det var en visshet like klart som om han just hadde ringt og fortalt det til meg. Jeg kjente hvordan ansiktet mitt sankt sammen, munnen min var ufrivillig åpen og den varmrøykte sigaretten falt i bakken. Husene stod for noen sekunder stille, jeg stoppet opp, jeg stod midt i veien og jeg tenkte, herregud han har funnet en jente. Det er derfor han ikke tar telefonen eller svarer på mailen. Fordi han ikke orker å måtte nesten juge ved å ikke fortelle meg det. Han orker ikke å konfronteres med smerten min.

Åpenbaringen er litt mildere i kveld. Den er ikke like skremmende og ny, eller uholdbar vond. Men den er der. Og jeg gruer meg til å finne ut om den er sann. Jeg er litt overtroisk av og til. Særlig på magefølelser. Men nå kom jo denne etter en flaske sekt og en god del øl. Så jeg håper den ikke stemmer. Jeg håper dette ikke er noe jeg fant ut, men heller noe jeg fant på.

For selv om jeg nesten har godtatt det. At kanskje det ikke skal være oss. Nå. Kanskje om et år? Så har jeg jo lyst til at han skal angre seg. Og elske meg allikevel.

tilstedeværelse

hm.

det er en haug av hmmmm er i hodet mitt. Jeg hummer over hvem som besøker siden min, de jeg ikke kjenner, de jeg kjenner og de som har lest den, og de som sier at den er utrolig fin og bra. Jeg hmmmer over hva i verden jeg har å gi, ved å skrive.

Jeg hmmmmer over hvorfor så mange mennesker over så mange år har sagt at jeg burde skrive mer, at jeg er flink, at det jeg skriver er noe som flere burde lese. Jeg tror ikke på dere. Jeg hører hva dere sier, men jeg glemmer det i samme sekund.

En gang for hundre år siden, da jeg gikk på gymnaset, så ble jeg, av alle de andre i min gruppe (Dag sin gruppe, i motsetning til Roman -med trykk på a selvfølgelig- sin gruppe), valgt til å spille en rolle i stykket til den andre gruppa. Han, Roman, den russiske galne skuespilleren/læreren som alle var forelsket og og livredde for, han kom bort til meg i friminuttet, alle var der, alle så det!, og spurte om ikke jeg kunne ta over rollen som hushjelpen i Måken av Tsjekov.

Jeg har glemt det, jeg har glemt at han valgte meg, at han kom bort til meg, Meg! blandt alle de andre i min gruppe, han valgte meg til å ta over rollen, en måned før premieren. Han valgte å ha ekstra undervisning med meg og min motspiller,
han trodde vel sannsynligvis på meg.

og jeg har fullstendig glemt det. Inntil en annen dag da jeg møtte en klassevennine fra Dag sin gruppe. Jeg ville gått en uendelig lang omvei for ikke å treffe noen gamle klassekamerater i den tiden, men vi var da plutselig der, i samme bittelille hjørnebutikk og hun sa hei. Så jeg sa hei, og vi måtte selvfølgelig snakke om hva og hvor og hvordan og blabla. Nei så du ble ikke skuespiller du heller? sa hun, neinei, sa jeg, den drømmen forsvant på tredje året den; så rart, sa hun. du som var så flink. du ble jo tilogmed plukket ut av Roman.

sa hun.
hundre år etterpå. Hun sa det. Helt sant. Og jeg hadde seriøst glemt det. Hm? sa jeg. Hm? jo, til den rollen vet du, Masja, var det ikke det du het? Jeg aner ikke, herregud dette har jeg helt glemt, herregud dette har jeg helt glemt! Jeg husker det! han kom bort til meg! tenker jeg inni hodet mitt; og hun sier, ja du ble jo tilogmed personlig valgt av Roman; vi trodde alle at du ihverfall kom til å bli skuespiller.

Jeg glemmer alle slike ting. Jeg glemmer det positive som blir sagt, jeg glemmer det positive som skjer, jeg glemmer at jeg egentlig blir satt pris på.

Det er rart, jeg er voksen, eller jeg er ihvertfall nesten voksen, jeg er voksen på så mange viktige områder, men just der får jeg det ikke til. Jeg klarer ikke å huske at jeg er flink. Eller, jeg klarer ikke å huske at det jeg gjør faktisk blir satt pris på. På ordentlig.


Derfor er jeg noen ganger uhøflig, Utakknemlig og usosial. Fordi jeg tenker at det ikke er så viktig. Der gjør jo ikke noe om jeg ikke kommer. Det gjør jo ikke noe om jeg sier nei, om jeg må noe annet, om jeg ikke kan. Det er jo ikke så viktig at jeg er der. Jeg kan jo fint gå og legge meg, se på film, lese en bok, være på rommet mitt, aleine, gå en tur eller etteller annet.

Jeg blir fremdeles like overrasket når folk blir skuffet. Jeg blir fremdeles satt ut; åh, men ville du gjerne at jeg skulle være der?

Det er ikke jug. Det er ikke kostbarhet. Eller andre slike ord man kan komme på. Jeg bare husker det ikke.

alt annet;

det er en aktiv forvirret flue i taklampa mi.

det er høylytte duer i takbjelkene utenfor vinduene mine.

det er møkk i sprekkene på gulvet.

det er fastsvidd melk i gryta fra risgrøten jeg lagde.

trykkeren på toalettet er ødelagt, så man må trykke i mangemange sekunder før vannet kommer.

Når jeg dusjer så stikker hodet mitt opp i et lite sjømannsvindu, mens den tynne flisa av en vannstråle blir kald på vei ned fra vindushanken.

vannet her har så mye kalk at badekaret aldri noen gang kan bli glatt igjen. uansett hvor mye gif skurekrem jeg bruker. dessuten er trykket så svakt at man må varme vann i fem kjeler pluss vannkokeren for at det skal bli passelig temperatur innen passelig tid.

speilet på badet er knust.

toalettet er noen ganger så kaldt at jeg først setter meg med buksene på, bare for å varme opp setet litt.

sofaen har en ufattelig ubegagelig rygg. jeg skjønner ikke for mitt liv hva de tenkte med de som lagde den.

det er støv på gulvet på soverommet, og lakenet blir liksom aldri støvfritt, selv om det er helt nyvasket.

herregud som jeg hater fluer og duer og skitt og ting som ikke funker og dårlige bad. dårlig bad er det verste jeg vet. gi meg en ordentlig dusj! varmt fossende rennende frelsende vann som aldri tar slutt, gjerne i et badekar slik at man kan sette i proppen og vente litt og så kan hele kroppen forsvinne i denne varmen, mykt og deilig og med vinduet oppe slik at jeg kan puste frisk luft.

jeg har eksamen i morgen. så jeg noier på andre ting.

blind på øynene

Det er så rart at det skal finnes to andre mennesker for oss der ute, sa jeg til min vennine Si. At det er noen der ute for oss, noen andre enn A og O.

Jeg har aldri vært en av dem som tror at jeg blir aleine for alltid, at man aldri finner noen. Jeg har vært uten forelskelse i mange år, mange fine mennesker jeg har vært med uten å være forelsket, men jeg har ikke vært redd for at det ikke skal skje igjen. Jeg er ikke det nå heller. Redd for å bli aleine, redd for å ikke finne den neste Personen.

Jeg er bare redd fordi det ikke skal være ham. Han som jeg trodde det skulle være. Ikke at jeg plutselig har gått henn og godtatt det. For det har jeg ikke. Men jeg kan jo tenke fornuftig rundt det uansett. At det kanskje, sannsyligvis finnes noen andre der ute. Enn ham. Noen som jeg skal bli forelsket i, og lage drømmer sammen med. Jeg klarer ikke forestille meg denne personen. I det hele tatt. Jeg blir heller litt uvel av tanken.

Det er jo fremdeles ham. Selv om han ikke ringer tilbake. Selv om han sa mange ganger at det ikke kom til å gå, at det var over, at det ikke kunne gå lenger. Han sa det mange ganger, jeg fikk ham til å si det igjen og igjen og igjen og fremdeles kan jeg ikke forstå det. Jeg tror at jeg kan fikse det. Jeg er en fikser. Jeg har de gode argumentene, løsningene, oppskriften på fiksing. Men dette kan ikke fikses. Man kan ikke fikse andres følelser. De bare er der. De kan ikke argumenteres til forandring, de kan ikke formes av logikk, de er fullstendig på hodet ulogiske. Ja, jeg elsker deg, ja jeg vil egentlig ikke dette her, nei jeg vet ikke. Men slik er det. Slik skal det være.

Jeg har jo også slått opp. To ganger. Det var forferdelig. Fryktlig grusomt forferdelig. Men det var riktig. Den første gangen fordi jeg ikke var forelsket lenger. Jeg husker jeg sa til min bestevennine at jeg kom til å vite hva som er det riktige å gjøre når jeg ser ham igjen. Når han går av toget. Han kom imot meg der jeg satt i bilen og jeg tenkte, faenihelvete åneiåneiånei. Den kvelden måtte jeg si at det kanskje ikke kunne være oss lenger. Vi var sammen den helga, vi prøvde, men før han dro forstod vi at det ikke er mulig med pauser. Det måtte være over. Alikevel tenkte jeg et helt år etterpå at det skulle bli oss to igjen. Det var jo meningen at det skulle være oss to, vi måtte bare være litt fra hverandre, vi måtte bare vokse litt for oss selv, først. Nå er han lykkelig gift. Og jeg møtte andre.

Den andre gangen var jeg gått henn og blitt forelsket i noen andre. Det var kvalmende fælt. Men det var riktig.

Kanskje er det slik han går og føler på nå. At det er vondt, men samtidig godt, fordi det går over, fordi det er det riktige. Så kikker man fremover, man tenker på alt som skal komme, alt man skal gjøre, og man gleder seg til fremtiden. Til alle menneskene som er der ute, morsomme rare spennende mennesker som man kan bli kjent med og le sammen med.

Jeg vet jo det. Jeg har jo gjort det selv. Jeg kjenner til hvordan det fungerer. Jeg klarer bare ikke helt å ta inn over meg at det faktisk er slik nå, med meg. Noen ganger lurer jeg på hva som ville vært annerledes hvis han ikke hadde gjort det slutt, hvis han ikke hadde klart det, men heller bare forsvunnet ut av livet mitt på en slik måte at jeg måtte gjøre det slutt. Ville jeg vært bedre rustet da? Ville jeg følt at jeg hadde kontroll fordi jeg hadde tatt beslutningen? Jeg vet ikke. Jeg bare husker at jeg snakket om det med Ab. Og hun sa at du behøver ikke slå opp. Du behøver ikke være den som gjør det, hvis det er det han vil, så får han gjøre det selv. Hun hadde slått opp med sin kjæreste, fordi han oppførte seg som en dust. Hun ville det ikke, men hun ville heller ikke bli behandlet på den måten. Så hun slo opp. Jeg tenkte på det samme, men jeg fant ut at nei, det er bare ham. Uansett hvordan det er, så tenkte jeg at det kan forandre seg. Det kan bli bedre, det skal jo være oss to.

Men så skal det kanskje ikke det da. Så skal jeg kanskje finne noen andre. Noen som er bedre, som passer meg bedre enn det han gjør. For han passer ikke nå, det var jo ikke bra med oss. Selv om jeg tenker at grunnen til at det gikk så dårlig er fordi han ikke taklet avstanden. Han klarte ikke å holde på meg midt i alt det nye og spennende.

Jeg klarer ikke se noe annet enn det som er rett foran nesa mi.

Nei. Det er dumt. Fryktelig forferdelig dumt. For jeg elsker deg jo. Og du elsket jo meg.

tåke

I dag begynte jeg å grine i lesesalen. Jeg var godt i gang, jeg hadde kjøpt meg m&m og gjort klare den mørkeblå, lyseblå, røde, lilla og rosa tusjen. Jeg hadde lagt frem bøkene, Prometheus og Trepel, slått opp på riktig siden, funnet frem nye kartotekkort, og så kikket jeg ut av vinduet. Det er noen fantastiske store vinduer på biblioteket. Enden av den ene leseslangen, fra pulthøyde og til taket som er mange mange meter der oppe, det er bare vinduer, solskinn gjennom gardiner som senker seg og stiger automatisk, store deilige vinduer. Jeg kikket ut av vinduet en stund før jeg begynte jeg å gråte. Det var rart for jeg var egentlig ganske motivert. Jeg syns egentlig neurologi er morsomt. Jeg var klar for å sitte ihvertfall fem timer, for å bli ferdig med hjernenervene. Men så klarte jeg ikke å slutte å grine. Og da jeg begynte å hulke så gikk jeg på do og prøvde å puste. Det gikk ikke det heller, så da gikk jeg hjem.

Siden har jeg sett siste episode av Gossipgirl og to filmer, Kung Fu Panda og Passasjerene. De var ikke så veldig bra, men film og tv er verdens beste avleder. Nesten like bra som øl. Jeg har intenst veldig lyst på øl. Jeg hadde lyst på øl klokken kvart over eleve i dag morges, da vi stod bøyd over prep-bordet og lukten av formalinert hjerne snek seg inn i nesa mi og jeg tenkte, herregud dette går i sannhet til helvete. Tiden gikk så uendelig langsomt, jeg kikket på klokken igjen, tjue over eleve, åh tenk å være ferdig, tenk å gjøre noe annet; studere noe akademisk, noe om strukturer, systemer og konstruksjoner. Om menn og kvinner og alle de i mellom, om prostitusjon, mannsroller og metafysiske problemer. Da kunne jeg tatt en øl, tenkte jeg. Da kunne jeg ringt til noen av de andre øldrikkende akademikerstudentvennene mine, og vi kunne feiret vårsola på en benk, sittende på avispapir, den der Blindernavisa, jeg husker ikke hva den heter, vi kunne sittet på den og drukket en øl hver. Bare fordi man er student. Man har fri, man har frihet og her på kontinentet er øllen like billig som vann.

Istedet har jeg dusjet, spist kål og pinkelpølse, og sjokoladefondue med frukt til dessert. Det var svært godt. I morgen skal jeg gå i butikken og kjøpe mer sjokolade og frukt. Og så skal jeg sitte ved pulten min med sola på, og lese hjernenerven mens jeg spiser smelta sjokoladefrukt til jeg blir kvalm.

Det blir sikkert fint.

delete

jeg savner ham hver dag. kroppen min er overtatt av et fremmed element som river i alle cellene mine, som flyter med blodet rundt og rundt og rundt og hjernen min er på repeat. reverse and repeat.

Husker du de fine filmene vi lagde? husker du alle låtene vi danset til? husker du den fæle julenissen som stod på kjøkkenet ditt, og hvordan vi danset og danset og danset til musikken din? Husker du da vi hadde sex i sverige? Da vi rullet rundt på fotballbanen og ble våte av gresset i veikanten? Da vi sovnet med armene og beina inni hverandre, jeg våknet opp og vi lå i samme stilling, det hadde aldri skjedd med noen andre. Jeg kikket på deg og ble helt varm og kriblende. Vi lå i samme stilling, vi holdt rundt hverandre mens vi sov.
Husker alle stedene vi har vært, alle tingene vi har gjort, alle drømmene og planene vi hadde; jeg klarer ikke å akseptere at du ikke lenger tenker og drømmer og vil, sammen med meg.

Jeg har på ordentlig problemer med å forstå at hvis jeg ringer deg, hvis jeg melder deg, dukker opp og vil kysse deg, så kommer du til å stoppe. Du kommer til å klemme meg hardt, lukte på meg og deretter skyve meg litt fra deg, jeg stryker leppene mine langs kinnet ditt, håret ditt er i veien, jeg har ikke fri tilgang til huden din, men jeg kjenner skjeggstubbene dine, jeg kjenner lukten din. Så er avstanden blitt for stor, du ser på meg, øyene dine er alvorlige, triste og undersøkende. Hvordan går det? jo det går fint, jeg smiler og ser på deg, jeg sluker øynene dine, munnen din, håret og klærne dine, jeg sluker hele deg, de brede skuldrene, alfor slanke hoftene og store hendene dine, jeg spiser deg opp du er i hjertet mitt du er i hodet mitt du er i hver eneste forbanna celle i hele kroppen min. Ser du det ikke? ser du ikke hvor mye jeg elsker deg, hvor mye jeg trenger deg, hvor dypt jeg ønsker å gjøre deg glad igjen?

Det går bra, sier jeg og smiler og smiler med øynene, så bra sier du, ja hva driver du med nå for tiden da? nei bare stress, som vanlig, ikke noe gøy, men hvordan gikk eksamen, jo det gikk greit, mhm, har ikke fått resultatet enda, nehei mhm.. Du kikker ned i bakken, jeg kikker ned i bakken, jeg kikker på deg, på bygningene rundt oss, på menneskene som går forbi oss, jeg vil løpe derfra hylende, jeg vil klemme deg så hardt at du smelter inn i meg, jeg vil at du skal gripe tak i meg, grip tak i meg! dra meg inntil deg og lukt på meg, begrav ansiktet ditt i håret mitt, i nakken min, kyss meg, hold ansiktet mitt i hendene dine og kyss meg forsiktig, hardt, mye.
jeg savner deg, sier jeg tilslutt. jeg savner deg. Ansiktet ditt er stille, lukket, ja, sier du. mhm. Men du sier det ikke tilbake, du sier ikke at du savner meg, at du tenker på meg og drømmer om meg og hele tiden egentlig har lyst til å ringe meg.

Du sluttet med det for en stund siden. Jeg vet ikke når det var, noen måneder siden, du sluttet å ringe. Før ringte du hver dag, du ringte når du var full, på vei til og på vei fra skolen, du ringte når du kjedet deg og når du hadde morsomt. For jeg var din, jeg var den du kunne ringe til. Jeg var den beste du visste, du spurte meg om ikke vi skulle gifte oss, jeg elsker deg, sa du, skal vi ikke like gjerne gifte oss? jo selvfølgelig skal vi det, sa jeg. men spør meg igjen i morra din fyllefant. Du spurte aldri. Jeg tror ikke du husket det en gang. Og så sluttet du å ringe.

og vi sluttet å prate. om hva som skjer med oss. om hva folkene, hendelsene, episodene, alt dette nye betyr for oss. det var det samme hele tiden; ja, stress. ja fest. nei kjedelige mennesker, ja morsomt med øl og musikk, nei kjipt på skolen, ja morsomt på skolen. det var kjedelig å prate med deg.

psykologen min sa at når det er kjedelig så er det ofte noe usagt som ligger og ruger. Det er ofte noe usagt, noe vanskelig, trist, kjipt, noe mellom oss noe viktig som vi ikke snakker om.

Det var jo sant det.
Og jeg var deprimert. Jeg hadde en stor svart, nei ikke svart, den var brungrå, tung som den tetteste tåka, den lå over tankene mine, over følelsene mine og over verdenen min. Jeg trengte deg. Jeg trengte at du tok vare på meg, kom til meg, savnet meg, overrasket meg. Jeg hadde så behov for at du skulle trenge meg! For å være viktig, betydningsfull og spesiell. Du hadde ikke så mye å gi. Kanskje fordi det allerede var over. Eller fordi du ikke er så flink til det.

Min samboer sier det hele tiden, du fortjener noen bedre! Du har så mye å gi, så mye omsorg og kjærlighet og glede, du fortjener noen som kan gi det samme tilbake. Og de finnes der ute, de menneskene som klarer å gi tilbake.
Noen ganger tenker jeg på det hun sier, og lurer på om det er riktig. Gav du meg egentlig nok?

Psykologen spurte forleden hva du egentlig betydde for meg, hva er det som er så spesielt med deg? Jeg klarte ikke helt å svare. Du elsket meg. Du gjorde meg lett og glad og lykkelig. Du var stille og rolig og trygg. Du hadde andre interesser, andre tanker, andre øyne. Jeg gjorde deg glad og lykkelig. Du lo, du elsket. Vi gjorde mange fine ting sammen, vi lekte, vi drømte, vi drakk.
Vi drakk mye sammen. For mye syntes jeg på slutten. Mens du kjøpte en shot til meg. For mye alkohol når vi er sammen, tenkte jeg. Er vi egentlig noen gang sammen over lengre edruelig tid, tenkte jeg. Og drakk shotten du kjøpte. Hadde vi noen gang egentlig noe å snakke om? Hadde vi noen gang en ordentlig diskusjon? Overkjørte jeg deg? Tok jeg i bruk akademikerspråket og besserwisser mima?

Det er denne maktbalansen. Jeg må tenke mer på denne maktbalansen. Den funket ikke helt. Men hva er det som er galt med å elske noen fordi det er enkelt? Fordi livet blir enklere, bedre og morsommere. Fordi jeg ble bedre av å være med deg. Er det ikke god grunn nok for å ønske å være sammen?

**********
Jeg drikker restene av vinen jeg kjøpte i helga og vet at jeg kommer til å stryke på eksamen. Det er kjipt. Jeg tenker hver dag på døden. Jeg tenker at døden er et alternativ. Ikke at det kommer til å skje noe så fryktlig forferdelig. Men tankene er der, som en ventil, en tanke om en utvei. At jeg ikke gidder mer, livet er for strevsomt, jeg gidder ikke dette her, tenker jeg. Jeg gidder ikke kjempe så mye. Hvorfor må jeg alltid ha dette behovet og ønskene som alltid er så vanskelige. Hvorfor kan jeg ikke heller bli en sykepleier? Eller en sosionom? Hvorfor kan jeg ikke velge noe enkelt? Hvorfor i verden velger jeg alltid det mest strevsomme??

Jeg føler meg som en dust. Vann over hodet, armen i bind og allerede en gammel hund.

uendeligheten

Det er den som skremmer mest. Aldri mer. Noen gang. Selvfølgelig vet man jo ikke hva som skal skje, selvfølgelig kan det hende at det blir oss to igjen, men jeg ser på den muligheten som lite sannsynlig.

Så jeg tenker at dette er for alltid. Og jeg blir kvalmende redd. Jeg er livredd for alltid. Det finnes få andre ting i verden so gir meg så mye angst, kvalme og pustebesvær som For Alltid Borte. Aldri mer ham, aldri mer oss. Et mennesker som man elsker og elsker å elske skal plutselig være borte.

Jeg kommer til å falle sammen når folkene rundt meg begynner å dø. For det gjør dem jo tilslutt. Hvis ikke jeg er så heldig å dø først. Men det er jeg nok ikke, jeg er ikke en heldig person. Noen kommer nok til å dø, egentlig skal de jo ha kreft alle sammen. Det er underlig, jeg kjenner enda ikke noen med kreft, nå kommer det da on tro? Skal ikke egentlig hver tredje person ha en eller annen form for ukontrollert vekst av celler ett eller annet sted i kroppen sin?

jeg er livredd for alltid.

Så nå skal jeg avslutt for denne gang, og heller lese litt mer om hjernen. Det er fint å drukne i pensum når pensum er morsomt.

bis nächsten mal

sammen mot røkkla

Jeg er ikke sikker på hvordan det skrives. Røkkla. Røkla. De der, de andre, folket, menneskene, alle andre utenom oss.

Det var min vennine Si som brukte ordet, jeg syntes det var fantastisk; vi var alltid på lag, sa hun, det var alltid oss mot røkkla.

Og jeg tenkte at det er just det jeg også vil, ha en som er på lag.

fu i fang

Når jeg våkner ruller jeg meg over på siden og sniker meg sakte inn mellom armen hans og overkroppen. Jeg drar med meg puta slik at det ikke skal bli for tungt, og så ligger jeg helt stille og kjenner på varmen, mykheten, sammen-heten. Han lukter seg selv, det er en spesiell lukt som bare han har, som gir meg kriblinger i kroppen, jeg blir myk i hele meg, jeg lukker øynene og bare lukter på ham. Min elskede.

Jeg ruller meg over på siden og lakenet er kaldt og hardt mot søvnhuden min. Jeg vet hvor han skulle vært. Jeg vet at han ville sukket, morgensukket og strekt litt på seg. Jeg løfter hendene mot ansiktet hans som ikke er der, og kjenner hvordan jeg leppene hans føles mot mine. De er store og myke. Vi åpner ikke munnen, vi har begge svovelånde, men jeg kjenner leppene hans, barteforsøket stikker når jeg lar munnen min gli frem og tilbake.

Fantasien glir sakte bort, jeg kniper øynene mine hardt igjen.

Jeg ruller meg over på siden og kjenner hvordan han ville dratt meg mot seg, vi ligger fu i fang. Det blir varmt og svett mellom hud mot hud. Jeg drar dyna inn mellom mine bein, jeg strammer magemusklene, og så ligger hele meg inntil hele ham. Fra nakke nedover ryggen, rumpa mi passer perfekt i fanget hans, lårene mine knebøyen min dekker hans, leggene mine tvinner seg mellom hans hårete tynne. Helt helt inntil.

Liebeskoma

Det er en kvalme som jeg kjenner. Jeg vet hvordan den er, den legger seg tilrette langs pusterøret mitt og fyller mellomgulvet med en tykkelse, slik at jeg må rette ryggen, jeg må bøye meg bakover for å få nok luft ned, jeg får ikke nok luft ned i lungene, jeg prøver å blåse ut magen slik at lungene kan utvide seg nedover sammen med mellomgulvet, men det er noe som stenger, det er kvalmen.

Jeg ble kvalm. Jeg gispet etter luft. Det skjedde, det skjer, nå, her, det skal skje nå. Jeg måtte hyperventilere. Jeg måtte grine høyt, åpenlyst, hulkende; jeg måtte be; ikke nå, ikke her, ikke enda, ikke på denne måten. Ikke slik.

Det er jo oss! Det er jo vi to! Vi skal jo være sammen! Vi er jo så lette sammen, egentlig. Vi er jo egentlig så enkle, vi er venner, vi er elskere, vi er lekekamerater, fyllekompiser, vi er fortrolige.

Er det virkelig sant? Skal vi aldri være sammen mer? Skal vi aldri ringes, aldri snakke, aldri gå på fylla, aldri kline, aldri holde i hendene mens vi går på gata og snakker om tull? Skal det virkelig ta slutt? Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan forandre oss, jeg kan forandre meg! Jeg har forandret meg! Skal jeg aldri mer ligge inntil kroppen din? Kjenne den myke huden din, den spisse rumpa som alltid presser meg bakover mot veggen, skal jeg aldri mer holde rundt pikken din og kjenne at den blir hard og stiv? Skal jeg aldri mer få ta den i munnen, gjøre deg opphisset, gjøre megselv opphisset, skal vi aldri mer ha sex? Jeg skjønner ikke dette her. Jeg skjønner det ikke.

Jeg vet jo at det har vært vanskelig. Jeg vet jo at vi har hatt det kjipt, at vi har kranglet, vært sure, vært trette og kjedelige. Vi har vært kjedelige sammen, men det skal man vel også være av og til? Jeg har også tenkt at vi mangler ting å snakke om, jeg har tenkt at vi glir fra hverandre, at vi vokser fra hverandre, at vi har så forskjellige liv; men det betyr jo ingenting. Det er jo deg jeg skal være sammen med. Det er jo deg jeg skal besøke, deg jeg skal møte, kysse, ble kjent med på nytt og på nytt. Det er jo deg jeg skal være med, støtte, glede, få til å le og tenke at livet er lett. At det er lett fordi vi er sammen. Vi er sammen.

Jeg tenker også at det blir vanskelig, at det er vanskelig. Men venner mister jo ikke hverandre så lett. Venner har man jo, på tross av avstander og forskjelligheter. Venner kan man jo alltids ringe til og pludre, le og høre hvordan livet er. Og vi har vært så heldige at vi har vært elskere i tillegg. Kan vi ikke bare fortsette med det? Kan vi ikke bare leve her i forskjellige verdener, og være glade når vi får besøk?

Men du må komme du også. Du må være vennen min du også. Du må ønske å være med meg, du må være trofast, og du må elske meg. Men du elsker meg jo, så hva er det som er galt? Har du ikke mer å gi? Klarer du å glemme meg? Savner du meg ikke? Vil du ikke at jeg skal komme?
Hvorfor er det så vanskelig å inkludere meg i livet ditt? Du liker meg jo.

Min mor mente jeg burde skrive en liste over alle negative ting, skrive alt jeg har tenkt når vi har hatt det kjipt, alt jeg har tenkt som ikke funker mellom oss, som gjør at jeg også har tenkt at kanskje det går mot slutten. Jeg skrev den lista. Den ble på en halvside tror jeg. Deretter laget jeg en kalender over når vi kan se hverandre, og jeg tenkte at men herregud, tiden går jo så fort! Det er jo ikke lenge til, og så skal vi jo bo i samme by! Men du ser det ikke. Du ser noe annet, og jeg er ikke helt sikker på hva det er. Jeg håper ikke det er de fine søte små jentene. Jeg håper ikke det er noen andre. Jeg håper du kan se hva jeg ser. For den lista betyr jo ingenting. Den er en liste over forskjeller, over forventninger og skuffelser. Det er en liste over følelser som glemte at de kunne være annerledes.

Før jul fortalte jeg psykologen min om magefølelsen. Intuisjonen. Min beste vennine har den også. Hun spurte, da jeg var på bunnen for alle de årene siden, da jeg var knust av ulykkelig kjærlighet og savn, om hva jeg trodde. Og jeg sa at vi kommer jo til å bli sammen. Vi skal jo være sammen, det er det som skal skje, og det er det som er så kjipt. Derfor venter jeg. Før jul sa jeg til psykologen min at magefølelsen min var dårlig. At det jeg gjør er å forberede meg på avslutningen. At det er det som skal skje. Hun tolket det som om jeg tror på skjebnen, og sa at man skaper vel sin egen virkelighet. Jeg tenkte at hun ikke helt forstod hva jeg mente. Selv om det kunne høres slik ut, så er det ikke skjebnen jeg snakker om. Det er forståelsen av hva som skjer. Det har ingenting med skjebnen å gjøre.

Magen min er stille om dagen. Den har problemer med å puste. Den vil aller helst være helt tom og kjenne på den fysiske smerten av å være tom. Ikke den psykiske. Men jeg vil spise sjokolade, så det funker ikke helt. Istedet jogget jeg en tur og fikk vondt i hofta igjen. Det er vel noe det da.

Det finnes en annen side også. Min side. Kanskje jeg skal tørre å skrive den ned også. Selv om at jeg tror at da kommer det ihvertfall ikke til å gå. Akkurat der er jeg vel kanskje litt paranoid ja. Litt overtro skal man jo også ha. I passe doser bare.

Jeg vet ikke om du er den rette. Jeg vet om jeg kan si ja hvis du spør om vi skal gifte oss. Jeg vet ikke om du er snill nok med meg. Noen ganger tror jeg ikke du elsker meg nok, og jeg kan ikke være med en som ikke kan elske. Meg.
Jeg syns du er lat og tiltaksløs. Jeg syns du initiativløs. Nesten kjedelig. Jeg føler ofte at det er jeg som er drivkraften, at jeg alltid er den sterke, at jeg alltid maser. Jeg hater den følelsen. Det gjør sikkert du også, selv om du kanskje ikke helt forstår hva det er du føler. Du er svak. Jeg trenger at du er sterk noen ganger. Noen ganger må jeg også få lov til å være svak, til å være sint og redd og sur uten at du lar det gå inn på deg. Du må være sterk. Jeg trenger noen å støtte meg av og til, og du er kanskje ikke så flink til å stå stødig. Sammen med meg. Kanskje jeg tar for stor plass, kanskje jeg snakker for mye, for langt, for ofte for dypt. Mye kan man jo også la være, ikke alt trenger fortolkninger. Psykologen snakket ganske mye om maktforskjellene i forholdet. Og jeg kan jo skjønne det. Jeg bare trodde ikke at jeg var blitt så mye. At du må gå. Du er jo sterk på din måte, det er det jeg elsker. At du får meg til å bli bedre. Jeg har blitt bedre, og jeg kan fremdeles vokse og forme meg. Men du må det du også. Du sa det en gang, du sa at du kan jo forandre deg. Tilpasse deg.

Men et sted der på veien så sluttet du tror jeg. Et sted på veien så mistet du meg, og nå finner du ikke tilbake. Det er det jeg tenker. Kanskje du ikke klarer å se mer enn hva som ligger rett forann nesa di, men da behøver du jo bare å bevege deg litt. Istedet så står du helt stille. Og lar meg forsvinne fra deg.

Det er fryktelig fryktelig trist. Jeg tror nemlig vi kunne gjort hverandre veldig veldig lykkelige.