delete

jeg savner ham hver dag. kroppen min er overtatt av et fremmed element som river i alle cellene mine, som flyter med blodet rundt og rundt og rundt og hjernen min er på repeat. reverse and repeat.

Husker du de fine filmene vi lagde? husker du alle låtene vi danset til? husker du den fæle julenissen som stod på kjøkkenet ditt, og hvordan vi danset og danset og danset til musikken din? Husker du da vi hadde sex i sverige? Da vi rullet rundt på fotballbanen og ble våte av gresset i veikanten? Da vi sovnet med armene og beina inni hverandre, jeg våknet opp og vi lå i samme stilling, det hadde aldri skjedd med noen andre. Jeg kikket på deg og ble helt varm og kriblende. Vi lå i samme stilling, vi holdt rundt hverandre mens vi sov.
Husker alle stedene vi har vært, alle tingene vi har gjort, alle drømmene og planene vi hadde; jeg klarer ikke å akseptere at du ikke lenger tenker og drømmer og vil, sammen med meg.

Jeg har på ordentlig problemer med å forstå at hvis jeg ringer deg, hvis jeg melder deg, dukker opp og vil kysse deg, så kommer du til å stoppe. Du kommer til å klemme meg hardt, lukte på meg og deretter skyve meg litt fra deg, jeg stryker leppene mine langs kinnet ditt, håret ditt er i veien, jeg har ikke fri tilgang til huden din, men jeg kjenner skjeggstubbene dine, jeg kjenner lukten din. Så er avstanden blitt for stor, du ser på meg, øyene dine er alvorlige, triste og undersøkende. Hvordan går det? jo det går fint, jeg smiler og ser på deg, jeg sluker øynene dine, munnen din, håret og klærne dine, jeg sluker hele deg, de brede skuldrene, alfor slanke hoftene og store hendene dine, jeg spiser deg opp du er i hjertet mitt du er i hodet mitt du er i hver eneste forbanna celle i hele kroppen min. Ser du det ikke? ser du ikke hvor mye jeg elsker deg, hvor mye jeg trenger deg, hvor dypt jeg ønsker å gjøre deg glad igjen?

Det går bra, sier jeg og smiler og smiler med øynene, så bra sier du, ja hva driver du med nå for tiden da? nei bare stress, som vanlig, ikke noe gøy, men hvordan gikk eksamen, jo det gikk greit, mhm, har ikke fått resultatet enda, nehei mhm.. Du kikker ned i bakken, jeg kikker ned i bakken, jeg kikker på deg, på bygningene rundt oss, på menneskene som går forbi oss, jeg vil løpe derfra hylende, jeg vil klemme deg så hardt at du smelter inn i meg, jeg vil at du skal gripe tak i meg, grip tak i meg! dra meg inntil deg og lukt på meg, begrav ansiktet ditt i håret mitt, i nakken min, kyss meg, hold ansiktet mitt i hendene dine og kyss meg forsiktig, hardt, mye.
jeg savner deg, sier jeg tilslutt. jeg savner deg. Ansiktet ditt er stille, lukket, ja, sier du. mhm. Men du sier det ikke tilbake, du sier ikke at du savner meg, at du tenker på meg og drømmer om meg og hele tiden egentlig har lyst til å ringe meg.

Du sluttet med det for en stund siden. Jeg vet ikke når det var, noen måneder siden, du sluttet å ringe. Før ringte du hver dag, du ringte når du var full, på vei til og på vei fra skolen, du ringte når du kjedet deg og når du hadde morsomt. For jeg var din, jeg var den du kunne ringe til. Jeg var den beste du visste, du spurte meg om ikke vi skulle gifte oss, jeg elsker deg, sa du, skal vi ikke like gjerne gifte oss? jo selvfølgelig skal vi det, sa jeg. men spør meg igjen i morra din fyllefant. Du spurte aldri. Jeg tror ikke du husket det en gang. Og så sluttet du å ringe.

og vi sluttet å prate. om hva som skjer med oss. om hva folkene, hendelsene, episodene, alt dette nye betyr for oss. det var det samme hele tiden; ja, stress. ja fest. nei kjedelige mennesker, ja morsomt med øl og musikk, nei kjipt på skolen, ja morsomt på skolen. det var kjedelig å prate med deg.

psykologen min sa at når det er kjedelig så er det ofte noe usagt som ligger og ruger. Det er ofte noe usagt, noe vanskelig, trist, kjipt, noe mellom oss noe viktig som vi ikke snakker om.

Det var jo sant det.
Og jeg var deprimert. Jeg hadde en stor svart, nei ikke svart, den var brungrå, tung som den tetteste tåka, den lå over tankene mine, over følelsene mine og over verdenen min. Jeg trengte deg. Jeg trengte at du tok vare på meg, kom til meg, savnet meg, overrasket meg. Jeg hadde så behov for at du skulle trenge meg! For å være viktig, betydningsfull og spesiell. Du hadde ikke så mye å gi. Kanskje fordi det allerede var over. Eller fordi du ikke er så flink til det.

Min samboer sier det hele tiden, du fortjener noen bedre! Du har så mye å gi, så mye omsorg og kjærlighet og glede, du fortjener noen som kan gi det samme tilbake. Og de finnes der ute, de menneskene som klarer å gi tilbake.
Noen ganger tenker jeg på det hun sier, og lurer på om det er riktig. Gav du meg egentlig nok?

Psykologen spurte forleden hva du egentlig betydde for meg, hva er det som er så spesielt med deg? Jeg klarte ikke helt å svare. Du elsket meg. Du gjorde meg lett og glad og lykkelig. Du var stille og rolig og trygg. Du hadde andre interesser, andre tanker, andre øyne. Jeg gjorde deg glad og lykkelig. Du lo, du elsket. Vi gjorde mange fine ting sammen, vi lekte, vi drømte, vi drakk.
Vi drakk mye sammen. For mye syntes jeg på slutten. Mens du kjøpte en shot til meg. For mye alkohol når vi er sammen, tenkte jeg. Er vi egentlig noen gang sammen over lengre edruelig tid, tenkte jeg. Og drakk shotten du kjøpte. Hadde vi noen gang egentlig noe å snakke om? Hadde vi noen gang en ordentlig diskusjon? Overkjørte jeg deg? Tok jeg i bruk akademikerspråket og besserwisser mima?

Det er denne maktbalansen. Jeg må tenke mer på denne maktbalansen. Den funket ikke helt. Men hva er det som er galt med å elske noen fordi det er enkelt? Fordi livet blir enklere, bedre og morsommere. Fordi jeg ble bedre av å være med deg. Er det ikke god grunn nok for å ønske å være sammen?

**********
Jeg drikker restene av vinen jeg kjøpte i helga og vet at jeg kommer til å stryke på eksamen. Det er kjipt. Jeg tenker hver dag på døden. Jeg tenker at døden er et alternativ. Ikke at det kommer til å skje noe så fryktlig forferdelig. Men tankene er der, som en ventil, en tanke om en utvei. At jeg ikke gidder mer, livet er for strevsomt, jeg gidder ikke dette her, tenker jeg. Jeg gidder ikke kjempe så mye. Hvorfor må jeg alltid ha dette behovet og ønskene som alltid er så vanskelige. Hvorfor kan jeg ikke heller bli en sykepleier? Eller en sosionom? Hvorfor kan jeg ikke velge noe enkelt? Hvorfor i verden velger jeg alltid det mest strevsomme??

Jeg føler meg som en dust. Vann over hodet, armen i bind og allerede en gammel hund.