sannheter

I natt da jeg gikk hjem hadde jeg en åpenbaring. Jeg har den noen ganger. De stemmer ikke alltid. De har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre, men jeg finner ikke noe annet ord som kan passe til den følelsen. Men det er vel kanskje det som er med åpenbaringer, at de ikke har så mye med realiteten å gjøre. Det er en egen følelse jeg får når jeg har skjønt noe. Når noe løsner og jeg plutselig forstår hvordan der er. Hva som er. Ikke at det nødvendigvis er sant. Men akkurat der og da er det fullstendig virkelighet.

Herregud så vanskelig det er med ord i kveld.

Jeg prøver en gang til.

Da jeg var liten for hundre år siden dro jeg til Italia for en stund. Jeg ville bort og ut og vekk, og tenkte utlandet, der er det noe annet, der kan man kanskje skape seg selv en stund. Noe nytt, et nytt språk gir ny person. Eller noe slikt, tenkte jeg. Daværende kjæreste ble igjen hjemme og jeg savnet ham nesten hver dag. Jeg ringte hjem og gråt og sa at han aldri måtte la meg dra avgårde igjen, hvorfor i verden er jeg så dum, hvorfor i verden dro jeg? Jeg savnet ham, samtidig danset jeg, og flørtet og hadde det morsomt. Jeg tenkte at det er det som er kjærlighet, den følelsen av å gå ut, å danse og flørte og leve, og jeg er fullstendig fri, fordi jeg har en der hjemme som jeg elsker, og som elsker meg. Det er det som er poenget med forhold, de gir frihet. Vi hadde vært sammen i litt over et år, jeg tenkte at jeg skulle være med ham for alltid. Inntil jeg satt på flyet hjem. Og dette har jeg lest igjen og igjen i dagboken min fra den tiden. Jeg sitter på flyet på vei hjem, etter halvannen måned skal jeg endelig hjem igjen, møte gutten jeg elsker og som elsker meg. Jeg sitter ved vinduet og kikker ut, det er hvitt og blått og lyst og fint. Og så får jeg denne følelsen. Det føles som kaldt vann i blodet, en fullstendig fysisk følelse, det man mener når man sier at noe kom skyllende over. Følelsene skyllet over meg, og jeg ble helt satt ut. Åh nei, tenkte jeg. Åh faen heller. Jeg er ikke lenger forelsket. Skitt. Jeg har skrevet det i dagboken min; Skitt, der rant følelsene bort. Jeg er ikke lenger forelsket. Hva skal skje nå?

Når han kommer mot meg utenfor Oslo sentralbanestasjon kjenner jeg ham ikke igjen. Den to meter høye gutten som smilende kommer mot meg, med barteskjeggeflekker og krøllete hår, jeg kjenner ham ikke igjen. Hvem er du, jeg vet ikke lenger hvem du er. Jeg klarer ikke kysse ham slik han kysser meg, jeg sier at jeg er litt satt ut, han skjønner det, han vil bare holde på meg, og vi drar hjem til ham. Det går tre måneder og jeg prøver virkelig. Jeg prøver med hele meg, med kroppen min med hjertet mitt, men hodet mitt, han er jo den jeg vil være med. Han er jo helt riktig. Jeg elsker ham. Men jeg fikk det ikke til, så jeg måtte slå opp. Jeg tenkte i hodet mitt at det er ikke egentlig å slå opp, det er egentlig bare en slags pause. Hvor vi vokser og modnes og så skal vi være sammen og lage det hjemmet som vi alltid har snakket om. Men innebygde bokhyller, store deilige stoler og whisky og sigaretter. Men som skrevet før, han giftet seg og jeg møtte andre.

Uansett, den samme opplevelsen fikk jeg i natt. Jeg var på vei hjem fra en heller kjedelig avslutningsfest. Ikke overstadig beruset, eller jo forresten. jeg røykte fordi jeg røyker denne uka, og jeg sjanglet fordi husene heller tiden bevegde seg, jeg så veien jeg så husene på hver sin side, men det var fryktelig vanskelig å gå midt mellom dem. Det var da jeg skjønte at han har fått seg en kjæreste. Eller kanskje ikke en kjæreste, men en jente. Han har funnet en jente han kan kline med og kysse på og le mot. En morsom søt liten jente som liker det som han liker og som er jentete på alle de måtene jeg ikke er det på. Hun er helt sikkert liten og petit, men små spretne pupper, ikke store deisende som mine. Hun har sikkert et sunt glansfylt langt hår og nette hender med fine negler. Hun lukter sikkert parfyme. Og hun har helt sikkert ikke en mage og rumpe og lår med skrukker, og legger som stikker. Pluss en rumpe som sikkert aldri noen gang har sluppet en høylytt stinkende prump.

Det fant jeg ut i natt. Det er åpenbaringen min. Det fantes ikke tvil i min sjel, det var en visshet like klart som om han just hadde ringt og fortalt det til meg. Jeg kjente hvordan ansiktet mitt sankt sammen, munnen min var ufrivillig åpen og den varmrøykte sigaretten falt i bakken. Husene stod for noen sekunder stille, jeg stoppet opp, jeg stod midt i veien og jeg tenkte, herregud han har funnet en jente. Det er derfor han ikke tar telefonen eller svarer på mailen. Fordi han ikke orker å måtte nesten juge ved å ikke fortelle meg det. Han orker ikke å konfronteres med smerten min.

Åpenbaringen er litt mildere i kveld. Den er ikke like skremmende og ny, eller uholdbar vond. Men den er der. Og jeg gruer meg til å finne ut om den er sann. Jeg er litt overtroisk av og til. Særlig på magefølelser. Men nå kom jo denne etter en flaske sekt og en god del øl. Så jeg håper den ikke stemmer. Jeg håper dette ikke er noe jeg fant ut, men heller noe jeg fant på.

For selv om jeg nesten har godtatt det. At kanskje det ikke skal være oss. Nå. Kanskje om et år? Så har jeg jo lyst til at han skal angre seg. Og elske meg allikevel.