blind på øynene

Det er så rart at det skal finnes to andre mennesker for oss der ute, sa jeg til min vennine Si. At det er noen der ute for oss, noen andre enn A og O.

Jeg har aldri vært en av dem som tror at jeg blir aleine for alltid, at man aldri finner noen. Jeg har vært uten forelskelse i mange år, mange fine mennesker jeg har vært med uten å være forelsket, men jeg har ikke vært redd for at det ikke skal skje igjen. Jeg er ikke det nå heller. Redd for å bli aleine, redd for å ikke finne den neste Personen.

Jeg er bare redd fordi det ikke skal være ham. Han som jeg trodde det skulle være. Ikke at jeg plutselig har gått henn og godtatt det. For det har jeg ikke. Men jeg kan jo tenke fornuftig rundt det uansett. At det kanskje, sannsyligvis finnes noen andre der ute. Enn ham. Noen som jeg skal bli forelsket i, og lage drømmer sammen med. Jeg klarer ikke forestille meg denne personen. I det hele tatt. Jeg blir heller litt uvel av tanken.

Det er jo fremdeles ham. Selv om han ikke ringer tilbake. Selv om han sa mange ganger at det ikke kom til å gå, at det var over, at det ikke kunne gå lenger. Han sa det mange ganger, jeg fikk ham til å si det igjen og igjen og igjen og fremdeles kan jeg ikke forstå det. Jeg tror at jeg kan fikse det. Jeg er en fikser. Jeg har de gode argumentene, løsningene, oppskriften på fiksing. Men dette kan ikke fikses. Man kan ikke fikse andres følelser. De bare er der. De kan ikke argumenteres til forandring, de kan ikke formes av logikk, de er fullstendig på hodet ulogiske. Ja, jeg elsker deg, ja jeg vil egentlig ikke dette her, nei jeg vet ikke. Men slik er det. Slik skal det være.

Jeg har jo også slått opp. To ganger. Det var forferdelig. Fryktlig grusomt forferdelig. Men det var riktig. Den første gangen fordi jeg ikke var forelsket lenger. Jeg husker jeg sa til min bestevennine at jeg kom til å vite hva som er det riktige å gjøre når jeg ser ham igjen. Når han går av toget. Han kom imot meg der jeg satt i bilen og jeg tenkte, faenihelvete åneiåneiånei. Den kvelden måtte jeg si at det kanskje ikke kunne være oss lenger. Vi var sammen den helga, vi prøvde, men før han dro forstod vi at det ikke er mulig med pauser. Det måtte være over. Alikevel tenkte jeg et helt år etterpå at det skulle bli oss to igjen. Det var jo meningen at det skulle være oss to, vi måtte bare være litt fra hverandre, vi måtte bare vokse litt for oss selv, først. Nå er han lykkelig gift. Og jeg møtte andre.

Den andre gangen var jeg gått henn og blitt forelsket i noen andre. Det var kvalmende fælt. Men det var riktig.

Kanskje er det slik han går og føler på nå. At det er vondt, men samtidig godt, fordi det går over, fordi det er det riktige. Så kikker man fremover, man tenker på alt som skal komme, alt man skal gjøre, og man gleder seg til fremtiden. Til alle menneskene som er der ute, morsomme rare spennende mennesker som man kan bli kjent med og le sammen med.

Jeg vet jo det. Jeg har jo gjort det selv. Jeg kjenner til hvordan det fungerer. Jeg klarer bare ikke helt å ta inn over meg at det faktisk er slik nå, med meg. Noen ganger lurer jeg på hva som ville vært annerledes hvis han ikke hadde gjort det slutt, hvis han ikke hadde klart det, men heller bare forsvunnet ut av livet mitt på en slik måte at jeg måtte gjøre det slutt. Ville jeg vært bedre rustet da? Ville jeg følt at jeg hadde kontroll fordi jeg hadde tatt beslutningen? Jeg vet ikke. Jeg bare husker at jeg snakket om det med Ab. Og hun sa at du behøver ikke slå opp. Du behøver ikke være den som gjør det, hvis det er det han vil, så får han gjøre det selv. Hun hadde slått opp med sin kjæreste, fordi han oppførte seg som en dust. Hun ville det ikke, men hun ville heller ikke bli behandlet på den måten. Så hun slo opp. Jeg tenkte på det samme, men jeg fant ut at nei, det er bare ham. Uansett hvordan det er, så tenkte jeg at det kan forandre seg. Det kan bli bedre, det skal jo være oss to.

Men så skal det kanskje ikke det da. Så skal jeg kanskje finne noen andre. Noen som er bedre, som passer meg bedre enn det han gjør. For han passer ikke nå, det var jo ikke bra med oss. Selv om jeg tenker at grunnen til at det gikk så dårlig er fordi han ikke taklet avstanden. Han klarte ikke å holde på meg midt i alt det nye og spennende.

Jeg klarer ikke se noe annet enn det som er rett foran nesa mi.

Nei. Det er dumt. Fryktelig forferdelig dumt. For jeg elsker deg jo. Og du elsket jo meg.