den nye tiden.

det finnes ingen allemnngyldige ord som kan beskrive følelsen av forferdelse. men jeg fant ihvertfall mine følelser, selv om ordene mangler.
jeg fant ut at jeg kan navnet på godt over hundre ungdommer. alle ungdommene mine, trollungene mine, jeg kan navnene deres. jeg husker hvordan de ser ut, jeg husker hvordan de oppførte seg, jeg husker lyset i øynene og de små kroppene som de prøvde å forandre, kle på fancy klær og tøffe bevegelser.
jeg husker dem, jeg kjenner dem.

og på den måten fant jeg min følelse. min forferdelse. min sorg. og jeg grein.

deretter jobbet jeg.

og i drømme stod jeg på barikadene med mine venner, jeg grein, ikke den filmpene gråten hvor tårene triller nedover myke kinn, men den stygge, jeg grein med åpen munn og lydløse skrik, jeg hulket, jeg slikket i meg mitt eget snørr, jeg grein, og jeg grein sammen med mine venner og kolleger.
men jeg grein ikke for Utøya i drømmen.

jeg grein for de andre ungdommene mine. de som har opplevd krig og overgrep før de kom hit. de som har blitt torturert, voldtatt, kidnappet, solgt, gift, og voldtatt igjen. det var dem jeg grein for, det var dem jeg stod på barikadene for.

og jeg sa, Hvilket samfunn er vi, hvis ikke vi kan gi disse barna opphold? Hvilket samfunn skal jeg være stolt av, hvis ikke vi gjør det, hvis ikke vi omfavner dem som trenger det mest?

stoltheten jeg opplevde etter Utøya, følelsen, for første gang i mitt liv, av å være stolt over "mitt" folk forduftet da min kollega sa, "ja, men motivasjonen hans er jo dårlig, han har jo ikke opphold."

den kriminelle, rusmisbrukende enslige mindreårige asylsøkeren.  mitt barn. vårt barn.
vår sjel og vår fremtid.

wake up, its a new morning

er det rart jeg ble som jeg ble?

men uansett. jeg tenkte på det at jeg har jammen mistet møydommen min flere ganger. 
det første man tenker på er den fysiske, og nei, jeg husker ikke helt nøyaktig når jeg mistet den.
og jo, det er ganske vanlig.

jeg snakker om de andre møydommene, de som kommer når man opplever mer av verden, som første gang man skjønner at opphavet er fulle, første gang man finner klitten, første gang man skjønner at andre mennesker også kan føle det man selv føler. første gang man opplever urettferdighet, første gang forestillingene går i grus,
alt det, alle de opplevelsene er som å miste møydommen igjen, og igjen, og det tar faenikke slutt.

Jeg er godtroende, jeg var godtroende.
jeg trodde vi hadde et system som var bådes snilt og slemt, jeg trodde barnevernet hadde for vane å fjerne barn fra sine hjem uten grunn, samtidig trodde jeg foreldre med trengende barn fikk avlastning, jeg trodde ihvertfall folk fikk hjelp hvis de bad om det, og gjerne uten at de bad om det også, fordi man forstod at de trengte det.

jeg trodde jeg hadde funnet ut av vår verden.

men jeg tok innmari feil.
jeg trodde veldig mye.
inntil jeg begynte i hjemmesykepleien. og på skolen.

For jeg fant ut at de gjør ikke det, barn har det best hjemme, sier politikerne(?), de burde heller leve med fraværende mødre som har ny mann hver andre helg, selv om både storebror og storesøster har gått til helsike, så har har minstegutten det best hjemme. Selv om minstegutten ikke klarer å konsentrere seg om noe og bare bøller, selv om minstegutten banker vennnene sine på skolen så har han det best hjemme, selv om skolen, legen og jegvettafaen sier at noe er galt, så har han det best hjemme.

Og hva men jenta som slår hull i veggen fordi hun er så forbanna, hun som egentlig aldri er på skolen, jeg ser henne sitte i ganga hele tiden, hva er det egentlig hun gjør på ganga, man lager planer og systemer for at hun ikke skal sitte der, de får ikke lov til å være aleine, de skal være sammen med noen, enten er du i klasserommet eller så går du opp på lærerværelset, hører du, så hun setter seg på gulvet helt nederst i klasserommet og er usynlig, så resten av klassen kan lære om og og å, hun er usynlig og så veldig synlig, men hun får ikke det hun trenger, nei jeg vet ikke hva det er, jeg er en føkkings vikar, hun og altfor mange går ut klokken eleve og klokka ett, hvis de husker det, de tar medisinene sine,
jeg må... prikkprikkprikk..., hun /han/de ser ned på boksen de har i handa og går ut på ganga for å ta piller som gir dem ro i noen timer. De er unger som tar piller!!

De er noen unger!! Hva faen er galt med oss.

Guttene i tiende har tilbud, de får felle trær og hugge ved, lage benker og bord og andre ting, de lager ting med hendene, de er sammen med voksne orntlige` mannfolk som ler og kødder og er seriøse. De blir skitne på henda, får træler og de føler seg nyttige. Mon tro hva jentene gjør?
For de finnes de også, men istedet for å bølle og bråke og ta masse oppmerksomhet fra resten av klassen så sitter de helt stille bakerst. De er som regel usynlige, de sitter på dataen og chatter, eller de spiller WoW, CoD, kabal, de gjør noe usynlig, de har lært det, jeg vet ikke når det skjer, i åttende tar de plass, i tiende har de tydeligvis forstått litt av systemet. Vær usynlig, så blir du latt i fred. Ikke klag, ikke slåss, ikke gjør så mye ut av degselv. Så kan systemet glemme deg.

Og det gjør vi med glans. De usynlige ungene og de usynlige gamle. Bråk så får du ihvertfall IOP.


Så hva med de gamle, de har det ihvertfall best hjemme. For hjemme kan de jo stirre ut av vinduet hele dagen lang, og glede seg til hjemmepleien som kommer på besøk tre ganger om dagen og prøver å få i dem mat. noe som de nekter, for de er av den gamle generasjonen, de skal faenikke ha noe hjelp, de klarer seg selv, ikke taaale om at de skal være til bryderi for noen, de har klart seg i alle åtti år, så ikke kom her
og si at de ikke spiser, for de har bare glemt det. De har glemt å spise, de har glemt å be om ny mat, de har glemt å skru på lyset eller ta gardinene tilbake, så de sitter og stirrer i veggen og har glemt å gå på do.
Og de har det best hjemme.
Låst fast i andre etasje, faenheller, i fjerde elller femte etasje i Oslo, uten heis, de har det helt føkkings bra hjemme. De glemmer å gå, jeg hjelper dama ut av senga og to meter inn i stolen, det er det hun beveger seg hver dag! hun beveger seg noen få meter om dagen!! De får sittesår fordi de sitter i den samme jævla stolen dag ut og dag inn, de sitter der og kan ikke høre på radioen fordi vi har glemt å skru på høreapparatet, vi var så opptatte med å skifte bleie, gi frokost, smør med krem på sprukne bein, skifte på senga, koke kaffe, og følge dama ut i stolen, så vi glemte det, dag ut og dag inn, Noen glemmer Noe, det er det som skjer når du skal rekke over ørten personer på to timer, alle vil jo stå opp mellom klokken sju og ti, alle vil jo det, hvem faen vil vel ligge i liggesårsenga og den blaute bleia i mange timer hvis man våkner ei gang mellom klokken sju eller ti?

Men det sier regjeringen(?). De gamle har det best hjemme.
my ass

har det best aleine. De andre får faenikke den hjelpa de ber om, de får kanskje halvparten, hva i verden hjelper det med ei avlastningspute når man burde få hjelp til å gå, jeg skjønner meg ikke på dem, jeg
skjønner ikke
hva i alle dager
som skal til
for å at folk
skal
få hjelp.


Helsike heller.

fjortiser/ungdomskolelærer

veldig ofte, nesten flere ganger i uka, tenker jeg med lettelse i hjertet at herreguud, jeg er så glad jeg ikke er fjortis. jeg er så glad det ikke er meg mer, jeg er ferdig med det, jeg overlevde, vi overlevde, vi er de gamle, tøffe, de som ser strenge og sure ut, bare fordi.

det henger et bilde av meg over databordet, jeg har en gammel slitt hettejakke, som jeg elsker den jakka, jeg har på meg grønne john lennon-solbriller og en blå sekk med brune plastikkskinnkanter og et lite norskt flagg som merkelapp. jeg tenner et lys i ei kirke i London. jeg er ikke lenger fjortis, jeg er eldre en fjortis på det bildet, for jeg tenner lys for farmor, og hun døde etter at jeg sluttet å være fjortis. men det henger igjen enda. jeg ser det på holdningen, den venstre armen som konstant ligger over brystene, eller magen, eller det som måtte usynligjøres, den lutende holdningen, følelsen av å være så stor, jeg ser på megselv og jeg skjønner ikke hvorfor jeg brukte så mye tid, jeg skulle så gjerne gjerne gjerne fjernet det, jeg brenner hull i bildet med ønsket mitt, meg jeg klarer ikke å navngi det, den tingen, den store ubevegelige altoppslukende følelsen av for mye. for mye meg. for mye verden. for mye hvem,hva,hveeem,hvordan, jeg er.

jeg tente lyset og snakket litt med farmor. jeg savner deg, farmor, fremdeles, jeg savner stemmen din, den papirtynne huden på hendene, hvordan du står lent inntil dørkarmen når du røyker rød pall mall og stomper sneipen i ovnen. det luktet aldri røyk hos deg, noen ganger når jeg åpner nattbordskuffa som står ved senga mi så kjenner jeg et glimt av deg. men det varer ikke lenge. jeg lener meg tilbake og prøver å holde lukta i nesa, jeg prøver å ikke puste, men så må jeg jo sjekke, kanskje er det mer lukt der ute som jeg kan trekke inn i hjernen min og fremkalle følelsen av deg. farmor min.

jeg står og tenner et lys i ei svær kirke i london, jeg ligger på den rosa ubehagelige og deilige sofaen din, jeg leser i hjemmet, jeg får penger til å kjøpe løvstek i pita på bensinstasjonen på andre siden av gata, jeg er en eneste klump fjortis. jeg puster, svetter, ånder, stinker av fjortis, jeg er for stor for meg selv, jeg er for mye for meg, finnes det en mer selvsentrert og introvert periode en å være ungdom.

megmegmegmegmeg
full av smertesmertesmertesmertegledehysterisklattermegmegmegsmertesmerte
og alt samma uten ord.
herrreeeguuuhd jeg har så vondt av ungene mine. søte uskyldige drittunger. jeg har lyst til å adoptere halve ungdomskolen snart.

Bygda l. (Barnet)

det var så mye som skjedde på så kort tid, jeg er ikke vant med det. jeg er vant med hunderutiner og studier, få mot ingen nye mennesker og ihvertfall ikke tilsnakk fra fremmede.

men det skjer, og det skjer selvfølgelig på bygda. så jeg bare begynner et sted, den kronologiske rekkefølgen er muligens ikke så viktig.

Jeg svinger inn på gårdsplassen etter tre feilkjøringer og blir mottatt av ei sliten mormor og en hyperaktiv unge. jeg velger sistnevnte og setter meg på gulvet i det innmari rosa rommet, omringet av barbiedukker og andre rosa saker. vi leker og jeg kan faktisk huske det morsomme med å kle på dukkene. særlig når man har så mange sko å velge mellom. jeg spør mormoren om jeg skal hente ungen dagen etterpå, slik at de får litt ro, og min nye bestevennine roper høyt hurra og lager slike bevegelser som vi gamle har glemt.

VBM er mammaen min sier hun når vi lager pepperkaker. "ja, det er hun", svarer jeg og kjenner hjertet dunke. hun ligger i jorda nå, sier knøttet, jeg så det i går. jeg husker hva fortellingen er
og prøver meg på "men det betyr vel at hun er i himmelen, gjør det ikke?"
nei, for jeg så henne gå ned i jorda, og dessuten hadde hun ikke vinger for det så jeg, men så var kista lukket, og da kan man ikke fly, ikke sant? de klisjeuskyldige ærlige øynene ser på meg og jeg tenker at herregud, hva i verden driver vi med som prøver å lure barn. det finnes ingen annen sannhet enn den som er.
ja det er nok sant det, sier jeg og kjevler ut en ny deig.

knøttet vil holde i handa når vi går til lekeplassen og hun lener hodet sitt bakover og hele hennes bittelille kropp hviler i fanget mitt når vi runser. det kiler i magen, roper hun, en gang til!
når jeg kjører henne hjem sovner hun i baksetet.
jeg har virkelig ikke lyst på barn, men herligland. kanskje jeg har det allikvel.

overens.

jeg lengter tilbake, eller kanskje jeg bare tenker tilbake til gangene da jeg gikk i skogen som liten. da jeg var for liten til det meste, men med altfor store følelser. jeg blunder øynene og kjenner meg igjen i kroppen min slik den var da, jeg kjenner klærne jeg gikk med, skoene jeg hadde på meg, hvordan jeg hoppet over vannpytter og strakte hendene mine ut for å kjenne på grantrærne jeg gikk fordi. det er en stillhet over minnene, en tomhet som fremdeles er en del av meg. det var en følelse uten navn, uten beskrivelse, det var vel ikke egentlig en følelse, det var vel heller fravær av følelser, og alt uten ord. jeg kjenner på kroppen min som allerede da var for stor og påtrengende, den tok for mye plass og passet ikke, hverken til meg eller der hvor jeg hadde den, bevegde den, den var ikke min jeg var bare plassert oppi den og jeg måtte hele tiden forholde meg til den og til omgivelsene, jeg måtte alltid passe på hva kroppen min gjorde, at den ikke plutselig slappet av og tok plass. var til bry.
i skogen var det ikke slik. eller med hestene. eller alle de andre gangene hvor jeg gikk aleine og bare var, uten ord og tanker, jeg kjente på grantrærne og mosen og lukten av spon og lyden av hestene som tygde høy. det er en fantastisk stillhet i de minnene, samtidig med sorgen. eller sympatien.

den lille jenta går gjennom skogen der hun har gått ørten ganger før. hun kjenner vannet trenge inn i skoene og tenker at så dum hun var som ikke skjønte at det ikke enda var blitt tørt, men så kjenner hun litt til på våtheten som trekker seg oppover i sokken og tenker at nå er du jo bare litt mer en del, ikke noe annet, nå er du også våt. og hun løper over steinene og tuene og gjennom høyt gress slik at dongribuksa klistrer seg til leggene og blir stram. anpusten sakker hun farten og trekker pusten, det er helt stille her, det er ingen mennesker ingen folk ikke en sjel i nærheten hun er helt aleine og hun kan slutte å være en kropp, og heller bare være til. stillheten rundt smelter sammen med stillheten inni og hun føles seg så vidunderlig hel og fullstendig tom. når kontrastene forsvinner så er det ingenting igjen, bare lukten av våt granbar. på toppen av en stein setter hun seg til rette og hvisker stille, dere kan komme frem nå, det er bare meg her, det er ingen her, bare meg. og sakte sakte smyger det seg frem alver og troll og skogens sjel og hun snakker med dem, forteller dem historier om månen og hullet den lager i vannet når det er vindstille. de er usynlige og helt tilstede og hun er helt aleine uten noe følelse av seg selv. for selv er bare noe som er i øynene til de andre, aleine er hun ingenting, ikke-eksistens. hun legger seg på ryggen og ber dem ta henne med seg, kan jeg ikke bare bli med en tur, en liten tur, hvis jeg blunder øynene og ligger her helt stille, kan dere ikke bare forandre på verden og la meg bli med. hun ligger helt stille og hører på vinden til hun blir svimmel og kald.