fredag 30. januar 2009

tilstedeværelse

hm.

det er en haug av hmmmm er i hodet mitt. Jeg hummer over hvem som besøker siden min, de jeg ikke kjenner, de jeg kjenner og de som har lest den, og de som sier at den er utrolig fin og bra. Jeg hmmmer over hva i verden jeg har å gi, ved å skrive.

Jeg hmmmmer over hvorfor så mange mennesker over så mange år har sagt at jeg burde skrive mer, at jeg er flink, at det jeg skriver er noe som flere burde lese. Jeg tror ikke på dere. Jeg hører hva dere sier, men jeg glemmer det i samme sekund.

En gang for hundre år siden, da jeg gikk på gymnaset, så ble jeg, av alle de andre i min gruppe (Dag sin gruppe, i motsetning til Roman -med trykk på a selvfølgelig- sin gruppe), valgt til å spille en rolle i stykket til den andre gruppa. Han, Roman, den russiske galne skuespilleren/læreren som alle var forelsket og og livredde for, han kom bort til meg i friminuttet, alle var der, alle så det!, og spurte om ikke jeg kunne ta over rollen som hushjelpen i Måken av Tsjekov.

Jeg har glemt det, jeg har glemt at han valgte meg, at han kom bort til meg, Meg! blandt alle de andre i min gruppe, han valgte meg til å ta over rollen, en måned før premieren. Han valgte å ha ekstra undervisning med meg og min motspiller,
han trodde vel sannsynligvis på meg.

og jeg har fullstendig glemt det. Inntil en annen dag da jeg møtte en klassevennine fra Dag sin gruppe. Jeg ville gått en uendelig lang omvei for ikke å treffe noen gamle klassekamerater i den tiden, men vi var da plutselig der, i samme bittelille hjørnebutikk og hun sa hei. Så jeg sa hei, og vi måtte selvfølgelig snakke om hva og hvor og hvordan og blabla. Nei så du ble ikke skuespiller du heller? sa hun, neinei, sa jeg, den drømmen forsvant på tredje året den; så rart, sa hun. du som var så flink. du ble jo tilogmed plukket ut av Roman.

sa hun.
hundre år etterpå. Hun sa det. Helt sant. Og jeg hadde seriøst glemt det. Hm? sa jeg. Hm? jo, til den rollen vet du, Masja, var det ikke det du het? Jeg aner ikke, herregud dette har jeg helt glemt, herregud dette har jeg helt glemt! Jeg husker det! han kom bort til meg! tenker jeg inni hodet mitt; og hun sier, ja du ble jo tilogmed personlig valgt av Roman; vi trodde alle at du ihverfall kom til å bli skuespiller.

Jeg glemmer alle slike ting. Jeg glemmer det positive som blir sagt, jeg glemmer det positive som skjer, jeg glemmer at jeg egentlig blir satt pris på.

Det er rart, jeg er voksen, eller jeg er ihvertfall nesten voksen, jeg er voksen på så mange viktige områder, men just der får jeg det ikke til. Jeg klarer ikke å huske at jeg er flink. Eller, jeg klarer ikke å huske at det jeg gjør faktisk blir satt pris på. På ordentlig.


Derfor er jeg noen ganger uhøflig, Utakknemlig og usosial. Fordi jeg tenker at det ikke er så viktig. Der gjør jo ikke noe om jeg ikke kommer. Det gjør jo ikke noe om jeg sier nei, om jeg må noe annet, om jeg ikke kan. Det er jo ikke så viktig at jeg er der. Jeg kan jo fint gå og legge meg, se på film, lese en bok, være på rommet mitt, aleine, gå en tur eller etteller annet.

Jeg blir fremdeles like overrasket når folk blir skuffet. Jeg blir fremdeles satt ut; åh, men ville du gjerne at jeg skulle være der?

Det er ikke jug. Det er ikke kostbarhet. Eller andre slike ord man kan komme på. Jeg bare husker det ikke.

2 kommentarer:

  1. Jeg har det akkurat på samme måte. Har ikke noe problemer med å huske diverse melodi grand prix sanger fra 80 og 90-tallet, men meg selv og den jeg er glemmer jeg støtt og stadig.
    Et lite tips, du burde begynne å skrive ned komplimentene, fint å ha når minnet er totalt blokkert på tunge dager.

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar og takk for tips!
    Jeg har tenkt på det,å skrive en liste og henge på speilet. men så føles det litt tullete,og så glemmer jeg det..

    kanskje jeg skal gjøre det forsøk.
    hm. ja, det skal jeg.

    ;)

    SvarSlett