tirsdag 13. januar 2009

uendeligheten

Det er den som skremmer mest. Aldri mer. Noen gang. Selvfølgelig vet man jo ikke hva som skal skje, selvfølgelig kan det hende at det blir oss to igjen, men jeg ser på den muligheten som lite sannsynlig.

Så jeg tenker at dette er for alltid. Og jeg blir kvalmende redd. Jeg er livredd for alltid. Det finnes få andre ting i verden so gir meg så mye angst, kvalme og pustebesvær som For Alltid Borte. Aldri mer ham, aldri mer oss. Et mennesker som man elsker og elsker å elske skal plutselig være borte.

Jeg kommer til å falle sammen når folkene rundt meg begynner å dø. For det gjør dem jo tilslutt. Hvis ikke jeg er så heldig å dø først. Men det er jeg nok ikke, jeg er ikke en heldig person. Noen kommer nok til å dø, egentlig skal de jo ha kreft alle sammen. Det er underlig, jeg kjenner enda ikke noen med kreft, nå kommer det da on tro? Skal ikke egentlig hver tredje person ha en eller annen form for ukontrollert vekst av celler ett eller annet sted i kroppen sin?

jeg er livredd for alltid.

Så nå skal jeg avslutt for denne gang, og heller lese litt mer om hjernen. Det er fint å drukne i pensum når pensum er morsomt.

bis nächsten mal

1 kommentar:

  1. Redsel er vondt. Grisevondt.
    Og den gir seg liksom aldri heller.

    Jeg liker måten du skriver på.

    SvarSlett